Fjumpenisse

Posted on January 19, 2013 by tommetanker

Mitt gen for undersøkende journalistikk og mitt stadig stigende ønske om å avdekke positive ting rundt min egen person gjorde at jeg tok et valg forrige søndag. I en heller trivelig familiesammenkomst rundt et bål i skogen blel jeg utsatt for et kallenavn: Fjumpenisse! Ah, “Sært barn” mangler navn.”,- tenkte jeg. “Din Fjumpenisse!,- kom det igjen fra hodet til budbringeren. Han er ca. 1 meter høy og ellers en likanes rakettunge med en anelse sennep ett visst sted. Fjumpenisse, fjumpenisse, fjumpenisse. Skal jeg bli glad eller lei meg, sinna eller overrasket. Fjumpenisse. Jeg har hørt det før, men skjønner det ikke helt. Nisse vet jeg jo hva er. Men “fjump” hva er det. Et det et verb? I såfall, – hva gjør man hvis man fjumper. Hm. Vel tilbake i heimen spurte jeg Hr. Google. Han viste ikke, men gav meg allikevel et tips. Kontakt språkrådet. Jeg så gjorde, og svaret kom fra en hyggelig Erlend Lønnum, en serviceinnstilt rådgiver i Språkrådet:

Fjomp (omdannet av dial fump ‘tykk, stiv og klosset person’) fjollet person.

Fjompenisse er synonymt med fjomp.

Så jeg fikk det altså bekreftet igjen. Jeg er en tykk stiv og klosset person i følge mitt barnebarn. Og i tillegg så fikk jeg det i min uutgrunnelige uforståelige dumhet verifisert av språkrådet. Av og til er det best å ikke vite.

www.sprakradet.no www.facebook.no/Sprakradet.NO , www.twitter.com/sprakradet

Sorry Steven, jeg digger Clarice Starling, Nell og Alicia Christian

Posted on January 18, 2013 by tommetanker

Jeg så Golden Globe sitt takkeprogram her om dagen.Til slutt har alle i salen takket alle. Og familiene ble takket og alle elsket alle. Love og takk. Takk, takk, takk og tusen takk. Og jeg takker selv. Prisen for livslagt bidrag til film og tv gikk til Jodie Foster. I den grad jeg kan ha en favorittskuespiller utenom Steven Seagall må det være Alicia Christian Foster, kalt Jodie. Hun er bare to måneder eldre enn meg så vi har levd i den samme tiden. Muligens litt ulike liv. Hun har påvirket meg. Jeg lurer på om jeg har påvirket henne? Det var en gang en fyr som skjøt Ronald Reagan for å imponere Jodi . . . Impress chicks. Tror ikke det virka. Hun begynte som skuespiller i treårsalderen og har siden fortsatt i en haug med tv-serier og filmer. Jeg liker Jodie Foster som “Nell” godt. Denne unge damen som har levd et liv alene i skogen og utviklet sitt eget språk. Og ikke minst Jodie som etterforskeren Clarice, i dritskumle “Nattsvermeren”. Hun ble så ufattelig fortjent hyllet av sine like her om dagen. Hill, hill og takk fra Tomm og.

http://www.imdb.com/name/nm0000149/

Denne gir deg en god og avbalansert fortøyelse.

Posted on January 17, 2013 by tommetanker

Med slike fendere medbrakt vil du aldri mer ha problemer med fortøyelsen. Irriterende skvulping og rumling i skroget vil forsvinne. Fortøyelsesbesvær er ofte pinlig i sosiale sammenhenger, da ufrivillige gnisselyder og slamring i uante kanaler kan forekomme. Sannsynligvis er det nok med en av disse om dagen. Trenger du to kan det i nødstilfeller tillates, men anbefales ikke. Fortøyelsen trenger litt tid, men den vil sette seg og gå over i en trygg og rolig fase. Du får en rolig uanstrengt søvn og en fortryllende god morgen. Fortøyelsessystemet er nå pensum i de fleste opplærings- og studieinstitusjoner som tar fortøyelse på alvor.

Selvlensende skjærgårdsjeep?

Posted on January 16, 2013 by tommetanker

På en stille tur i båthavna møtte jeg Askeladden. Helt alene var han, uten sine gode hjelpere. Ei heller hadde han noen hjelpemidler. Helt alene og ganske kald vil jeg tro. Muligens surfende på sin aller siste bølge. Askeladden 470 var glemt, og satt igjen for å dø. Eieren har nok misforstått dette med selvlensende båt. Vannet skal renne ut av seg selv står det i manualen. Lite forteller den at krystalisert vann ikke forsvinner så lett. Nei, det var nok en selvskuffende båt denne båteieren burde investert i.

Det er godt å være alene når man har venner

Posted on January 15, 2013 by tommetanker

Jeg gikk tur i dag. På ski. På nysnø over skare. Inn i skumringen, ut i mørket. Jeg gikk der helt alene på lydløse ski i den myke snøen fra i natt. Helt alene med meg selv. Og de sporene som var, fulgte etter meg. Ingen spor foran. Kun noen få lykkelige harehopp og rådyrsprang hadde satt sine merker i snøen. Når jeg gikk der alene gikk jeg sammen med mange. Jeg tenkte på lørdagen. Alle vennene som overrasket meg til bursdagen var med på turen. Jeg tenkte på kona som startet det hele. Hun var med på turen. Jeg var alene men aldri ensom. Det var godt.

Jeg fikk klump i halsen og varmt hjerte. + 30 kr. fra Frank.

Posted on January 14, 2013 by tommetanker

To gode venner ble til fler. På lørdag inviterte Arild og Ole meg ut på middag. Siden jeg er en usosial slubbert uten venner og med en litt syk kone arrangerte vi ikke noe 50-års lag. Slikt blir fort for mye, både for henne og for meg. Så glad ble jeg da Arild sendte meldinga “ØL?” på fredag. “Endelig!”, svarte jeg. Og lørdag hev Ole seg på og de skulle spandere middag. Så fint , -tenkte jeg. Og to gode venner ble til 20 når vi kom til byen,- for der satt mye av mitt liv samlet rundt et langt bord og ventet på meg. Kamerater samlet over tid. Skolekamerater, Volleyballkamerater, Fotballkamerater, Jobbkamerater, Nye kamerater og kameraten til Bjørn Vidar som ingen visste hvem var. Frank har kjent i 40 år og Bjørn Vidar i 2. Fin spredning. GUDD. Jeg skulle si noe, men det føltes som jeg hadde ei kumpe i halsen. Og hjertet ble fort veldig, veldig varmt. “Jeg har venner!”. De var kommet for å hedre meg. Gudd å godt.

“Jeg hever glasset mine gode venner. Det er dere jeg så stolt kjenner. Skål til deres ære. Takk. Jeg er glad for å være venn med dere.”

Alle hadde kjøpt Flaxlodd til meg. Det ble ei stor bunke. Ingen million gevinst, men i det minste 30 kr. fra Frank og 100 fra Robin. Takk.

Ikke la alkoholen ta deg til nye steder!

Posted on January 12, 2013 by tommetanker

En liten fortelling i ett bilde. Elegant og selvforklarende. En annonse som setter de små grå i gang. Annonsene er laget av reklamebyrået BETC i Paris, Frankrike med Art Director Jordan Lemarchand i føringen. Hill, hill.

Don’t let alcohol drive you to the wrong place.

http://www.betc-life.com/#/works/

Jeg lagde fortsettelsen selv.

Posted on January 11, 2013 by tommetanker

2 bilder satt i system. Enkelt og genialt. Det fikk iallefall meg til å stoppe opp og lage fortsettelsen i hodet mitt. kreativt og flott fra India med Creative Director Juju Baso i spissen. Vaskemiddelprodusenten Ariel får + i margen for å tørre anderledes. Kampanjen er fra 2006.

Takk MSSGMPLISWOABHPEJMPISKØTAAKSKØFFFALROWREAEAVTBVTBOSMNFTKAJSMAGM

Posted on January 10, 2013 by tommetanker

Takk Maya, Stian, Supansa, Gunnar, Mamma, Pappa, Lucas, Isabella, Silje, Wanida, Ole, Arild, Bjørn, Hans Petter, Elin, Janne, Mikyung, Paul, Ingrid, Siri, Kent, Øistein, Tor, Arne, Ann-Kristin, Siw, Kari, Øivind, Finn, Frank, Frank, Alf, Lise, Rory, Oda, Wenche, Ragnhild, Ellen, Anette, Erik, Anna, Vivian, Tulla, Bjørn Vidar, Torhild, Bendte, Olav, Steinar, May, Nina, Fredrik, Terje, Kristin, Anita, Janne, Stig, Mathias, Anja, Geirulv og Marte. Dere lever over alt, men også på facebook, og dere lever hos meg.

Feiringen gikk helt vilt stille. Nærmeste familie med høy kosefaktor. Nærmeste venner kom med de nærmeste lykkeønskninger, og takket være vidunderlige facebook fikk jeg mange fine hilsener. Takk. Wanida og Gunnar kom med sushi som presang. Ummmmm.

Jeg sovnet med et smil. Det er gøy å ha bursdag.

40 årskrisa er endelig over

Posted on January 9, 2013 by tommetanker

Jeg har bursdag i dag. Phu, phu og phu. Et tiår med imponerende lite dedikasjon til meningsfylte begivenheter er over. Min streben etter en perfekt kropp, et avbalansert sinn og feit lommebok har mislyktes. Jeg satte min lit til at 40 årskrisa skulle ta meg til nye høyder på alle plan. Men akk! Etter at jeg lykkelig gikk ut av kirka som nykomfirmert og med splitter ny sovepose en gang på slutten av 70 tallet har det gått nedover, både fysisk og psykisk. Soveposen har jeg riktignok ennå og den bærer med seg mange minner. Minner som min varige svekkede hukommelsesevne ikke har tatt vare på. Og i dag fyller jeg 50. Tiden i 40 åra gjorde meg ikke til en superhelt i terrengkarusellen. Den fikk meg ikke over Birken-fjella, hverken på sykkel eller ski. Og i garasjen står hverken BMW eller motorsykkel. Der hviler det en Mazda 3. Men 40 åra har ikke vært bortkastet. Jeg er her ennå og har tenkt å bli her en stund til. For den beste tiden er jo egentlig akkurat nå. Det er den eneste tiden jeg har. Jeg takker alle mine venner for alt de har gjort for meg,- og med meg. Jeg ville ikke vært det foruten. Og takk til familien for at dere fortsatt er familien. Og ikke minst vil jeg gratulere meg selv, som på høvelig vis motsatte seg 40-års krisa. “Æ sto an av!”