Er jeg kvitt angsten?
Jeg ble kvalm med en gang hun sa det; “jeg har kjøpt flybilletter til Nord. Om en uke skal vi opp til Brøstadbotn i Troms.”
Den uken følte jeg meg klein. Hadde mareritt i to netter og konstant uvel. Jeg hadde ikke flydd på 10 år.
Angst har jeg hatt i de 10 årene. Først i noen år uten å vite hvorfor jeg ble kald og klam og livredd av og til. Så fikk jeg diagnosen panikkangst og agorafobi av leger. Vi fant ut av hvorfor jeg av og til fikk panikk og trodde jeg ville dø. Den utløsende hendelsen var knyttet til noe jeg opplevde om bord på et fly. Jeg fikk piller. Så gikk det ennå noen år hvor jeg unngikk de situasjonene hvor angsten av erfaring ville dukke opp. Jeg ble hjemme når andre reiste. Uten å vite det lærte jeg meg selv opp til at de situasjonene var farlige. For hver gang jeg unngikk “farlighetene” gav jeg næring til angsten.
Det var min kone som endelig presset på og fikk meg til behandling. Samtaler hos psykolog hjalp og jeg gikk på kurs. Gruppeterapi. Jeg skulle lære om kognitiv terapi. Jeg skulle lære at det å være redd er ikke farlig. Jeg skulle lære å stå i det ubehagelige. Jeg lærte at det som skulle hjelpe var å eksponere seg for det som framkalte panikkangsten. Jeg lærte at jeg skulle stå i angsten å la den komme samtidig som jeg hadde de rette tankene i hodet.
Det er over et år siden gruppeterapien var ferdig og nå skulle jeg stå i angsten. Ta den i mot og tenke riktig. Angsten fulgte meg helt til flyplassen og ut mot flyet.
Jeg hadde allerede vært klein i en uke. Jeg. Meg. Stå i det tenkte jeg. Gjør det riktige nå så går det topp tenkte jeg. Jeg tenkte de riktige tankene tror jeg. For jeg satte meg ned i flyet og kjente at angsten var der, men den var ikke så farlig lenger. Det gjorde meg ikke kald i hendene. Den gjorde meg ikke svimmel. Jeg ble ikke klam. Den bare var der. Jeg kjente den samtidig som jeg ikke unngikk den. Og så seg den vekk. Jeg satt på en plass jeg hadde unngått i 10 år. Jeg satt der.
Etter 2 og en halv time gikk jeg ut av flyet i Troms. Jeg var ikke utmattet av panikkangst. Jeg var klar for nye eventyr.
Og selv om jeg tenkte av og til på flyturen hjem igjen, så plaget ikke tanken meg lenger. Jeg visste jeg kom til å bli litt redd, men jeg visste også at jeg ville klare det.
I 10 år unngikk jeg angsten. Og når jeg først turte å møte den var den ikke farlig.
Skulle gått i terapi tidligere. Lengen skulle sendt meg dit istedenfor å gi meg piller.
Har du angst så få litt god terapi. Kurset jeg gikk på kan anbefales om du sliter med angst.
Jeg tror jeg er kvitt panikkangsten.
I en tid hvor toppturbilder råder hiver jeg meg på trenden. Og selvfølgelig fra NordNoge. Dagens topptur gikk til Skjeggefjell,m 472 meter over havet og med Målselv for sine føtter. Sies det. Grått er også utsikt. Å stirre inn i det vi på sørlandet kaller kompe. Noe ubestemmelig grå fuktig masse som er en blanding av brøytekantene på E18 en våt dag og noe fra sluken. Slik var det på turen til Skjeggefjell i Målselv. Det finnes ikke dårlig vær bare dårlige knær heter det. Kan man ikke få utsikt kan en få innsikt sies det. Vel vi ble spart for utsikt annet enn grått og de dårlige knærne ble hentet frem på turen ned. Men, allikevel, vi fikk en tur ut av det. Vi ble med Wenche og Rory og bikkja Turbo på tur. Inn i skogen og opp på fjellet. Grått og vått og fint. “Der nede ligger bygda”, vår forteller Wenche og peker inn i tåka. “Der borte er det høyeste fjellet her; Ruten, hele 1361 meter over havet.” “Så høyt?” sa jeg og stirrer tomt inn i tåka. Ruten fikk jeg aldri se, men Øverbygd viste seg der nede noen minutter. Tåka ble litt utvanna en stakket stund. Vi så hele bygda og nesten der de bodde. Vi så Målselva som svingte seg nede i dalen. Så så vi grått igjen. Vi hadde 360 kompeutsikt nok en gang. Og vi ble kalde. Litt uventa oppdaget vi at en blir kald når det er våt tåke og vind på Skjeggefjell 472 moh.
Takk for turen.
En gang var Dyrøya en av landets rikeste kommuner. Det var fiskebåter og fiskevær og fiskere over alt. Og havet gav av sin overflod. Slik er det ikke lenger. Vi kjørte Dyrøya på langs og så restene av storhetstiden. De gamle store sveitservillaene til fordums fiskeriherrer. De gamle fiskemottakene som ikke har sett fisk på mange år. Gammel storhet som forfaller. Det er litt trist. Men det var ikke for å se historie at vi kjørte til enden av Dyrøya denne dagen. Vi skulle til Dyrøygommen. Dyrøyas sørlige fjelltopp. Ikke så veldig høy, 491 moh, men med en hel verden foran seg. I det fjerne ligger Harstad. På utsiden ligger Senja og på innsiden fastlandsfjellheim. Alt badet i sol og snø. Turen opp er akkurat passe. ca 3 kilometer opp og overraskende nok, ca 3 kilometer tilbake. Sammen med niese Oda og svigerbror Rory gikk Maya, Lucas, Isabella og meg gjennom blomstrende frodig skog og opp gjennom myke multemyrer til topps. Et godt alternativ til folkemetta stier i Lofoten og Senja.
Kjenner du den deilige følelsen. Når du kjører på motorveien i regnvær. Når regnet dundrer i panseret og spruter opp på frontruta. Der preller vannet av og du har følelsen av å være inne i en timewarp. Vannet bare glir av hele bilen. Hele bilen. Fra vindu, felger, lister og lakk. For om du har behandlet bilen med 
Når solturister blir Regnværsturister. Ingen grunn til å deppe om himmelen åpner seg og slipper ned vann i stedet for sol. Ta for eksempel dine sommergjester med på en kortreist opplevelse inne i skogen på Tveit. Bare en liten kilometer inni der finner du Brattefoss. Du går over selve bekken mange ganger på veien mot fossen. Den er fin på varme dager, men ennå finere på ufine dager. Om det har regnet en dag eller to er den på sitt beste. Ta med turister på turen.
! 