Agurknytt
Det måtte jo bare bli godt. Nysalta agurker! Agurker som har vokst opp med bølgeskvulp og måkeskrik i salt sjøluft blir bra. Maya skulle sjekke om fingrene var grønne her i vår. 2 drivhus og litt drivved satte forholdene til rette. Økologisk jord. Trist men sant. Litt undersøkelser og vi fant fort ut at 5 sekker jord for 200 kroner på Plantasjen, Europris, Byggmax og den lokale bensinstasjonen inneholder like mye næring som Donald Trump. Det er ikke akkurat myrra for en god start på livet for små plantefrø. Så vi kjøpte økologisk jord til 180 for en sekk. Og en sekk til, og enda en. Dette sammenblanda med selvprodusert kompostjord har lagt grunnlaget for nye liv. Det har spirt og det har grodd og Maya har nynnet og stelt. Prikla og beskåret. Og Maya har vist sine grønne fingre. Hun har fått bekreftet at hun kan dyrke sine ting. Salater og blader og sellerier og paprika og tomater og et tonn med agurker. Det er så godt å stikke handa utenfor hytta, ned i det lille drivhuset og hente inn ferskvarer til frokost, lunsj, middag og kvelds.
Og agurkene til overs skal syltes, kanskje slik;
Pride! Stolthet! Hevet hode! Det blir en litt smalere markering enn normalt denne uken. Det er skeive dager i byen; Pride hele uken. Mens innvandringsmotstanderne gnir seg i hendene siden korona hindrer mange nye potensielle nye nordmenn å komme får vi andre tiljuble det mangfoldet vi har. Jeg er så heldig at jeg lever i Norge. I et land hvor vi sakte men sikkert ikke tror at de som er glad i en med samme tiss som de selv ikke skal fortapes og brenne i helvete til evig tid. Jeg er glad for å vite at de som tror det er nå en utdøende rase. Jeg er glad at det ikke er så skummelt for folk å komme ut av skapet. Jeg er glad for at vi er et realt folkeslag med respekt for andre. Jeg er glad for at vi kan være hvem vi vil og danse med hvem vi vil.
I dag blir det tid for dekk. En flat morgen med en varm sol. God tur alle sammen.
Er dette smittekilden? I en pose i frysedisken på Coop Ekstra på Sørlandssenteret. Og så akkurat der. Der hvor det er ganske mange folk. Jeg blir like kald som disken . . .
Naturens lille forundrende under. Eik. Og ikke Stig Van Eik, men rett og slett eik.- Treet. Dette forbanna bladslippende treet som nekter å være eviggrønt. Nei. Halvårsgrått er tingen. Grønt er visst bare kult om sommeren. Og for eika gjelder ikke de samme reglene som for oss mannfolk. Nei. 2 nødder er liksom ikke nok for eika. Tusner på tusner skal de avle opp – for så å slippe i hauan på oss som tusler i skogen.
Det er så fint å trø barbent på et svaberg klokken 11 på kvelden og kjenne varmen fra hele dagen strømme opp gjennom kroppen. Sitte stille og se ut over et hav som er enda mer stille. Og Maneidane har forlatt vannet og fart til himmels. De siste dagene har vært magiske. La oss mimre om dem. Hvor langt tilbake må en tenke for at det kalles mimring? 30 år? 2 år? 1 dag?
Oh Himmel Hennig Olsen Is! FLØDEMOTTAK! 24 /7. Jeg har ikke lagt merke til denne inngangen til himmelen før. Men i dag så jeg den. Spaserende over sykkel broen på vei mot byen. Ligger virkelig perleporten her på Sørlandet? “Hvor ellers skulle den vel ligge?” spør nok mange seg selv. På sommerens kanskje varmeste dag så jeg det røde forlokkende skiltet. Det dumme når du spaserer akkurat her er at det er et stykke til nærmeste frysedisk med alle Hennig Olsens herligheter og fristelser. Jeg får gå og svette litt til mens jeg fantaserer om hva som finnes innenfor de dørene i den grå veggen langs Europaveiens bredder. Fløtemottak hele døgnet. Oh Himmel.
På slutten av 70 tallet og inn i 80-årene passerte jeg fristende epler hver dag i en 6 års periode. Muligens ikke hver dag, men i alle fall i sesongen for modne epler. Jeg bodde på Kongsgård 3 og syklet til skolen. Først i 3-år til Oddemarka Ungdomsskole, så i tre år syklet jeg til Katta oppe ved Oddernes Kirke. Og turen dit tok en epleglad ungdom forbi uimotståelige fristelser; Bjørndalen Gård sin eplehage. Den strakk seg omtrent så langt et lite øye kunne se på begge sider av E18. Innover og utover og bortover og henover. Det kunne være litt vanskelig til tider å få seg et eple. Det var piggtrådgjerder som beskyttet mot uvedkommende som oss. Vi tok egentlig bare de eplene som strakk seg over gjerdet og hang over ingenmannsland. Men vi følte oss litt kriminelle allikevel. En gang fikk jeg overbalanse like ved piggtråden. Det var en gang i 8-klasse. Jeg stod oppe på pedalen til min 5-girs Raleigh Tråsykkel og strakk meg etter de søte røde fristelsene. Sykkelen velta og jeg datt over gjerdet og skled ned langs stålpiggene på gjerdet. Buksa ble ødelagt og arret har jeg ennå. Men eplet fikk jeg. Og kjeft av mor når jeg kom hjem.
Dette er en fin tur dersom du har noe å tenke på. Tusle innover og oppover i egne tanker. Filosofere om verden. Tenke på venner og kjære. Kanskje løse ett eller annet verdensproblem. For veien inn til Sannesvannet i Tveit er lett å gå. Det er en gammel kjerrevei uten de store humplene. Den har heller ingen skarpe svinger eller bekkefar du kan snuble i. Her kan du gå i egne tanker uten å passe på hvor du setter foten ned. Ei heller er det forstyrrende elementer som utsiktspunkter eller andre fine ting å se på. Den lille veien er omsluttet av tett og grønn natur. Av og til kan du høre bekken som renner like ved, men du kan sjelden se den. Vegetasjonen er tett på begge sider. Her kan du gå i fred og finne den indre roen. Veien går inn til Sannesvann. Siste del av stien går i en stille granskog før den ender opp ved Sannesvannets bredder. Ei heller her er det særskilt spektakulært. Men det har en ro over seg. Der finnes en bålplass og om du går der en våt dag kan du fyre opp og sitte stille og se inn i flammene. Kanskje du finner blåbær også.
Ta turen og finn stillheten mellom tette busker og høye graner.
! 