Å feie for egen dør
Jeg gjorde ikke det i dag. Det var noen andre som feide for min dør. Men det var i dag. For jeg pleier å gjøre det; Jeg feier for min dør, før jeg åpner kjeften og kritiserer andre.
Siden vi bor langs en sykkelsti så løper vi kjapt til vinduet når vi hører tunge maskiner utenfor. Og i dag var det Maya og Lucas som nådde først bort. 2 stk. feiemaskiner og en lastetraktor jobba på utsiden. De gjør våren finere for oss. “De feier ikke for egen dør, de feier for andres dør”, sa jeg, tørrvittig som knusk. Og Maya flirte. Hun skjønte ordspillet. Lucas sa “Hæ?” og skjønte ikke hvorfor Maya flirte.
Anledningen var fin. Vi forklarte meningen med ordene mens støvskyen stod høy der ute på sykkelstien. Det var jo en gyllen anledning til å drive litt folkeskikkelig oppbygging av en 10 åring. For han har selvfølgelig ikke slike visdomsord under huden,- ennå. Men “Å feie for egen dør” betyr at man selv er feilfri før man kritiserer andre. Og lærdommen som ligger i det er god å ha. Hele tiden hører vi om hatmeldinger, ukritiske ytringer og nettmobbing. Det gjør jeg, og det gjør han; 10 åringen. Han vet hva nett-troll er. De finnes i alle aldre. Det er mange som burde feie mer hjemme før de sprer sine meninger. Egentlig hel nedvask. Rydde opp i sine tanker. Tenke seg om en ekstra gang. Sjekke fakta opplysninger. Og formulere sine meninger på en bedre måte.
Å feie for egen dør er en fin egenskap. Men jeg må jo innrømme at når noen andre feier for min dør er det også deilig.
Store norske; Feie for egen dør, sørge for at man selv er feilfri før man kritiserer andre; gammel talemåte, finnes i Christoph Lehmanns Politischer Blumengarten (1639)
Gode tips til riktig bruk skal man ha. Jeg fikk uønskede bilder i hode mitt av denne forklarende informasjonen. Håper de følger den. For langs en skiløype på Vennesla står det en utedo. Et transportabelt toalett, for å si det slik. Det så ut som det ble brukt for det gikk spor til og fra. Det er sikkert til løypemannskapene. Slik at de kan drite i fred når det trengs. Men nå har de gjort jobben, skisesongen er over og snøen forsvinner. Toalettet skal sikkert transporteres ut av skogen. Da et det godt med tydelige tips til hvordan det er lurt å transportere det. Jeg oppfordrer transportørene til å gjøre det.
Tenk at jeg kunne se så mørkt på det. En dag sammen med familien. På en dag i Legoland i påska. 3 barnebarn og en supergira sønn og ei nyfrisk kone. Karuseller og dingser og tog og bråk. Og ikke minst ståk. Og så i påska. Åpningshelga for Legoland! Det er et lykkelig magnetreisemål for barnefamiliene på hele den nordlige halvkula. Unger og fedre på speed. Og det i tusentall. Ikke mitt favorittreisemål akkurat. Men selv med mine dådyr øyne og ukritiske smisk kom meg ikke unna denne dagen. Jeg måtte bli med. Og barn og barnebarn og kona tok løpefart. 1 times kjøretur og pang! Inn i parken! Heldigvis ble kontoen tømt når inngangsbillett for 6 stykker skulle betales. Innafor er jo alt gratis, sa de. De løy. De selger til og med lego på do der nede. Jeg ble overrasket. Mitt mørke sin lysnet. Området er jo helt sinsykt fint med mye fart og moro for de små med deres fedre. For Legoland er også en unnskyldning for fedre til å bli barn. Det stod overraskende få mødre i køene inn til dal og bergbaner. Jeg oppdaget at de stod og passet på den obligatoriske trillevogna hvor jakker og bleier og brus og innkjøpte goder ble oppbevart. Jeg inntok morsrollen frivillig. Der stod jeg og passet på vogna, mens slekta frivillig plasserte sine kropper i mekaniske innretninger som omplasserer innvollene . De oppsøker livsfare og blir med vitende og vilje ble spy-sjuke. Gang etter gang. Jeg passet vogna. Jeg traff en hyggelig og fargerik alenemor på en benk. Litt kantete og fåmælt, men vakker. Akkurat som meg. Vi hadde en fin stund på benken sammen med sekken og vognen. Der satt vi og så hverandre dypt inne øynene mens resten av familien hylte fra oppi lufta et sted. Minste barnebarnet som var for lav for fart, så rart på meg. Men jeg hadde funnet en som forstod meg. Det redda dagen til en bestefar i Legoland.
Tenk at jeg så mørkt på det. En dag sammen med familien. På en dag i Legoland i påska. 3 barnebarn og en supergira sønn og ei nyfrisk kone. Karuseller og dingser og tog og bråk. Og ikke minst ståk. Og så i påska. Åpningshelga for Legoland! Det er et lykkelig magnetreisemål for barnefamiliene på hele den nordlige halvkula. Unger og fedre på speed. Og det i tusentall. Jeg kom meg ikke unna. Jeg måtte bli med. Og barn og barnebarn og kona tok fart. Heldigvis ble kontoen tømt når inngangsbillett for 6 stykker skulle betales. Innafor er jo alt gratis, sa de. De løy. De selger til og med lego på do der nede. Området er jo helt sinsykt fint med mye fart og moro for de små med deres fedre. Det stod overraskende få mødre i køene inn til dal og bergbaner. Jeg oppdaget at de stod og passet på den obligatoriske trillevogna hvor jakker og bleier og brus og innkjøpte goder ble oppbevart. Jeg inntok morsrollen frivillig. Der stod jeg og passet på vogna, omens slekta frivillig satt seg i livsfare og med vitende og vilje ble spy-sjuke. Gang etter gang. Jeg traff en hyggelig og fargerik alenemor på en benk. Litt kantete og fåmælt, men vakker. Akkurat som meg. Vi hadde en fin stund på benken sammen med sekken og vognen. Der satt vi og så hverandre dypt inne øynene mens resten av familien hylte fra oppi lufta et sted. Minste barnebarnet som var for lav for fart, så rart på meg. Men jeg hadde funnet en som forstod meg. Det redda dagen til en bestefar i Legoland.
! 