Tenk at jeg kunne se så mørkt på det. En dag sammen med familien. På en dag i Legoland i påska. 3 barnebarn og en supergira sønn og ei nyfrisk kone. Karuseller og dingser og tog og bråk. Og ikke minst ståk. Og så i påska. Åpningshelga for Legoland! Det er et lykkelig magnetreisemål for barnefamiliene på hele den nordlige halvkula. Unger og fedre på speed. Og det i tusentall. Ikke mitt favorittreisemål akkurat.  Men selv med mine dådyr øyne og ukritiske smisk kom meg ikke unna denne dagen. Jeg måtte bli med. Og barn og barnebarn og kona tok løpefart. 1 times kjøretur og pang! Inn i parken! Heldigvis ble kontoen tømt når inngangsbillett for 6 stykker skulle betales. Innafor er jo alt gratis, sa de. De løy. De selger til og med lego på do der nede. Jeg ble overrasket. Mitt mørke sin lysnet. Området er jo helt sinsykt fint med mye fart og moro for de små med deres fedre. For Legoland er også en unnskyldning for fedre til å bli barn. Det stod overraskende få mødre i køene inn til dal og bergbaner. Jeg oppdaget at de stod og passet på den obligatoriske trillevogna hvor jakker og bleier og brus og innkjøpte goder ble oppbevart. Jeg inntok morsrollen frivillig. Der stod jeg og passet på vogna, mens slekta frivillig plasserte sine kropper i mekaniske innretninger som omplasserer innvollene . De oppsøker livsfare og blir med vitende og vilje ble spy-sjuke. Gang etter gang. Jeg passet vogna. Jeg traff en hyggelig og fargerik alenemor på en benk. Litt kantete og fåmælt, men vakker. Akkurat som meg. Vi hadde en fin stund på benken sammen med sekken og vognen. Der satt vi og så hverandre dypt inne øynene mens resten av familien hylte fra oppi lufta et sted. Minste barnebarnet som var for lav for fart, så rart på meg. Men jeg hadde funnet en som forstod meg. Det redda dagen til en bestefar i Legoland.