Maya er tilbake. Og hun har ennå ikke klart å stille klokken slik den var før hun reiste. Og det er godt siden vi er glade i å gå på ski.  Men de siste årene har mangelen på parkeringsplass ved skiløypene blitt et økende problem for oss. For Maya sin morraklokke gikk seint, før, og vi var sjelden av gåre på tur før klokken 12. Og kommer du til  skigåeres parkeringsområde på den tiden av dagen er det fult. Helt fult. Da var det vanlig at jeg slapp skigåerpassasjerene mine av ved løypa og parkerte der jeg kunne; som regel 1 km unna løypa. Deretter løp jeg med sekk og ski og smøring og bilringer tilbake til løypa og brukte hukommelsesbaserte Klæboteknikker for å ta igjen forspranget de andre hadde fått. Man blir svett av slikt. Turen ble allikevel kortere enn jeg likte for selv om det var jeg som løp var det Maya som ble sliten. Men nå er morraklokken stilt tilbake noen timer. Med Lucas med på tur var vi ved parkeringen før den var full. Vi tok på solbrillene og var i løypa omtrent samtidig som Maya tok av seg sovebrillene for et par måneder siden. Og vi gikk en tur slik at Tomm ble sliten.

Jeg liker denne klokka.