Et eksistensielt spørsmål, som best ikke las gå ubesvart inn i fremtiden. Det er så inni helsikes irriterende å gå og lete etter ting du akkurat hadde i handa. For et sekund eller to siden prata jeg i mobilen med kona. Jeg er en av dem som reiser seg opp og tusler mens jeg prater. Vi pratet ikke lenge, men jeg henta meg en kopp kaffe mens jeg prata. Jeg stod og så litt ut av vinduet også og lurte litt på om det ville komme snø snart mens hun fortalte om et barnebarn som skulle på trening i dag. Etter samtalen gikk jeg inn på kontoret etter at jeg hadde tatt litt påfyll av kaffe og sjekka lunsjbeholdninga i kjøleskapet. Jeg rakk en snartur på do også, samt plukke opp et par ark ved kopimaskinen og si hei til en kollega før jeg var tilbake ved pulten. Jeg rydda vekk noen oversvømmende papirer ved datamaskinen og sjekka e-posten. OOps! Der leste jeg at jeg egentlig skulle ringt til en kunde for en halv time siden.  . . . . “OK”, tenkte jeg. “Får ringe med en gang og håpe det går fint allikevel.”

Jeg strakk hånda ut etter mobilen som alltid ligger til venstre for meg på skrivebordet.

Nesten alltid.

Det er så inni helsikes irriterende å gå og lete etter ting du akkurat hadde i handa.

PS. Den lå i kjøleskapet.