Jeg følte den innerst i ryggraden. Frykten og sorgen. For 8 år siden på denne dagen.  Det var dagen da terror ble veldig nært for meg. Jeg kjente ingen direkte involverte, men kjente på den tristheten denne udåden skapte i meg. Jeg brant en fakkel på svaberget. Den brant for meg. For at jeg skal huske andre. For at jeg skal gjøre mitt.

I en stor verden med så mye godhet skjer det ennå grusomheter. Mine evner strekker ikke til. Jeg forstår det ikke. Vi mennesker som er så flinke til å ta vare på hverandre, ødelegger også hverandre. Det er vondt for meg å forstå siden jeg har vokst opp i trygge, sikre, rike Norge. Utøya gjorde terror tydelig. De vonde sporene etter denne dagen har gjort noe med meg. Jeg må gjøre mitt til at slikt ikke skjer.

Jeg kan gjøre litt. Jeg kan hjelpe andre. Jeg kan lytte og prøve å forstå andres meninger. Jeg kan holde ei hånd. Jeg kan være en kjernekar.

Jeg er naiv og tror på det gode i menneskene. Jeg tror det finnes i alle. Gjør en god ting for en annen i dag. Så blir verden litt bedre. Både for deg og oss andre.

Jeg skal tenne en fakkel i kveld også.