Han kom seg aldri opp til toppen. Busstoppet jeg vanligvis bruker er på en bakketopp. Jeg står og skuer på bilene som kjører forbi og på el-syklene som ubesværet forserer den lange bakken og på barn på vei til skolen på sine sparkdrevne sparkesykler. Og i dag så jeg en gul prikk langt nede i bakken. En mann kom løpende oppover. Ikke så fort, for det er en lang bakke, men han løp så godt han kunne. Men før han nådde toppen stoppet han. Han snudde og gikk nedover igjen. Ut av syne. Men plutselig var han der igjen. På vei oppover bakken. Løpende. Han kom nærmere og nærmere. Faktisk litt lenger enn forrige gang. Men så stoppet han og snudde og gikk nedover igjen, ut av syne. For tredje gang kom han oppover. Kanskje han hadde tatt bedre fart denne gangen.  – – – Men nei. Han kom seg ikke opp til toppen nå heller. Han snudde igjen. Stakkar. Jeg gikk nedover bakken neste gang jeg så han kom oppover. “Jeg skal gjøre en god gjerning og hjelpe han det siste stykket opp til toppen,” tenkte jeg.

Men i det samme kom bussen min så jeg måtte hoppe på den. Fra bussvinduet så jeg at han nok en gang måtte gi tapt og snu.

“Han ender sikkert opp med å gå rundt,” tenkte jeg.