Drivhuseffekten traff oss hardt nå i disse virustider. Tiltak er iverksatt. Viruset påvirker både ute og innemiljøet hos oss. Vi omgås stort sett bare vår lille familie og følger reglene til helsefolket. De underlige underliggende omstendighetene gir oss mye tid. Det er ikke lenger så mange ting vi skal rekke, så mange ting som har tidsfrister og klokkeslett en må følge . Rutiner endres. Vi får mye mer sammen tid. Jeg skal ikke på fotballen hver søndag. Maya skal ikke følge barnebarna på ballett og piano. Jeg skal ikke kjøre og bringe til juniorklubben. Jeg skal nesten ikke på jobb. Så vårt vesle virus endrer miljøet ute og hjemme. Med mye tid kan vi gjøre de langsomme tingene. Vi kan sitte og se ting vokse. Og Maya fikk en ide; Drivhus hadde vært fint. Vi kan dyrke vår egen mat. Urter og agurker. Salat og tomat. Vi har tid.

Vi kjøpte et drivhus i biter. Mange mange mange biter. Men vi har tid, mye tid, så vi satt det opp med omhu. En stabel gammel murstein som har stått i veien i flere år ble til gulv. Oppå det reiste drivhuset seg litt etter litt.

Det står der nå og har allerede forbedret miljøet utenfor. Det skal dyrkes nå. Så fingrene som til nå ha vært hvite skal bli grønne. Og jeg som er vandt til å tråkke i salaten skal endelig få min plass.