1050 meter over havet. Vindstyrke; 0. Temperatur; 25. Terningkast; 10. Suleskardveien er kanskje Sør-Norges fineste fjellvei. Den er vinterstengt og sommeråpen. Sånn ca i midten av mai er mer eller mindre snø fjernet fra asfalten som snirkler seg over fjellet. 1050 meter over havet på det meste. Det er en attraksjon når den åpnes. Snøen ligger fortsatt langs veien mens bjørka grønnes nede i dalen. I går, søndag, skrudde naturen opp termostaten og slo av vindmaskinen. Min gode venn Arild hentet meg kl. 0800 og vi sikta oss inn mot en fin dag over Suleskardveien. Fra Storstraumen, slusene i Byglandsfjord, tok vi inn en sidevei og gjorde som folk i Setesdal. Vi fulgte den smale vei. Noen hadde fortalt meg at dette var veien for meditasjon. Bakveien til Rysstad. Det stemte. Har du tid så ta den ekstra turen. Og har du ikke tid så ta deg. Det var verdt det. Veldig fin omtur.

Og ved Rysstad bar det til fjells. Opp, opp og litt til opp. Helt til skiltet på veiens høyeste punkt. Vi parkerte, tok på oss skiene og la av sted. Resten av turen var bare lykke. Det var nesten for fint. Fjellet på sitt aller, aller beste.

Vi smilte begge to da vi noen timer senere, og litt rødere i panna, kjørte nedover igjen. Da hadde trafikken tatt seg opp.

Det så ut som alle menn over 60 hadde kjøpt seg motorsykkel og valgt akkurat denne gloheite dagen til å ikle seg tykke skinnklær og vinterpolstra helhjelm for å ta turen over fjellet. De sier det er slik en frihetsfølelse å kjøre en slik motorsykkel. Jeg stod der, smilende, iført shorts og ski og vinket til alle de frihetssøkende motorsyklistene. Jeg tenkte jeg kanskje følte mer på frihetsfølelsen her jeg stod, enn dem.