J

Jeg må krype til korset. Høydeskrekken stiger med alderen. Det er fjerde gangen jeg er ute ved Kjeragbolten. Men det er første gang jeg har krøpet ut på den. Ikke så mange gjør det så det kan jeg være stolt av. Klam i hendene, klam hjernen, skjelven i kneane og kritthvit i trynet. Tre ganger før har jeg stått der ute. Ikke denne gangen. Det overlot jeg til barnebarnet. Han stod og så på sin krypende bestefar. Litt rart at en frivillig gåre en såpass lang tur for bare å krype ut på en stein. Men Lucas stod og har et minne for livet utenfor datamaskinen. Det er bra. Og når min gode venn Arild og var med på turen er det fine ting. Telt med bål uttafor et sted oppe på snaufjellet avsluttet dagen på beste vis.