Jeg har jo hørt om fenomenet; Kile på tunga. Men ikke helt skjønt hva det innebar. Det var helt tiil en sommerdag for en tid siden. Jeg gikk til Grotunga. Og det var der det kilte. Det kilte på Grotunga. Eller rettere sagt; det kilte VED Grotunga. For jeg kom meg aldri ut på den. Dette lille naturens utspring. Jeg hadde hørt om den, men aldri vært der. En god venn ble med på jakten etter Grotunga. Jeg hadde hørt at den var litt vanskelig å finne og at en ikke skulle ta med seg barn dit. Det var bratt og høyt hadde jeg hørt. Og nå begynner hendene mine å bli klamme. Bare av at jeg skriver at det var bratt og høyt. Det er et døgn siden jeg var der, men det føles høyt ennå. Gudd. Grotunga er en fjellnabb som stikker ut over et juv oppe ved Kjerrane i Kristiansand. Og i motsetning til sin storebror Trolltunga som heller oppover, heller denne nedover. Gudd. Og den var lett å finne, det var sti helt fram. Men nå skulle jeg ønske at vi ikke hadde funnet den. For det kilte ved tunga. Det var bratt og høyt og håndflatene svetter ennå. For min kompis kilte det i mer enn tunga. Han fikk vondt i hele kroppen. Han var ennå mer pinglete enn meg. Det er rart med høyt og bratt. Kroppen sier fra at dette er farlig. Men plassen var fin. Både utsikt og nedsikt var storslagent der ved Kristiansands svar på Trolltunga.

Går du fra Kjerrane kan du ta turen forbi noen underlige jettegryter i en bratt skråning. Du kan nyte utsikten fra Gråmannen før tungekilinga på Grotunga. Og når nesen vendes hjemover passerer du og en fin slags Heller hvor du kan sitte tørt på regntunge dager. Det er godt skiltet og du kan egentlig gjøre turen akkurat så lang du vil i fint og frodig terreng.