Alt var i fyr og flamme i går kveld. Og noe mer spektakulær stillhet skal en lete lenge etter. Ansteins fyr ligger ytterst ute på vestspissen av Flekkerøya. Et værhardt sted hvor vindstille og stillhet stort sett er fraværende. Svabergene her ute bærer preg av årtusener med bølgeslitasje og de få trærne som våger seg utover her ser ut som de helst vil hjem igjen til skogen sin. Det var første gang for meg at jeg gikk ut til dette populære turmålet og det må være fantastisk om sommeren når svabergene varmer føtter uten sko her ute. Men det var jaggu fantastisk i går også. Hvem trenger vel nordlys når vi har sørlys. Himmelen var like stille og vakker som havet den speilet seg i og to planeter tittet ned på oss fra lenger opp og lenger vest.

Turen er lettgått. Den er ikke spesielt godt merket, men du skal allikevel være flink om du går deg vill. Vi gikk på svabergene ut og gjennom en fin myk skog hjem. Vi så både sjark og sel på veien, så vi var ikke helt alene.

Kan absolutt anbefales, også i mørket som ikke lenger er så mørkt. Parkeringsplasser ved Risleviga.

Foreldrene hans kjøpte hytta for lenge siden. Og siden har den vært slik. Ikke strøm. Ikke vann. Bare kos. Hytta ligger på Gautestad, 1 drøy times kjøretur fra Kristiansand. Og siden vi ikke har snø i Kristiansand har de fått dobbelt så mye der oppe. Det lå sikkert 1 meter hard snø i terrenget. Hytta har parkeringsplass ute ved veien og vi må bære litt og skli litt for å komme inn i varmen. Skjønt; varmen? Hytta var kald. Sofaen var kald. Teppene var kalde. Ovnen var kald. Alt var kaldt. Men vi fyrte fort opp og varmen skulle langsomt komme snikende, tror jeg. For vi kom ikke opp hit for å sitte i hytta. Det var sol og skyfritt og min eminente vert ville vise meg den største høna jeg noen gang kom til å få se. Så vi la av sted. Jeg på treige felleski. Han på bakglatte ski fra i fjor. Men tur er tur og vi føyk av gårde i sneglefart. Vi kom opp på Høna. En fin liten topp sånn ca 640 moh. Utsikten var lang. Det var hvite snøkledde heier langt langt innover.

I sekken min hadde jeg pølser og lomper og tilbehør. I sekken til Arild var verdens største sitteunderlag. “Vi skal ha det godt ved bålet” sa han. Inne i skogen fant vi en semilun krok og fyrte opp med nyknekt gammel furuved og never fra et hjelpsomt bjørketre.

Det var lenge siden jeg har hatt den gode bålfølelsen. Pølser, prat og bållukt i hjertet.

Tilbake i hytta hadde lunken begynt å komme og når mørket senket seg var det stearinlysene som lyste opp hytta. Ingen lamper, ingen radio, ingen TV, bare kos. Yatzy terningene fikk kjørt seg denne kvelden og et godt vennskap varmet like mye som ovnen.

Etter frokost neste dag gjorde vi et tungt valg. Eller valget var lett. Resultatet var tungt. Himmelsyna ble målet for turen. Et fint utsiktspunkt som jeg har vært oppe på for 30 år siden en gang. Turen opp har jeg tydeligvis fortrengt siden den gang. For løypa går ganske flatt innover helt til du står ved foten til Himmelsyna og et skilt forteller at det er bare 1,5 km igjen til topps. Men de 1,5 km går omtrent rett opp. Det var bratt og glatt og hardt og svett. Men vi kom opp og vi nøt toppen.

Heldigvis fortalte en hyggelig dame der oppe oss at vi burde ta den lengste løypa hjemover. Den var ikke så stupbratt og de første 2-3 km kan du nesten bare renne.

Vi fulgte rådet og fikk oss en fin rundtur. Tilbake i hytta dukket nymotens ting opp. Et aggregat.

Det var til støvsugeren.

Takk for turen.

Vi skulle ikke gjort det. Men vi gjorde det fordi jeg leste denne lille teksten fra Tveit Turlag.

“Med en høydestigning og -reduksjon på 290m fordelt over 6,5km gir denne turen både økt puls og
pust. Men «premien» etter strabasene er en nydelig utsikt over ytre del av Ålefjærfjorden mot Hamresanden, Hånes, Søm og Varoddbrua, og med Oksøy og Flekkerøya i det fjerne!”

Turen har jeg tatt før og den er fin og tung med noen svært bratte oppforbakker. Men vi tok pingleruta. Vi gikk motsatt vei. Går du over Skiperreisheia først kommer stigningene litt her og der. Går du derimot raskeste vei opp mot Gyrestolheia blir du garantert varm og får garantert oksygenmangel om du er over 12 år gammel. Vi burde ant tegninga da vi passerte store hauger med tømmer langs starten av løypa. Der stien hadde vært var det nå to bekker av gjørme. En Tømmerskogsmonstermanskin hadde vært på færde. Etter en stund fant vi stien igjen og vi hoppet glade innover og litt oppover. Skiperreisheia har fin utsikt til vanlig. Men ikke i går kveld. Tåka hadde lagt seg. Vi gikk videre innover og fortsatt litt oppver. Det ble mer og mer glissent mellom trærne. Helt til det ble helt glissent. Langt inne på heia hadde hogstmaskinen kost seg. Den hadde fjernet alt av trær og stier og blå merker og kledd skogbunnen med kvist og kvas. Ikke akkurat lettgått. Og så var stien nok en gang gjort om til to gjørmete bekker. Vi fant Gyrestolheia med utsikten som var like grå som tåkeheimen. Og vi fant stien igjen og gikk ut og inn av nyhogd skog helt til vi var nede på veien igjen.

Herfra og ut til idrettsplassen på Kjevik er det trolsk så det holder. En mosegrodd gammel granskog er en opplevelse i mørket.

Vi så også en hare som kom hoppende. Den har ikke helt fått med seg klimaendringene så den lyste godt opp i skogen.

Akkurat denne turen kan ikke anbefales.

Noen steder er bare så fine at de får egne vennegrupper. Og selv i mørket kunne vi ane hvorfor Fippeviga har sitt eget vennelag. Den lille viga så fantastisk ut, selv på en ganske mørk og kald kveld. Historien bak navnet skulle jeg likt å visst for hva kommer det underlige navnet fra. Og ingen av oss hadde den rette talefeilen så vi lot i alle fall en av teoriene ligge.

Vika var bare fin. Tenk hvordan den er på en mild og lun sommerdag.

Og turen til Årosveden er fin. Vi startet helt i Høllen så vi fikk inn litt kosebebyggelse og strandfølelse før vi entret skogen. I mørket føltes det som om vi var i Danmark der vi gikk på treplattingen langs strendene ved Søgneelvas utløp. Og der var og et nettinggjerde som folk virkelig er redde for at skal forsvinne. For det var godt låst fast med hundrevis av hengelåser.

Årosveden har mange godt merkede stier som leder til den. Fra alle sider. Og det er fint der opp. Et perfekt turmål.

En kikkert på stang er her oppe så du kan se på alle bådane eller de badende eller mågane.

Om du liker litt krigshistorie har det og skjedd mye her og det er mye spor etter tyskernes paranoia langs kysten her.

Du kan lese mer her.

Uansett navn er det nå fantastisk fint der oppe. Mange trær som før skjulte den lange utsikten er nå fjernet. Nå kan du stå der oppe og se jorda krumme seg. Det hadde vært noe for Flat earth society. Hmmmm, kanskje jorda er rund likevel? Det er en kort tur, men smått spektakulær. Og er du en morgenfugel eller kveldsfugl kan du få se noen minnerike soloppganger og nedganger der oppe fra. Stien er god og har akkurat blitt ennå bedre med skilting og merking. På rundturen går du gjennom Stidalen hvor folk har holdt på lenge. Fint infoskilt der også. Turene blir litt bedre når en vet litt om det som har skjedd der du går. Finfin bålplass på toppen om du finner veien en vindstille dag. Oppe på Sotåsen står det også ei hytte med historie.. Den kan du lese mer om her. Forsvarsbygg

Ikke helt som Freddy Mercury og The Platters sang, men dog.

Oh yes, I’m the great pretender (Woo-woo)
Pretending I’m doing well (Woo-woo)
My need is such I pretend too much
I’m lonely but no one can tell

Heldigvis er ikke den gjengen jeg går tur med de store Pretenderne. Vi later ikke som vi er spreke. Vi holder kjeft i oppoverbakke og lar munnkløyva gå i utforbakkene. Vi skravler oss gjennom nattemørket hver onsdag. Problemer løses og nye lages. Vi later ikke som noe egentlig. Vi bare går og har det fint. Turen denne gangen startet ved Kjerrane og opp i starten av hovedturløypa. Snart tok vi av og begynte på turen rundt Krokevann. Vi tok en liten avstikker til den den fine knausen Åmliknuten med den fine utsikten som vi slett ikke så. Det var jo mørkt. Videre gikk praten langs Krokevanns bredder. Fint vann som en gang var kjent for alt for mye hoggorm. Skogen surkler om dagen etter masse regnværsdager, og også om kvelden. Skikkelig bekkenløsning. Alle bekkene bruser og bobler og skynder seg nedover der de kan. Flott det også.

Av turleder ble jeg ofte spurt om jeg hadde det bra og om helsa holdt. Ei god hand fikk jeg når jeg skulle stige over bekkene og de andre gikk akkurat så seint at jeg kunne holde følge. Jeg har akkurat fylt seksti, og det tok de hensyn til. Høyt snakket de og. En fin gjeng.

Som den gamle og grå fyren jeg er måtte vi innom hjemknatten min; Gråmannen. Heller ikke her var utsikten lang i mørket.

Fra Gråmannen er det kun ei jettegryte og et par hoftebensbrudd i avstand ned til bilen.

Takk for turen.

Og nok en gang. Takk til alle dere løyperyddere og skiltmakere som gjør det umulig for oss andre å gå oss bort.