Ikke helt som Freddy Mercury og The Platters sang, men dog.

Oh yes, I’m the great pretender (Woo-woo)
Pretending I’m doing well (Woo-woo)
My need is such I pretend too much
I’m lonely but no one can tell

Heldigvis er ikke den gjengen jeg går tur med de store Pretenderne. Vi later ikke som vi er spreke. Vi holder kjeft i oppoverbakke og lar munnkløyva gå i utforbakkene. Vi skravler oss gjennom nattemørket hver onsdag. Problemer løses og nye lages. Vi later ikke som noe egentlig. Vi bare går og har det fint. Turen denne gangen startet ved Kjerrane og opp i starten av hovedturløypa. Snart tok vi av og begynte på turen rundt Krokevann. Vi tok en liten avstikker til den den fine knausen Åmliknuten med den fine utsikten som vi slett ikke så. Det var jo mørkt. Videre gikk praten langs Krokevanns bredder. Fint vann som en gang var kjent for alt for mye hoggorm. Skogen surkler om dagen etter masse regnværsdager, og også om kvelden. Skikkelig bekkenløsning. Alle bekkene bruser og bobler og skynder seg nedover der de kan. Flott det også.

Av turleder ble jeg ofte spurt om jeg hadde det bra og om helsa holdt. Ei god hand fikk jeg når jeg skulle stige over bekkene og de andre gikk akkurat så seint at jeg kunne holde følge. Jeg har akkurat fylt seksti, og det tok de hensyn til. Høyt snakket de og. En fin gjeng.

Som den gamle og grå fyren jeg er måtte vi innom hjemknatten min; Gråmannen. Heller ikke her var utsikten lang i mørket.

Fra Gråmannen er det kun ei jettegryte og et par hoftebensbrudd i avstand ned til bilen.

Takk for turen.

Og nok en gang. Takk til alle dere løyperyddere og skiltmakere som gjør det umulig for oss andre å gå oss bort.