Tanketomm rødmet jeg i hagen

Det gikk plutselig opp for meg der jeg gikk rundt på hytta og klippet gresset med min gamle kantklipper. Midt i all susinga og i en skur av gress og mosebiter stoppet jeg klippinga. Jeg har en sånn gresstrimmer som har en tråd nederst. Den svirrer rundt i uhorvelig fart og meier ned gress og ugress. Og om den treffer en stein så kan det hende at det kuttes av en bit av tråden. Men automatisk glir det ut litt ny tråd så jeg kan klippe videre. Genialt enkelt. Og når trådsnella en dag går tom kan jeg bytte den. Bare å kjøpe en ny snelle med plast-tråd. . . .. . . . . . .Plast!

Det var da jeg rødmet. Her har jeg i mange år gått rundt på hytta og klippet med kantklipperen med plasttråd som blir kortere og kortere. Lurer på hvor mange meter med plasttråd som jeg i min tanketomme tilstand har spredd ut over hyttetomta. Det er ikke lite. Hver gang jeg klipper forsvinner det noen cm tråd. Plast som jeg går nynnende rundt og frivilling strør om meg med i naturen. Nå skal jeg prøve å slutte.

Noen som vet om det finnes biologisk nedbrytbar trimmetråd.

Eller muligens gresstrimmer uten tråd.

Den uperfekte blomsten

Noen blomster er ikke som andre blomster. De faller utenfor standarden til blomsten de representerer. Det gjør dem ikke mindre vakre og interessante. Det gjør dem bare mer spennende. Usymmetrisk skjønnhet i et symmetrisk landskap. Det at noen ikke er som alle andre er det beste for alle andre. Ingen blomst er uansett identisk med en annen. Særpreg er fint.

Humlene og biene kommer til den blomsten også.

For en fossefin tur. Dikeelva er en perle.

Brattefoss_Dikeelva_tommetankerEller perlekjede om du vil. For her ligger fossene på rad og rekke. Ikke så langt unna Kristiansand ligger Birkeland. Bare litt innover og oppover. I Birkeland har de et turlag som skikkelig ruler. Masse fine turer å velge mellom. Under pandemien var det littmindre folk der enn på Jegers og Hamresanden. Jeg ble litt starstruck denne dagen i Birkeland. Vi valgte å gå langs Dikeelva. En mils elv mellom Oggevann og Flakkvann. Eneste forventningen jeg hadde var å se en foss jeg hadde sett på et bilde. Og den forventningen ble innfridd så det holdt. Hele fem fine fosser så vi på vår lille rundtur. Vi startet ved skytebanene innforbi Flakk. God skilting og god merking gjør det lett å finne veien. Men turen passer kanskje ikke for de minste med korte snublete bein. Ei heller med barnevogn og trillebag. Mye opp og ned og trangt og steinrøysgåing. Også noen skumle smale geitestier hvor en kunne dette litt for langt ned med litt uflaks. Men akkurat slikt gjør jo turen også litt mer spennende. Elva var en wow-opplevelse hele veien. Nye fine kulper og skvulper. Det står at turen tar va 2 timer, men bruk mer. Brattefoss, Hoggefoss, Nedre og Øvre Natveitfoss og så Vrangefoss da. Fossen fikk sitt navn fordi det var “vrangt” å fløte tømmer gjennom den. Og elva var spekka med gammelt tømmer. Vi lukket øynene og så for oss slitet og farene og den helt vanvittige jobben det må ha vært å fløte tømmer ned dette vassdraget.

Turen hjemover tok vi innaskjærs. På fine skogsstier, også her uvanlig bratt noen steder , kom vi tilbake. Vi passerte 2 husmannsplasser, Eikhola og Homslia på veien. Her var det satt opp informasjon om de som en gang bodde her. Spennende lesing om et liv som var hakket hardere enn det vi har nå.

Dikeelva var en stor opplevelse for en som går mye tur. Og neste gang det har regna i ei uke skal jeg opp igjen.

Les mer her: https://allemannut.blogspot.com/2013/11/dikeelva.html

Trippel dose. Snart kommer fjerde.

Kanskje ikke en gang er nok. For blir det ikke rent første gang du doserer kan du jo bare dosere en gang til. Og funker ikke det kan vi jo bare gjøre som tidligere. Kjøre på med en tredje dose. Da vil det sikkert virke. I alle fall tror jeg det. Om ikke Omo kommer med en fjerde dose snart.

Minner meg om et eller annet.

Slutt på rekkeviddeangst

Vi har fått ny bil som er akkurat som meg. Litt annerledes, stille, introvert, ikke særlig sprek, komfortabel og billig i drift.

Vår gamle bil gikk på diesel. Den var også komfortabel. Den var ikke stille. Den var dyr i drift og så skada at den gav oss , i alle fall meg, rekkeviddeangst. Jeg var aldri i tvil om jeg hadde nok drivstoff, men de siste par årene i tvil om jeg ville komme frem. De to siste årene brukte vi nesten 70 tusen på å fikse bilen. Det hjalp dessverre lite. Motoren tok sitt siste sukk her for et par uker siden. Men den hadde gjort sitt. Frakta mye ting og tang og saker og greier. Takk for følget.

Og nå har vi, i alle fall jeg, og i alle fall min sønn som kan mer enn meg om bil, lest oss opp og ned på test av biler. Sommertester og vintertester og andre hester. Såpass mye har jeg sett på slike ting at facebook og insta propper meg full av annonser for biler jeg ikke har råd til. Vi har prøvekjørt noen og blitt glad i en spesiell. En rar en. Vi har nå kjøpt oss en sau i ulveklær. Men det har ikke de sosiale mediene fått med seg. De tror nok at jeg skal kjøpe en bil til med tanke på alle annonsene de viser meg. Men gudd å rart, vi har kjøpt en bil som bare flyter stille av sted. Bakdelen er jo at jeg nå kan høre når de i baksetet plaprer. Kanskje jeg kan sette opp et taxiglass mellom for og baksetet. Bilen vil nok vare lenge nok til at rekkeviddeangsten fra den forrige bilen forsvinner.

Den nye bilen kan gå akkurat langt nok.

Jeg kommer på en rar måte til å savne de på verkstedet.

Maya utvider. Sesong 3 er sikret.

De grønne fingrene til Maya er om mulig ennå grønnere i år enn i fjor. Selv har jeg ikke grønne fingre, selv ok jeg ofte blir kalt både for en løk og et kål-hue. Jeg er bare grønn, men ikke i betydningen av flink med planter. Første pandemiår investerte vi i et helsikes drivhusbyggesett til hagen. Etter mykje banning og iherdig surmuling fikk jeg det skrudd sammen og satt opp og Maya inntok bygget. Suksess fra første forsøk. Maya dyrka så det holdt. Grønt i kilovis. Drivhuset har vi hjemme og vi har et palle-drivhus på hytta. En slik Euro-pall med kjøpt pallekarm x 2 + kjøpt kina-produsert multibyggesett-topp øverst. Og kjøpt jord og kjøpt frø og kjøpt ennå mer. Agurkene vi dyrker her koster mer enn de på Meny. Men etter kun 17 år med gode avlinger vil sannsynligvis kiloprisen gå ned under 213 kr. Vel, kanskje en liten overdrivelse, men Hageland og Plantasjen vet å ta seg betalt for sine små tak og ekstrautstyr til pallekassene. Tror det var rundt 1200 for topp til en halv pall. Maya skulle utvide med to pallekarmer på hytta og jeg ble sendt ut i kjøpsærend. Heldigvis var de utsolgt når jeg var der oppe. Det kan ikke være så vanskelig tenkte jeg og fant fram sag, skruer, drill og byggeplast. Og vips!

En kveld med kos og byggemeditasjon og palle-toppen stod der.

Klar til å varme og skjerme artisjokker, agurker og tomater. I den flate blir det basilikum og ymse salater. De bor fortsatt hjemme, men snart skal de på ferie de og. Til hytta i Korsvikfjorden. Sammen med Maya og et kålhue.

Over bekken etter vann. Brattefoss på Tveit.

Brattefoss2_tommetankerNår solturister blir Regnværsturister. Ingen grunn til å deppe om himmelen åpner seg og slipper ned vann i stedet for sol. Ta for eksempel deg selv i nakken og dra på en kortreist opplevelse inne i skogen på Tveit. Brattvolheia er utgangspunkt og her er det ofte like bratt opp som det er ned. Men akkurat til denne lille fossen er det ikke langt. Bare en liten kilometer inni der finner du Brattefoss. Du går over selve bekken mange ganger på veien mot fossen. En av broene er gamle turskilt. Kult. Her går du virkelig over bekken etter vann. Den er fin på varme dager, men ennå finere på ufine dager. Om det har regnet en dag eller to er den på sitt beste. Ta med noen du kjenner og få en våt opplevelse. Det er masse godt merka stier i området så turen kan gjøres så lang du vil.

Tvil om bil

Bilen min besøkte sin beste venn igjen; Verkstedet Kjellemo Bil. Den liker seg der og har vært der ofte de siste årene. Servicen er meget bra og det er flinke reparatører og mekanikere som gir min bil den beste pleie. Men akk, den har gått langt og har blitt gammel. Og nå gav oljepumpa opp, fjæringer er knekt og styrekula er slitt. Den trakk sitt siste sukk her forleden og verkstedet fortalte at det koster mer å fikse den enn den etterpå vil være verd. Så jeg takker for følget og et godt liv sammen og takker for ypperlig service og livsforlengelse flere ganger fra Kjellemo. Jeg har til og med fått lånebil fra dem til jeg finner meg en ny bil. Ikke dårlig.

Men så. NY BIL. For en dust som meg er det vanskelig. Jeg har lyst på elektrisk, men har ikke lyst til å betale for mye. Jeg fant en MG innafor budsjett. Men den er fra Kina, og jeg er ikke helt enig med hvordan styre og stell er i Kina. Så fant jeg en Citroen, men den liker ikke sønnen. Så fant jeg en Toyota, men den var diesel. Så fant jeg drømmebilen som jeg fortsatt bare kan drømme om. Blå, sølv, electric green, faded grey, eller rett og slett hvit.

Det er vanskelig. Jeg er i tvil om bil. Jeg har pengevidde angst.

Bunader og dugnader

Takk for dagen. For alle ballongene og alle flaggene. Alle Bunadene og alle dugnadene. Tusen takk for alle smilene og faen ta alle bilene. Vi ble overøst med sol og korpsmusikk og spilleglede. Vårt minste barnebarn hoppet av lykke for å kunne vinke til oss fra skoletoget. Vårt nest eldste barnebarn hadde mest lyst til å synke ned i asfalten da vi jublet mot henne fra sidelinjen. Vårt eldste barnebarn gadd ikke gå i tog. Han valgte heller å stå i kø en halvtime for å få kjøpt en lunken liten is. Vi så lærere som virkelig fikk med seg elevene på brøl og sang. Vi så stolte små gutter og jenter som holdt faner og flagg.

Etter togenes ankomst og nødvendig isfortæring dro vi til Sukkevann hvor sekker, poteter og stylter ble tynt til det ytterste. Fiskedammen bød nok en gang på fast fisk gang på gang. Bydelsfotballkampen mellom Strømme og Vardåsen skole gikk til ekstraomganger. Akkurat som kakespisinga. Sukkevanns 17.mai opplegg er fint. Og alle trør til. Det er dugnadsgjenger som får det hele til.

Takk til dere.

Og til alle dere andre. Takk for dagen.

Gratulerer Lucas

I morgen skal alle gratulere alle. Fint er det for det er en fin dag for alle. Men sist søndag var det Lucas sin dag. Vi er så heldige å ha barnebarn som vokser raskere enn andre barnebarn. Lucas er snart 15 og hadde sin voksenkomprimasjonsdag nå nettopp. Med en finfin seremoni i Kilden som forteppe samlet vi familie og venner til en aften med glede og latter i Lucas sitt navn. Onkel Gunnar sørget for lokaler, Tante Da bakte kake og jeg bærte mens vakre Maya sørget for orden i kaoset. Og ikke minst så fylte vi magen med mat og kaker. Vår eminente venn Siv slo til igjen med sin trolldom på kjøkkenet. Hun visste nok en gang ikke hva hun hadde laget, men som alltid er smakene en blanding av fantasi og virkelighet. Takk Siv. Og den nyhumanetiske konfirmanten smilte i takt med konvolutter som åpnet seg. Det var en fin dag til ære for en fin gutt. Og som seg hør og bør avsluttet vi med familiebilder som ingen vil ha.