Denne filmen anbefales for familie og venner. Og alle de vi ikke kjenner. Kanskje ikke de minste da den inneholder voldsom spising og en promp. Produksjonen foregikk på gjesterommet. Rekvisittene kom stort sett fra kjøleskapet. Premieren var på badet.  Litt fra en vase i ganga. Hele teamet var i gang i morgentimene i dag. På settet var hele crewet samlet. Lucas og Bestefar. Foran oss stod skuespillerne klare. De hadde lest manus og visste hvordan handlingen var og hva som ventet dem. Tre elefanter. En agurk. En paprika. To tranebær. Og en fryktelig søt kanin. Vi hadde ikke råd til stunt-doubles. Vi hadde heller ikke råd til special effects og 3D manipulering. Paprikaen måtte faktisk spises. Trykk play og filmen kommer til en skjerm foran deg.

Det glitrer i dag. Det glimrer i dag. Netthinner skinner. I øyne til barn over hele jorden. Og skinner barns øyne, skinner mødres øyne skinner fedres øyne skinner besteforeldres øyne. Det er den store kaoskosedagen i dag. Dagen da galskapen senker seg i de tusen hjem. I alle fall for oss som har tre barnebarn i umiddelbar nærhet. I dag er det deres dag. Vi andre skal bare trekke litt i trådene og hjelpe til med logistikken. Julen er anarkiets forunderlige tradisjonsbærer. Ting gjøres til punkt og prikke helt til alt blir helt vilt. Jeg skal sitte å se på og kjenne på. Kanskje splitte min personlighet en gang i løpet av kvelden å bli nisse, men ellers rolig.  Jeg skal se på skinnende lys og skinnende øyne og nyte roen som aldri senker seg. God Jul fra et hus med og uten kaos.

Det sitter en 10 åring i sofaen bak meg og tvinger tankene vekk fra jul. Han vil ikke tenke på den. Selv om huset er spekka med hentydninger til julen. Han har ingen vonde minner fra jul. Aldri noe galt som har skjedd. Allikevel vil han ikke tenke på at det er julaften i morgen. Han liker jul. Han liker jul veldig godt. Han liker jul veldig, veldig, veldig, veldig godt. Derfor er denne dagen den lengste, og tyngste i året. Og 23. desember har akkurat begynt. Han sitter i sofaen bak meg og ser stille på TV. Han pleier ikke være stille. Jeg ser meg selv i han. For mange, mange år siden satt jeg og fikk tankene vekk fra jul. Lucky Luke og Asterix hjalp meg. De fikk de lange timene til å bli kortere. Den sitrende spenningen og gledesruset han i sofaen prøver å underkue er kraftig. Det klør i knehasene. Det kribler i milten. Det dirrer i øyehulen. Alt er bare spenning. Så det er en bragd det han fyren i sofaen bak meg akkurat nå utfører. Denne morgenen varer mye lenger enn vanlig. Han har jo rett, – solen har snudd og dagen i dag er litt lenger enn dagen i går. Men ikke så mye som han føler det. Og morgenen er lang. Faktisk tar den ikke slutt før dagen fortsetter. Han sitter og får tankene vekk fra jul.

Det er her mitt oppdrag starter. Jeg skal ngjøre mitt samfunns og familieansvar. Jeg skal speede opp tiden for en av dem julen er laget for.

Vi går ut.

God Jul Alle sammen.

Spørsmålet kom fra en 2 åring som så juleshowet i Kristiansand for første gang. For mens hennes storebror hadde juleavslutning på skolen ble jeg satt til å passe på hans to søsken. Ei lita og ei litt større. Hun store har sett juleshowet noen ganger før, men ville se det igjen. Hun lille var nybegynner. “Se pippippen bæsjefar!” sa hun og pekte på stråengelen som begynte å fly. “Det er ikke en pippipp . . ” begynte jeg og hennes storesøster. Men vi fortsatte ikke. Det var bedre å bare se. Både pippipper og engler er fine. Og sammen med mange hundre andre så vi juleshowet levere julestemning til barneøyne. Det var godt. Og vel hjemme fikk den minste fortalt sine foreldre om den skumle, men fine, pippippen.

Maya ankom ankomsthallen på Kjevik i går. En lang reise endte her. Hun ble mottatt av lovens lange arm. Trodde jeg. Hva er det nå hun har kjøpt? Hamp-hengekøye? De stod og ventet og speidet i det hennes siste fly-etappe rullet inn og parkerte uttafor. To onkler og ei tante. Jeg stod litt bak og lurte på hva hun hadde med seg i kofferten? Men jeg tok litt feil. Heldig vis var det ikke deres lange armer hun løp inn i, det var mine stutte armer som tok henne i mot. Og god var klemmen. Vi ventet på kofferten, og når den kom tok jeg med kofferten og Maya hjem. Politiet ventet og på en koffert og når den kom tok de den og en fyr med. De skulle sikkert ikke hjem. Vi, derimot,  kjørte til huset på Strømme, gikk ut av bilen og inn med koffertene. Mange historier og mange inntrykk kom ut av Maya og kofferten. Hun har hatt det fint. Hun har hatt det godt i Brasil. Nå er det på tide å ha det godt hjemme også. Julen banker på.

Spin-off, også kalt spin-off-effekt eller spin-off-produkt, er en bieffekt eller et biprodukt som har oppstått som et tilleggsresultat av et arbeid eller en virksomhet, og som er forskjellig fra dette. Slike sideresultater og -effekter kan for eksempel være nye metoder og tekniske løsninger som igjen fører til nye, forbedrede produkter. I mitt tilfelle kalles det barnebarn. En sønn og hans kones spin-off effekter kommer ofte på besøk. Av og til er de til nytte, av og til ikke. Av og til er de til glede, og av og til frustrasjon. Spin-Off effektene av min sønn og hans kone er tilpasningsdyktige og langvarige. Selv om de kun er produsert i tre eksemplarer innehar de stor variasjon. Kommersielle spin-off-produkter utnytter populariteten ved det opprinnelige produktet, men gjør det også enda mer synlig og fungerer dermed som selvforsterkende promovering. Jeg mistenker ikke min sønn for å fremheve seg selv ved at han lar sine spin-off produkter havne i Høvågveien 26 A ganske så titt og ofte. Men de er alltid velkomne og når selve spin-off effektene selv spinner kan det fort gå litt rundt for en tommskalle.

Det er ikke bare jeg som blir alene når Maya drar til Brasil. Noen små mennesker litt yngre enn meg tenker ofte det samme som meg. “Er det lenge til famma kommer hjem?” spør de. Jeg kommer med ulike svar hver dag. 17 dager. 11 dager. 9 dager. Heldigvis teller vi nedover og ikke oppover. Og vi gjør det sammen. Vi er hjemme alene sammen. Til og med uten henne i hus syntes enkelte barnebarn at det er stas å være her. Det varmer et gammelt innskrumpa hjerte. Jeg sitter og ser på et par støvlecrocs som står der borte ved døren. Innholdet har overnattet og vi har akkurat spist frokost sammen alene. Ved kjøkkenbenken sitter nå en 10 åring og spiller på mobilen og fortviler over en batteriprosent på 11. Jorden slik vi kjenner den vil ende i det batteriet når 0%. I alle fall i følge han. Men hjertet mitt lades opp i takt med hans svekkede batteri. Litt senere skal jeg dra han med på en god tur i skogen. Kanskje et bål og sannsynligvis noen pølser. Og de grønne støvlecrocsene skal bli med.  Sammen med innholdet.

Maya reiser snart. Bare 3 timer til. For 6. gang reiser hun på sin godreise. Både fysisk og psykisk fornyelse. Hun reiser til en av verdens mest anerkjente healere. Helt til Brasil. Når jeg forteller om det kommer av og til himlingen og fnysene. Folk som synes vi er duster og naive utnyttbare sårbare sjeler. Men mindre og mindre heldigvis. Mange, og flere og flere, tror det hjelper med andre ting enn tabletter. Kanskje det finnes noe  som  legemiddelsentralen ennå ikke har tenkt på. Det tror jeg. Og jeg har sett virkningene. De er litt ulike hver gang, men det virker. Det er nå en gammel mann som sitter der nede i Brasil og hjelper folk. Det koster ingenting men har uendelig verdi. God tur kjære Maya.