Natt til 1. påskedag 1933 tok tre ungdommer seg inn i Jebsens Villa som ikke lenger var Jebsens Villa på Dvergsøya. Vertskapet var borte. Det endte i drap allikevel.

Dette storslagne huset ble oppført etter at høiefabrikkeierkompisene Vogt og Jebsen kjøpte hele Dvergsøya. Begge bodde staselig i Kristiansand, men trengte selvfølgelig hver sin  lille sommerbolig. Vogts Villa og Jebsens Villa. Vogts Villa  ligger på sydspissen og er i dag sommerbolig for kronprinsparet Håkon Magnus og Mette Marit.

Jebsens Villa var dog den største og mest svulstige. I 1922 kjøpte Professor Johan Edvin Gustav Bruusgaard praktboligen av Jebsen for 25.000 spenn. Professoren var overlege ved Rikshospitalet og ekspert på syfilis av alle ting.

Dette fristende riksmannskrypinnet fristet herrene Berntsen, Johnsen og Barth. Tre småkriminelle tyver så sitt snitt til å robbe huset for møbler og inventar natt til 1. påskedag 1933. Og i sin smarte skurkehjerne satt de fyr på herligheten for å skjule sine spor. Og sporene hadde blitt skjult hadde det ikke vært for yngstemann Klaus Barth. Han fikk dårlig samvittighet og ønsket seg vekk. De to eldste prøvde å ta livet av Klaus Barth ved nok en gang å tenne på ei hytte hvor Barth sov. Denne gang på Sumatra ved Møvig i Vågsbygd. De lykkes ikke. Klaus overlevde med brannskader og med om mulig ennå sterkere ønske om å komme seg vekk. Men litt senere lykkes de med avlivningen. De klubbet stakkaren ned, druknet ham i ei vaskebalje og dumpet han i byfjorden. De ble tatt. Professoren bygde aldri opp stedet, han døde året etter og eiendommen ble solgt. Siden da har skogen flyttet tilbake.

Men ta  turen til Dvergsøya. Nå er den tilrettelagt med flotte friluftsanlegg, brygger og plener, og av og til et kronprinspar. Inn gjennom en gammel mur og opp i skogen finner du restene av Jebsens Villa. Du aner storheten og det vulgære i det som har stått her.

Heksen fra Dvergsøya

En annen tragisk historie fra Dvergsøya er heksen Maren, husmannskone fra Dvergsøya.

Maren ble arrestert den 20. april 1670 i forbindelse med Ådne Rabbersvig forlis på vei til Jylland og senere to av hans sønner som omkom under fiske. Det var flere involverte damer i denne saken og en av Marens “medsammensvorne” fortalte hva som hadde skjedd i retten. De hadde fløyet gjennom luften ned til skipet hvor de hadde møtt djevelen forkledd som en prest. Det var Maren som sørget for at båten sank. Maren nektet for historien og ble derfor dømt til pinlig forhør. Under tortur bekreftet hun historien og ble som siste heks i Norge brent på bål den 9. september 1670.

Dvergsøya innehar og litt krigshistorie da det i 1944 ble plassert luftvernkanoner der. Fundamentene finner du i skogen ennå. Vogts Villa ble brukt av tyske soldater og ungene i Randesund raida øya etter at krigen var over.

Mer om Dvergsøya.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dvergsøya

 

Ta turen. Du kan komme dit i egen båt, svømme eller rutebåt om sommeren. Til og med en deilig kiosk med is og ei strand med desillusjonerte sandkrabber på varme dager.

Vogts Villa. Brukes i dag av nestekongen og kona.

 

 

Selv om denne turen er ganske lett lønner det seg ikke å være tøff her. For høyt opp er også ganske langt ned. Kristiansand har en haug med fine steder uttafor sentrum, Baneheia og Jegersberg.  Lette turer og tøffe turer. Akkurat her lønner det seg å være pysete og kanskje la viltre unger og bikkjer bli surra fast i nærliggende trær. Det kan være glatt på vått fjell så trø varsomt.

Grotunga! Jeg har jo hørt om fenomenet; Kile på tunga. Men ikke helt skjønt hva det innebar. Det var helt til i sommer. Jeg gikk til Grotunga. Og det var der det kilte. Det kilte på Grotunga. Eller rettere sagt; det kilte VED Grotunga. For jeg kom meg aldri ut på den. Dette lille naturens utspring. Jeg hadde hørt om den, men aldri vært der. En god venn ble med på jakten etter Grotunga. Jeg hadde hørt at den var litt vanskelig å finne og at en ikke skulle ta med seg barn dit. Det var bratt og høyt hadde jeg hørt. Og nå begynner hendene mine å bli klamme. Bare av at jeg skriver at det var bratt og høyt. Det er lenge siden jeg var der, men det føles høyt ennå. Gudd. Grotunga er en fjellnabb som stikker ut over et juv oppe ved Kjerrane i Kristiansand. Og i motsetning til sin storebror Trolltunga som heller oppover, heller denne nedover. Gudd. Og den var lett å finne, det var sti helt fram. Men nå skulle jeg ønske at vi ikke hadde funnet den. For det kilte ved tunga. Det var bratt og høyt og håndflatene svetter ennå. For min kompis kilte det i mer enn tunga. Han fikk vondt i hele kroppen. Han var ennå mer pinglete enn meg. Det er rart med høyt og bratt. Kroppen sier fra at dette er farlig. Men plassen var fin. Både utsikt og nedsikt var storslagent der ved Kristiansands svar på Trolltunga. Fine med turen er at en også passerer både Gråmannen (navnet kommer sikkert av at han har stått på tuppen av Grotunga) og en underlig stor feilplassert jettegryte midt på fjellet.

 

 

https://ut.no/turforslag/1115067/grotunga

 

Planlegger du tur til KjeragBolten til våren kan du legge deg i trening oppe i Vennesla. I skogene oppafor og innafor Vennesla ligger den. Kjerag-boltens lille fetter. Kilt fast en gang for en stund siden, akkurat som sin noget mer spektakulære slektning. Over den frådende vinterBombekken henger den. Den er ganske enkel å komme ut på men lett å gå forbi. Og vond å dette ned fra. Også det ganske likt bolten over Lysefjorden. På Kjerag har jeg vært flere ganger. Dette var min første tur til Vennesla Bolten. Kun et godt tips fra en turvant Venndølvenninde fikk meg til å finne den. Den er jo litt kul og vel verdt et kryp oppå. Så dette krypet krøyp oppå. Lukk øynene og drøm deg til Kjerag eller andre bolter. Rent bortsett fra at Bolten var kul var turen strevsom. Vi skulle gå en rundtur fra Bommen og Skådane via Rampa og Smååsane. Dessverre ble turen halvparten så kort og dobbelt så lang. Naturen hadde valgt å islegge stien med glasert glasur, og med to ikke så veldig turvante turvenner ble det en tur hvor angsten for hoftebrudd, ankelknekk, tannknusing og kneskålforvrengning tok vekk mye av fokuset av skogen rundt oss. Da blir en kort tur gjerne litt lang og for ikke å gå tilbake i stummende mørke på klink is fant vi veien ut til Smååsane og trygg, god, nystrødd asfalt under beina. Men av det jeg så gav turen meg lyst til å komme tilbake. Dog uten ispigger, krykker, strøsand og luftambulansen på speed-dial. (For øvrig er et av bildene på denne siden manipulert. Forsøk å finne ut hvilket.)

Turbeskrivelse;

Fin Fin tur i Vennesla

Det var rett og slett en ganske høy WOW-faktor ute å gikk her. Egentlig var det jeg som gikk, men jeg sa wow 3 ganger,- minst. Her var det mye som var verd turen. Jeg hadde hørt nyss om utkikkstårnet på Slettehei. Et høydedrag ved Koestøl, ikke langt fra Ålefjær. Og mange ganger har jeg tenkt at jeg skulle ta turen. I dag var det grått og regn så i dag tenkte jeg ikke, jeg bare tok turen. Slik er det med tomme tanker. Jeg ringte en venn og spurte om han ble med? Han sa; Nei. Den andre sa; Jeg gidder ikke. Den tredje og fjerde sa at de ikke var hjemme. Hæ! Jeg var jo heller ikke hjemme, jeg var på tur. Det endte opp med koselig og forståelsesfullt selskap allikevel. Meg selv. Frimodig tuslet jeg innover og oppover helt til det dampet slik av meg at jeg gled i ett med alle de andre tåkedottene. Og i kjent stil gikk jeg feil, slik at jeg kjempet meg oppover bratte skrenter og over flotte bekker et sted ute i ingenmannsland. Men stien fant meg til slutt og tok meg med videre oppover. Et par på vei nedover sa jeg måtte gå opp til grillbua! OK, tenkte jeg, ingen grillmat, men allikevel får jeg vel se.

Og 100 meter senere; Wow nr 1. Ei lang, høy og spekatkulær hengebro. 100 meter etter den igjen; Wow nr.2. Ei innglassa grillbu, åpen for alle, med skogens beste utsikt. Gudd. En kilometer til innover på høydedraget står Wow nr 3. Utkikkstårnet. Gudd igjen, og nok en gang Gudd. Det var en grå dag uten venner, men allikevel. Gudd. Denne turen bør være obligatorisk for Kristiansandere av alle slag. Kaloriene renner av og inntrykkene strømmer på. Dra til Slettehei, Ta turen.

 

 

 

Se turbeskrivelsen her:

http://www.ut.no/tur/2.6242/

Rester av et fly er ikke det du venter å finne i skogen. I alle fall ikke jeg. Men på kartet jeg fant fram denne dagen stod det avmerket at her skjedde et flystyrt i 1944. Jeg foretrekker jo egentlig mer trær, fosser, bekker og tuer i skogen mer enn flyvrak. Med kamerat Arild i spissen tok vi allikevel turen inn i skogen innenfor Solsletta på Tveit. En nydelig dag med melis-snø-dryss over lynga. Skogen var flott. Etter ca. 3 km kom vi til styrt-stedet. 4 menn omkom her en dag for 74 år siden. Kl. 17.20 23. september, 1944 styrtet et fly av typen JU 88 D-1 her på denne heia over Tveidevann. Hermann Overrath, Heinsz Hausler, Otto Peter Scmidt og Alfred Wenzel døde her. 4 menn som aldri kom hjem. Rart å tenke på. Flyet skulle bare på en liten prøvetur . De lettet fra Kjevik. Etter en runde mistet det høyde og tok til slutt ned i tretoppene her oppe. Flyet lagde en gate i skogen før det slo ned og ble knust. Og nå, etter 74 år ligger det fortsatt vrakdeler i skogen der oppe. Jeg satt meg ned og tenkte mer på de fire som døde enn på flyet. For dem sluttet krigen akkurat her. Inni her et sted. Bak trær og mose var det over. . . .

Det ble en fin tur videre for oss, for etter flystyrttankene kom gleden over å være omgitt av et superflott turterreng i lag med en god venn. Øverst oppe, ved Heievann er det åpen skog. Og vi fant fram litt pølser, sagde ned litt furu med tyrismak og fyrte opp et bål. Fint. Vi nådde akkurat ut til bilen igjen før mørket nok en gang pakket inn denne heia hvor et fly en gang styrtet.

The plane was piloted by Uffz. Hermann Overrath. Three other crew members were also killed in the crash. The D-1 model was a long-range photo-reconnaissance variant based on Ju 88 A-4. The aircraft had Werk Nr. 430557 and markings 4N+CH. It had former service with 2.(F)/11 and Westa 5, and was known with 1.(F)/22 already by 31.05.4

The crew: Flzgfuhrer: Uffz. Hermann Overrath. Beobachter: Obit. Heinz Hausler. Bordfunker: Otto Peter Schmidt. Bordschutze: Geftr. Alfred Wenzel.

.

 

Det hadde sikkert vært lurt å være smart. Og det er ingen skam å snu sies det. Skammen kom fordi jeg fortsatte. Men det er av og til gøy å ikke være så smart. Jeg gikk den samme løypa, i de samme sporene som sist søndag. Bare denne gangen var sporene for det meste imaginære. Mine kalkyler ang. gjenværende snømengder i skogene på Tveit slo grundig feil. Det var litt snø, men ikke nok. Det ble litt barmarkstrening underveis til Havsyn denne gangen. Fare for vannplaning enkelte steder og jeg tar vel ikke bladet fra skiene når jeg sier at det var klisterføre. På vei hjem rant jeg ned en bakke. I bunnen var snøen grå. Hmmm. Slaps? Vann? Slush? Dypt? . . . . .Jepp. Leggdyp slush, og jeg klarte ikke stoppe. Resten av hjemturen gikk med to bein oppi to skisko som var fyllt opp med temperert vann. Synd jeg ikke lærer av egen feil. Jeg kommer sikkert til å gjøre turen om igjen.

Akkurat i dag forvandles eventyret mitt til en våt drøm, men jeg rakk det heldigvis. Jeg rakk det og kom meg inn i  drømmen mens den ennå var kald og tørr. Det er ikke så mye å si bortsett at jeg hadde ski på beina og falt i staver over, og inn i, vår vakre natur. Jeg gikk til Havsyn på Tveit før noen andre. Dette fine lille utsiktspunktet i skogen bak Dønnestad. Og mens lykkelige og korrekt antrukket familier og middelaldrende menn i trange swixdresser koste seg i fine preparerte spor i lysløypa svingte jeg av. Inn på jomfruelig nedsnødde stier hvor skiene forsvant i snøen og bjørkene bøyde seg blygt i det hvite pudderet. Jeg gikk stille og ærbødig innover i skogens katedral. Det var noe hellig og sakralt over veien innover. Skisporene fulgte etter meg. Og drysset av snø ned i nakken i det jeg høflig bøyde meg ned og under og gjennom snøkledde bjørker enset jeg ikke. Det gikk kaldt nedover ryggen, allikevel varmet det. Jeg gikk ikke fort, men jeg gikk seint. Seint nok til å oppleve noe som ikke mange orker og gidder. Men det er verd slitet. Rådyr, rev, hare og elg har satt sine spor før meg. Håper at flere setter sine spor etter meg.

Jeg kom meg ut i skogen i tide. Det kan du og. Ta en tur. Det er så fint.

Tiddelitomm. Det har snødd før her i sør. Og mens snøen faller stopper trailerne. Og bilene. Naboen lever tenker jeg i det jeg ser snø dette oppover bak den digre snøhaugen der borte. Det er slik det er. Januar 2011 var slik. Og i februar i fjor. Og i februar året før, og i januar i 2016. Snøen hos oss kommer sjelden litt og litt. Det kommer mye snø fort. Kjapt levert i jevne lag rundt huset. Og for å flytte minst mulig snø om morgenen tar jeg bussen. Jeg er veldig glad i snø jeg ikke må flytte på. Og kanskje kommer bussen. Og kanskje kommer kongen. Hva er oddsen for det? Jeg stod sammen med min snøvandte finske nabo og ventet på bussen altfor lenge. Det var rett og slett hyggelig. Tid til å skravle litt om nisser, snø og typen hennes på Jæren. Men vi kan dette. Vi har vært ute en ventetid før. Så kom bussen. Altfor sent, og altfor proppa. Sjåføren smilte oss inn. Vi bippa oss videre med flexikortet og pressa oss forbi stresskofferter og ransler, votter og headsets. Sild i tønne på en dag med masse snø.

Så velsignet være snøen som blir liggende.

Utbruddet kom i går. Kanskje litt på fredag. Symptomene viste seg da. Heldigvis er jeg vaksinert mot snø så jeg blir ikke smitta. Men utbruddet spredde seg raskt til min sone så jeg var snart omringet av denne himmelens bakterie. Jeg måtte holde meg innenfor karantenegrensene. Smitten la seg rundt meg der jeg kjørte ut til hytta for å sjekke om båten var blitt infisert. Det var den. Og alt rundt den. Jeg gav førstehjelp og lindring til båten ved å fjerne mest mulig av smusset den var dekket med. Men så snek en tanke seg inn i hodet mitt. “Hva med de der hjemme?” Kanskje smitten hadde nådd dem. Jeg skynta meg hjem, men innså fort at jeg hadde kommet for sent. Det var snø foran inngangen. Jeg løp gjennom huset og så ut på andre siden. Det var jaggu meg snø der og. Hele området var smittet. Jeg satte i gang så godt jeg kunne med å avhjelpe og sikre området rundt boligen. Om ikke annet så er snøen lett å flytte på. I går kveld satt jeg noe av snøen til sides for inngangen vår. Jeg flyttet den smitten som lå foran døra vår. Den snøen som lå på terrassen vår samt den snøen som lå foran uteboden vår. Jeg flyttet den vekk så den ikke skulle spre seg mer. Så jeg flyttet noe av den til høyre og noe av den til venstre og igjen noe av den ble lagt ned i skråningen i enden av huset vårt. Og der lå den helt til jeg gikk å la meg. Den spredde seg ikke. Jeg hadde klart å stabilisere utbruddet. Men så. I nattens mulm og i nattens mørke må snøen ha våknet til live igjen. Den hadde spredd seg igjen. For i dag morges, etter at sovetrynet var justert om til solstråleansikt, kikket jeg ut på terrassen. Satan! Snøen jeg flyttet vekk i går var krøpet tilbake på plass. Jeg løp til ytterdøra og så ut. Satan! Samme greia der. Inngangspartiet var infisert.

Finnes det noe botemiddel?