Jeg tror vi fikk som fortjent. Vi som har laget dette. For jeg var spent i går. Spenningen steg mens tiden inn mot premiereøyeblikket minsket. Ville vi klare å fange ryggmargen til de som var der. Å spre litt god julefred og fryd. Litt god stemning og varme. Jeg gikk ned ved siden av fontenen og ventet sammen med noen tusen andre. Det var skravling og prating og roping og hoiing. Slik det er der mange folk står samlet. Men så plutselig ble det stille. Klokken var kvart over fem og premieren var i gang. Det var som å skifte lydspor på radioen. Publikum ble helt stille og forventningene til alle sammen ble rettet mot kirkens fasade. På noe vi har laget. Og der stod jeg. Stille jeg og. Det ble noen magiske minutter. Et fantastisk lydspor nemsomt tilpasset kirken og julen snek seg inn under huden. Jeg så litt rundt meg. På de andre. Lysshowet så ut til å gå rett inn i sjela på alle. Litt unntatt alle de som fiklet med mobilen. Men de får en ny sjanse. Lyshowet skal glede mange, i mange dager. Vi klarte å innfri forventningene til mange tusen første kvelden. Og da er våre forventninger også innfridd. Takk Kristiansand, for en magisk mottakelse.

Tider og info finnes på;

https://www.facebook.com/hvaskjerikristiansand/

Vi har ikke Nordlys her i sør, så vi må lage vårt eget. Jeg sitte her og jobber med julen og jeg smiler av det jeg selv lager. 13. desember er det premiere på det jeg sitter her og lager sammen med Kent. Et lysshow som skal dekke hele fasaden til vår stolte kirke. En vågal leder i Kvadraturforeningen i Kristiansand så det samme som vi så. Ledelsen i Kristiansand Domkirke og Arrangementsansvarlige i Kommunen delte vår visjon. Og fra en rekke av byens forretninger og bedrifter har vi fått midler til dette, noe som gjør at denne drømmen blir en realitet. Jeg sitter og smiler og tenker på alle barnas store øyne. Og gleden i foreldrenes øyne og smil hos alle sammen. Vi har en fin by. Vi bare pynter litt ekstra på den inn mot jul. Vi lager bilder og film og deilige effekter som vi håper skal spre seg inn i ryggmargen hos dem som ser på. Lysshowet er allerede en tradisjon hos oss i denne byen. I år blir det bedre enn i fjor. Jeg smiler og gleder meg til å se det selv om jeg vet hva jeg får se. Julestemningen har kommet til meg allerede.

Og har du muligheten så kom.

“Jeg ser at du har det vondt.” Kanskje vanskelig å si til noen. Ordene innebærer en fortsettelse. Disse ordene krever en episode til. Du kan ikke bare si dette og gå videre. Men disse ordene kan lett forandre mottakerens liv. Kanskje også mitt.  Jeg må aldri undervurdere mine evner til å påvirke andres liv. Kraften jeg har. Vi må aldri undervurdere oss selv. Den muligheten vi har til å se andre og ikke minst, vise at vi ser andre er kraftfull. Dette vitnesbyrdet fra denne mannen er en rolig påminner.

Viktigheten av meg selv for andre. Viktigheten av deg selv for andre.

Se filmen først. Så se andre.

Og takk til Maya som minte meg på dette.

Filmen kommer fra https://www.facebook.com/upliftconnect/

De små lydene. Små lydbølger som treffer ørene. Inni lyden ligger assosiasjonene til noe godt. Lydene fra dem du er glad i. Lydene fra det du er glad i. En avslappende hinne med et lite smil legger seg tynt over hjernen. En behagelig bekreftelse på at livet ikke er så verst. Vår ellers så jevne kaffetrakter hadde en god dag i dag. Den hilste meg velkommen til denne dagen med kosesurkling. Jeg smiler ennå.

Et av mine aller beste festivaløyeblikk kan jeg takke danske Kim Larsen for. Mannen som akkurat døde. Trist er det for han har betydd mye fro mange. Mannen som brølte sammen med meg og resten av Gasolin en gang på 70-tallet. Han fikk mange hender til å folde seg da de la Kristendommen flat i en radius av mange mil når de hadde konsert i Gimlehallen i 76ish. Men jeg var ikke der. Jeg var ikke gammel nok til konsert. Bare 13 år. Men jeg var gammel nok til å brøle sammen med dem bak en lukket dør på gutterommet. Gasolin så jeg aldri Live. Kim Larsen har jeg sett et par ganger i Norge uten at det rykket i noen spesielle nerver. Fin musikk men jeg var ingen stor fan. Mitt store øyeblikk kom da jeg var på en festival i Danmark i 2015.

Det var en varm torsdag kveld, og mens vi ventet på Lenny Kravitz gikk jeg og min australske venn til smuk-festivalens nest største scene hvor gamlingen Kim Larsen skulle showe. Usikre på hans popularitet i Danmark hadde vi ingen forventninger og stilte oss opp og ventet under de store bøketrærne. Det kom flere enn oss. Først 1000, så tusen til og så 20.000 til. Det blei trangt. Kim Larsen kom på scenen og snakket om brusebad, kartofler, fem og halvfjers og litt firs. Vi skjønte ikke bæret, men de rundt oss jublet og lo. Og så ble det stille. Hans første klimpringer på gitar smøg seg under trekronene og utover publikum. Forventningen i folket var til å ta og føle på. Og akkurat samtidig med at denne 69-årige artisten åpnet kjeften på sin første sang løftet himmelen seg. Trekronene på de enorme Bøketrærne reiste seg rett opp. For akkurat samtidig med at Kim Larsen åpnet sin enorme kjeft åpnet kjeften seg til 25.000 dansker seg.  Det var allsang på grensen til vannvidd. Alle sang. Alle. Fra første sekund. Unge og gamle. Og alle sang av full hals. Unntatt en kar fra Australia og meg som stod der totalt målløse og nøt øyeblikket. Gudd. Det var magisk. Vi så ikke dette komme. Det ble et kims kaos av korsang. Vi ble med i galskapen en stund før vi øre i hodet og fornøyde i sjela tuslet oppover til den store scenen. Godt var det,- for litt senere ble konserten stanset en stund. Årsak: Det var for mange folk. Kim Larsen var for populær.

Men Gudd. Takk alle dansker som elsket Kim Larsen, jeg fikk et øyeblikk som varer.

Håper han ikke hviler i fred. Å gøy er det.