Du skal ikke puste på andre. Du skal ikke ta på andre. Og hoster du dør du. I alle fall i andres øyne. Forskere sier det tar 66 dager å endre en vane. I snitt. Vi begynte å endre vårt syn på nysing og hosting for et år siden. Det er lang tid og nå er vaner endret. Vi mistenkeliggjør vi alle som kremter. Vi ser stygt på alle som hoster. Og nyser du. . . . .. . .Vi ble pålagt å holde avstand for et år siden. Slutte å klemme og håndhilse og ta High Five. Akkurat som spriten vi alle nå tar intravenøst, gjennom hendene, er vi i ferd med å bli et sterilt folkeslag. Redd for kontakt og redd for impulsivitet. Vi sier ikke lenger God Bless You!, Gesundheit! eller Prosit! om noen nyser i vår umiddelbare nærhet. Vi sier Fuck You!. Og nyser du på bussen starter du et karantenekaos i hodene på alle dine medpassasjerer. Enten blir du kasta av, eller så går alle de andre av på neste stopp.

Vi som har opplevd dette året og sikkert månedene som kommer vil aldri bli som før. Opplevelsen har vart mer enn 66 dager og forandret vår væremåte ovenfor våre medmennesker. Denne tiden hav vært noe dritt og jeg ville helst vært den forruten. Jeg savner å spille fotball med kamerater. Jeg savner å stå å hoppe på en festival i Danmark. Jeg savner fulle busser. Jeg savner det, men jeg vet ikke om jeg vil like det lenger.

Det jeg savner er å være forkjøla uten å bli uglesett.

Det er en rar verden vi lever i. Jeg går ofte til byen. Og jeg passerer og spaserer ofte over Lundsbroa, eller Thygesons Minde som den offisielt heter. Den er en buet bro. Høyest på midten. Og det er på midten dette bildet er tatt. På en stille dag tittet jeg over kanten og så sykler i vannet. Flere faktisk. Og ulike årganger så det ut som. De lå der og savnet sikkert eierne sine. Eller gjør de det. Det er kanskje eierne som selv har syklet hjemmefra og mot byen. Kanskje de havnet i krangel med sin egen sykkel på grunn av en eller annen kjedereaksjon. Kanskje de ble så lei at de heiv sykkelen ut i elva der elva er grunnest for så å gå resten av veien til byen. Jeg antar det er det som har skjedd.

Ikke vet jeg. Jeg er glad i sykkelen min. Jeg har ikke sett den på lenge fordi den ble stjålet.

Jeg sverger til tallenes tale. Eller gjør jeg det. Matematikk og statistikk er livets rettesnor. Eller er det det. Slik er det i vårt samfunn. Vi lever i takt med tallene mer enn oss selv virker det ofte som. Fornuften skal styres av tall. Følelser får vike. Jeg synes det er vanskelig å vite hvem jeg skal lytte på om dagen. Hvilke tall skal jeg lytte til? Vi har i et år nå blitt overøst med tall fra store og små steder. Respiratorstatistikk, avstandspåleggelser, vaksinedoser, dødsfall. Jeg er flokkdyr som alle andre så jeg gjør som sjefene sier. Men av og til hender det at jeg lurer på om jeg gjør det bare fordi jeg ikke vet bedre. Og så har jeg ikke evner og muligheter til å finne ut av det heller. Fordi makten og pengene til de på andre siden er så enorm. Til de som vet bedre.

Det har blitt sagt altfor lite om hva jeg kan gjøre for å styrke min egen kropp. Hva med like mye informasjon om immunstyrkende livsførsel som det har blitt gitt om avstandsregler. Hvilke tall gjelder der? Hva er statistikken her? Om kroppen min er frisk og sterk og får Corona, hva skjer da. Hva om farene ved isolasjon og utestengelse? Det vil nok bli statistikk av det også etter hvert. Men jeg føler ofte at alle tallene som blir banket inn i hodene våre er litt som i dette sitatet fra Dagbladet. Tall for tallenes skyld.

Så jeg vet ikke hva og hvem jeg skal lytte til.

Alltid vanskelig å være menneske.

God morgen alle sammen! “God Morgen meg i ræva” , sier dere lett irritert. “Klokken er snart 10.00, vi har vært oppe lenge! Og vi har fortsatt corona å tenke på”. “Du lever et privilegert liv”, tenker dere. “Det er jo bare deg og din kone. Ingen unger som spretter opp klokken 07.21 på en søndags morgen. Ingen som kan komme hjem fra skole og barnehage og buss og trening og smitte hue av deg.”

Og ja, det stemmer jo det. Jeg sier god morgen for det er en god morgen. For meg.  Jeg kan ikke fortelle deg at din morgen er god, men jeg kan sende et ønske til deg om det. Ønsket er oppriktig, for jeg vet at en fin start lager ofte en fin fortsettelse. Og for meg varer morgenen helt til den tar slutt. Om det er 08.00, 09.54 eller klokken tolv. Selv om jeg bor et stille liv og kan sove lenge, så gjorde jeg ikke det i dag.

Klokken 07.21 stod jeg langsomt opp. Aktivitet går langsomt i disse fjesmaskedager. Jeg stod langsomt opp og lagde en langsom frokost til meg selv. Solen som langsomt flommet inn i stua var av den vakre seine sorten og utsiktskaffe smaker bedre enn vanlig kaffe. Jeg tok på meg mitt frokostmunnbind og nippet til kaffen. Vet aldri hvor smitten er.

Og alle mine ønsker går til alle jeg kjenner og resten, med tro på at også dere kan ha en fin dag.

Vis hensyn, vis glede, vis omsorg, ta kontakt. Og er vi på den sikre siden kan vi møtes på den andre siden.

Det er med en trist uro jeg går i Markens om dagen. Det er med uro jeg tar bussen. Det er med uro jeg går på jobb. Jeg går med munnbind og holder avstand. Munnbindet virker som fotlenker. Det holder meg vekk fra mennesker jeg ellers ville omgås. Det begrenser min bevegelsesfrihet og min imøtekommenhet. Det helsikes munnbindet ødelegger dagene. Jeg kan ikke se om menneskene jeg passerer på minst to meters avstand smiler. Jeg kan ikke se om de rekker tunge til meg. Jeg kan bares se øyne over munnbind. Så trist og begrensende det er å ikke få se et gjenkjennende smil. Se hvite tenner som lykkelig sier hei. Se munnens bevegelse når en prater sammen.

Jeg er så lei av munnbind og bruker det minst mulig. Og det gjør at jeg er mest mulig på avstand fra andre. Trist hva denne tiden gjør med meg. Og sikkert med deg.

Ved inngangen til skogen i går kveld så jeg et munnbind på bakken. Det er sikkert noen som i pur glede har revet det av og løpt naken inn i skogens ensomme frihet. Jublene over at ikke vi også må holde avstand til trærne.

Når det er sagt burde kanskje den som kastet dette i naturen hatt skikkelige fotlenker.

Salg er en vitenskap. Det handler ofte om god timing. Finne målgruppa og treffe dem midt i magen med produktet ditt. Annonsen jeg fant på finn nå nettopp tror jeg har bommet totalt på timingen. Norge er i lock-down på grunn av virus overalt. Smittsomme saker. Det å prøve å selge brukte bakterier samlet for 700 spenn tror jeg kan bli vanskelig akkurat nå. Etterspørselen etter bakterier har aldri vært særlig stor, men jeg tror den er på et bunn-nivå i disse covid-dager.

Men det fine med finn.no er at de har alt der. Du kan selge alt, og kanskje noen der ute akkurat i dag mangler noen bakterier. Finn.no – mulighetenes marked.

Jeg kan finne det jeg trenger og alt jeg aldri trenger.

Det er et aldri så lite gruppepress om dagen. Ikke nok med at Vinmonopolet selger sprit fortere enn en trønder kan brenne. I alle døråpninger og streder står det sprit til fri benyttelse. Gratis sprit. Sånt hadde vi ikke i min ungdom Norge har blitt det forjettede land for Finner og Russere. Men for oss forsiktige sørlendinger strider det jo mot alt vi har lært. Vi skal ikke drikke. Den er grei. Vi drikker det jo ikke. Men etter en shoppingtur i byen har hendene blitt dyppet i så mye sprit at en kjenner det kribler i albukroken. Det rykker i nakken og det prikker helt ned i tærne. Beslutningsevnen daler for hver butikk en går inn i. Det suser i serken og innkjøpene blir mer og mer tilfeldige. Det er først neste dag du er i stand til å se hva du har dradd kortet på. Først når håndspritrusen har lagt seg ser du at beløpsgrensen og andre grenser er passert.

Når det gjelder spritauomaten hos oss, så måtte jeg bare gjøre den litt mer personlig. Den gulper jo sprit i hendene mine hver dag.

Varer jula til påske? Enten er det slik eller så vil COOP på Dvergsnes være først ute med årets julebrus. I tidligste laget synes noen, mens andre tiljubler dette og synes jula skal vare hele året med åpning av pakker den 24. i hver måned. En annen teori er at COOP sin julebrus kanskje ikke når helt opp i de store julebrustestene og de sitter igjen med et ganske så stort lager. Kanskje de skulle lagt til en S og en K foran på etiketten for å få opp salget, eller legge til BILH først og selge hele lageret til Biltema. Det er mange tanker som går gjennom hodet på en stakkar inne på matbutikken.

Er det rart jeg sliter.

Jeg savner ikke syden. Men jeg savner mine venner. Jeg savner å bli dribla på søndagsfotballen. Jeg savner følelsen av å løpe vilt etter ballen i en liten gymsal med noen jeg kjenner. Snuble og svette og bli forbløffet over egne og andres uferdigheter. Har ikke sett dem på snart et år nå. Jeg savner dem. Jeg savner å sitte på en full buss uten å være redd. Jeg savner å sitte på en barkrakk på et utested. Tett sammen med gode kamerater og prate tull og vas i timevis. Skåle og skråle mindre enn en meter fra hverandre. Jeg savner å ikke ha lyst til å synke gjennom bakken når jeg nyser i butikken. Jeg savner smilet til hun i kassa på Meny. Jeg ser at øynene smiler, men resten er dekket av kategori 1 munnbind. Jeg savner å stå skulder ved skulder på en konsert og hoppe i takt med musikken. Jeg savner å kunne stikke innom uanmeldt. Jeg savner å kunne ringe på impuls og spørre; “Blir du med på tur?”,, uten å bli smittevurdert. Det er mye jeg savner.

Men jeg savner ikke syden. Kanskje jeg savner muligheten til restriksjonsfritt å reise dit. Men jeg savner ikke syden. En ting denne pandemien har lært meg er at større, lengre, høyere, dyrere, dypere, fortere ikke nødvendigvis er bedre. Jeg har sett at mange av de små tingene, de stillfarne opplevelsene kan være større enn de store. De korte turene kan sette dypere spor enn de lange. Jeg trenger ikke lenger sommer for å spille frisbee – golf.

Jeg savner mye, men jeg savner ikke syden.