Kjære fotballforeldre. Kjære håndballforeldre. Kjære turnforeldre. Kjære foreldre. Kjære dere med barn i organisert aktivitet etter skoletid.

Jeg vet du er glad i ungen din. Slutt å klag!

Et gjennomgående tema en må høre på dersom en menger seg med voksne som har barn i uselvstendig alder er klaging. Klaging og syting over sine egen ungers interesse for sosiale aktiviteter og idrettslige medlemskap. Ikke det at barna driver med slikt holdningsskapende og fysisk forbedringsarbeid på fritiden. Det må de mer enn gjerne gjøre. Det er positivt. Ofte er det foreldrene selv som har kastet dem inni ymse klubber, lag og foreninger. Nei. Foreldre klager over at de selv blir involvert etter at de har meldt inn i ungen. De er glade for at ungen spiller fotball eller går på kurs i lappeteknikk i byen. Men de er tydeligvis ikke glad for å innlemmes i medlemsskapenes utenomklubbiske forutsetninger. Det klages når avkommet må kjøres og hentes til og fra treninger og øvelser. Det sutres over pålagt dugnadsdeltakelse. Det sytes når doruller, kjeks og lodd skal selges. Det er altfor mange treninger! Det er altfor mange turneringer. Det er slitsomt. Det er stressende. Det er svartedauen. Det er undergang. Livet slutter her.

Sjelden hører jeg foreldre snakker om hvor fint det er å følge opp sine barn. Se dem spille. Se gleden. Se kameratskapet. Se utviklingen. Jeg er helt sikker på at alle foreldre har disse tankene og gledene inne seg. Men hvorfor ikke utenpå. Noen har det og de er gøye å møte. Jeg møtte noen i går.

Men oftest blir det syt.

Og det er trist. Hvorfor er det lettere å syte enn å smile.

 

I Kristiansand har de blaude konsonandane fått skarpere kanter de siste dagene. Byens fotball-lag som en gang også var byens stolthet skal muligens få ny logo. Et nytt emblem i tiden. Kult og gult og svart for Start. Og det engasjerer. Hjertene banker og ordene hagler om det nye totemet. Selv var jeg en ivrig Start-fan i 2 ganger 45 minutter en gang tidlig på 90 tallet. En kamerat med sesongkort inviterte meg med på hjemmekamp mot et annet lag. Jeg heiet og ble revet med. Men gleden var kortvarig. Jeg er muligens inn-habil og ustabil i denne debatten siden jeg egentlig gir faen selv om jeg smugkikker på resultatene. Etter kampen på 90 tallet har jeg kun sett start-spillere på bussen. Og så har jeg forvillet meg inn i Start-bilkø i gode tider og forbannet dette laget som samler så mange biler med forkjølede mennesker på vei til stadion. Året rudt går de med skjerf og luer. Jeg har sittet ute på hytta i havgapet og hørt startbrølet som ble båret med vinden ut til oss i helgene og skjønt at de har scoret. Jeg har sittet på hytta og hørt etter startbrølet som aldri kom i dårlige tider. Jeg har lest i avisen om nye landsmenn som blir kjøpt inn til laget med gudegitte gaver som de aldri pakker opp. Jeg har lest om mennesker og trenere som jobber i en bedrift som er avhengig av tunge subsidier. Heldigvis får de alltid orden på økonomienlike før det går åt skogen igjen.  Fotball er en underlig ting. Også her hos oss salige sørlendingene. I den nye logoen kan du se en løve etter en stund, og forklaringen hadde noe med Starts opprinnelse å gjøre.  Og løver er alltid kule å bli asossiert med. Styrke, offentlighet, jaktinnstinkt, fin lugg. Blir spennende å se hva start gjør til slutt. Engasjement er uansett bra. Kanskje det er på tide med en omstart.

Betegnende nok overhørte jeg et spørsmål i debatten;

“En løve i logoen? – – – – Hva vil tigerberget si?”

Jeg liker å ta toget. Sitte å se ut av vinduet. Telle trær. Se etter elg. Vente på motgående tog. Vente på en taxi som prøver å ta igjen toget med en igjenglemt passasjer. Jeg liker å se om jeg kan unngå å søle kaffe på vei til setet mitt. For 90 kroner ekstra kan jeg bli en del av overklassen. Priviligert. Et sete i NSB komfort koster 90 kroner ekstra. Her kan jeg nyte strøm fra stikk-kontakten under setet. Jeg kan hente kaffe i kaffeautomaten. Lese aviser og slappe av. Jeg kan koble meg til NSB interaktiv og være tilkoblet til det store internettet av og til. Jeg kan til og med tisse gratis i neste vogn. Jeg liker tog. I går tok jeg toget fram og tilbake til Oslo. Komfortsonen ble spandert på meg selv også på denne turen. Kaffeautomaten virket ikke. Internettet virket ikke. Jeg virket ikke. Allikevel liker jeg å ta tog. Jeg kom jo fram.

Det er ikke alltid tanken som teller,-  det er innholdet. Eller er det det?

Melk og tarm henger sammen. I hvertfall i min hverdag. Med laktoseintolerante barnebarn merker jeg hva litt melk kan gjøre med en liten tarm. Og ikke minst den stinkemetta fisen som etterfølger en laktoseinfisert tarm. Slik er det. Vi er vant til det og vi tar våre forholdsregler. Jeg er blitt flink til å lese innholdlista på matvarer. Den bittelille skriften. Men her en dag var det noe med større tekst som skurra. Sidesynet registrerte noe som ikke burde være slik det var. De usansylige sammenhenger som allikevel henger sammen. Tankbilen foran meg fraktet riktignok kjemikalier, men litt senere fant jeg ut at de også frakter melk i slike biler. Dette er nødt til å være en konspirasjon. Uten at jeg skjønner hva det er.

Uansett.

Håper den tåler laktose.

Jeg folder mine tenner små

i håp og tro og kjærlighet

for kjære gud det er nok nå

på tide med litt ærlighet

Det du nå har gitt er ditt

og det som vi har fått er vått

Kan du tørke opp igjen vannet vi har følt

Det er du, og ikke oss, som med vilje nå har sølt

Vi svømmer opp, vi svømmer ned

og jaggu svømmer presten med

Det er like blaut som syndeflod

Og vil du det? Du er jo god?

I alle hus langs elvens bredd

sitter fuktige folk på tak og er redd

De hvisker og du hører det av summingen

At alle husene snart flyter ned til munningen

Nei, stopp alt vannet

Jeg er forbannet

 

Amen

Nummen på Meny. Det er lenge siden vi forbrukere har tenkt selv. Og jeg tror det er lenge siden de som bestemmer at vi forbrukere ikke skal tenke selv har tenkt selv. Det bare er slik. Vi har kapitulert, resignert og akseptert. Best før=dårlig etter. I en nummen lettvinthet tusler jeg rundt i matbutikken og vet at alt i hyllene er holdbart. Teknologien, sammen med butikkansatte med haukeblikk sørger for det. Og det som nesten ikke er holdbart lenger legger de ut i kamikazedisken. Stedet hvor matvarer med kort holdbarhet havner. Hylla for de som ikke er redde for døden. For de som vet hvordan en kan kutte vekk en brun flekk fra et eple eller koke en bøyd gulrot. Plassen for oss som spiser dødt kjøtt. Stedet hvor fattigfolk finner ting de ikke har smakt før. Det er jo godt at denne disken finnes for da kastes mindre. Jeg plukker med meg ting der av og til. Jeg stålsetter meg i det jeg går mot denne disken. Alle ser på. “Stakkar”, tenker de. Jeg tar med meg noe kjapt slik at jeg ikke blir observert ved denne halv-pris plassen for lenge. Naboen kunne jo se meg. Jeg går mot kassa og utgangen. Jeg går gjennom hele butikken med disse store oransje selvlysende merkelappene som roper ut min fattigdom og stupiditet. “Der går han som ikke har råd til annet.” “At han tør?” “Han er sikkert allerede døden nær, muggen, infisert av sopp, full av makk og råtten innvendig.” De andre i butikken viker unna. Barna peker og unge foreldre tenker sitt. En og annen pensjonist nikker anerkjennende, men de fleste skjønner ikke hva jeg holder på med. Jeg tok med meg en ost fra kamikazedisken. En med stor oransje fattig-lapp. En parmesanost som er lagret i over 900 dager. Den går ut på dato i morgen. Ganske godt beregnet. Hvem er det som setter denne datoen? En osteolog eller osteopat? I overmorgen kan den ikke spises.  Og jeg som trodde denne osten ble bedre og bedre med tiden. Denne gangen er jeg hårfint inna-førr datomerkinga viser det seg. Jeg kan puste lettet ut denne gang. Det blir litt lettere å tåle blikkene fra de andre når en kan peke på lappen og si at den er inna-førr. “Sikkert feil merking”, kan jeg si, og fnyse litt.

Vel hjemme rasper jeg osten og lagrer den videre. Vel vitende om at den bare blir bedre samtidig som billigere.

 

 

“Jeg er uenig selv om det motsatte er bevist”. Holdningene og tankesettet til enkelte personer forstår jeg ikke. Jeg leste en artikkel om en alternativ behandler i går. En skolert behandler. Riktignok skolert i Kina, ikke i Norge. Det var en blogger som raste mot denne utøveren av kinesisk medisin. Den som lot seg behandle var dum rett og slett. En skulle ikke la seg behandle av noen før behandlingen var klinisk bevist i Norge, virket det som bloggeren mente. Denne bloggeren har mange følgere. Hun mente at dette landet i øst, med litt fler innbyggere enn Norge, med noget lengre medisinsk tradisjon, umulig kan ha kommet på noe som funker. Det måtte i tilfelle bevises i Norge av våre 5, 23 millioner innbyggere. Noe som er ofte benyttet og praktisert i et land med 1,38 milliarder mennesker er mest sansynlig humbug. Hun møtte straks en del interesse der ute på det store internettet. Hennes følgere sa seg hjertens enig med henne. Alt som ikke fastlegen kan, er oppspinn. Personer som hadde tatt denne behandlingen korrigerte henne på en rekke faktafeil i hennes artikkel. Men hun endret ikke holdning. Flere kom til. Mennesker som hadde fått livene forbedret av behandlingen det ble rakket ned på skrev sine historier. Ingentig virker på alt og alle, men her fikk denne behandlingen mye ros i bloggens kommentarfelt. Kritikerne og latterliggjørerne stilnet og forsvant. Bortsett fra bloggeren selv.

Hun trodde uansett at det ikke hjalp og var prinsipielt mot slikt.

Håper hun ikke selv blir syk.

Har du sett de trøtte ranslene. De som sitter og sover på bussen. Gjerne i et sete ved siden av en gutt med hettegenser eller caps. Ofte har dene gutten ledninger stappa inn i ørene sine. Selvlobotiomi? De trøtte ranslene sitter sjelden ved siden av en jente. Jenter er litt mer kosete av seg så de har ranselen på fanget. Nei, de sovende ranslene sitter oftest henslengt på setet sitt ved siden av en ung mann og våkner ikke selv om bussen blir stapp full. De er så søvnige de ranslene at de legger ikke merke til at noen kanskje trenger setet mer enn dem. Og kompisen med hettegenseren eller capsen reagerer heller ikke. De burde jo sagt i fra til ranselen sin at noen av menneskene i midtgangen av bussen kan få sitte i stedet for dem. Men de gjør det ikke. Sannsynligvis ville ikke ranselen hørt etter uansett. Den sover jo. Både den og kompisen ved siden av er på vei til Universitetet i Agder. Der skal de delta på forelesninger begge to og etter år med studier blir de sertifisert og får tittelen Bachelor og Sivilegoist.

Jeg ser dem på bussen av og til. På vei til jobben. Disse unge menn med de trøtte ranslene. Jeg skjønner ikke helt greia. De er så ufattelig sløve. Så ego og selvsentrert at de gidder ikke bevege seg. Vise høflighet og overlate setet til en som står.

Jeg spør av og til om jeg kan få plassen til ranselen og da er det nesen alltid et smil og et “Selvfølgelig”. De drar ranselen ned på gulvet eller opp på fanget og jeg kan sette meg.

Hvordan er det mulig å være uhøflig  helt til man blir høflig.

 

Dagens første måltid ble innledet med en overraskelse for meg selv og min gane. Et tradisjonsrikt måltid basert på erfaring og vane. Frokosten lages på autopilot. For alt som skjer innenfor den første halvtimen etter at vekkerklokka har startet har fått meg opp av senga er rutine. Inn på badet. Vann i fjeset. Vaske det som vaskes må. Fuktighetskrem med blåbær-duft. På med klærne. Inn på kjøkken, sette på kaffevann. Strekke seg inn kjøleskapet, ta ut smør og syltetøyglass fra hylle nr. 3. Åpne skuffen i benken og ta opp to stk. ferdigkutta speltbrød-skiver. Smøre 2 skiver. Helle kaffe opp i koppen. Det er først når jeg setter meg ned med 1 kopp kaffe og 2 skiver brød med syltetøy at jeg er i gang. Jeg sitter ved stuebordet og åpner avisen og tar et bit av  skiven. Endelig  våken og klar. Jeg var ikke kommet lenger enn side 2 i avisen når jeg kjente forskjellen. Hælvete! P-t-p-t-p-t! Bort i vasken og spytte ut. I min semi-sovende tilstand hadde jeg klart å smøre salsa på skiva i stedet for syltetøy. Og den overraskelsen en får når en forventer en smak og får noe helt annet er ganske klein, spør du meg.

Jeg har lært nå at glassene til Jordbærsyltetøyet og til Country Ketchup Salsa Chile er ganske like men innholdet forskjellig. Samt at jeg har dårlig luktesans.