Enkelte bedrifter går nå langt for at ansatte kan ta barna med på jobb. De yter service for fedre og mødre som vil tilbringe deler av arbeidsdagen med sitt avkom. Og Visma er en bedrift som tar besøkende med barn på alvor. Dersom en yrkesmor eller yrkesfar en dag tar barnet med på jobb har Visma nå gjort det enklere for dem. Mens mor eller far er i møte hos Visma kan en være trygg på at både bilen og barnet har en egen, sikker og reservert plass i bakgården. Dette vil lære barnet tålmodighet og ensomhet samtidig som det letter og effektiviserer møtevirksomheten inne i bygningen. Hvilken service!

Etter lang fartstid på denne kloden og i denne bransjen de kaler Livet er jeg fortsatt ikke innstilt. I heimen råder det total forvirring om hva klokken er. Jeg har skikkelig urverk i hypofysen. Jeg venter bare på at noen kan bekrefte eller avkrefte hva tiden er. Har jeg stått opp? Eller skal jeg stå opp? Og i tilfeller når skjedde det. For en time siden? Eller må jeg vente en time til? Og hvor kommer denne timen fra som vi skal legge til? Eller den vi trekker fra. Kan den avspaseres? Den som fant opp at klokken skulle gå feil to ganger i året her gjort forvirringen total for en som heter Tomm. Uansett hva klokken er akkurat nå er det på tide å glemme tid og sted og bare komme seg ut. I alle fall for meg.

I følge Yr bør min vakre familie i nord muligens heller holde seg innendørs i dag. Det blåser der oppe. De kan bruke tiden til å finne ut hva klokken er og ringe meg

En syk liten tanke grep tak i meg i går. En tanke som vokste på meg. På vei til bussen snek det seg inn en tanke om å bli påkjørt. Ikke litt, men skikkelig. Jeg skulle bli påkjørt av noe stort og tungt eller smått og mange. Kanskje først en VW-e-up. Så en semitrailer fylt med tømmer, før en veiskrape etterfulgt av en råner la siste dekket på verket.  Jeg skulle bli most ut over asfalten. Maltraktert og dissekert til det ugjenkjennelige. Småbiter spredd ut over et stort område. I lommen skulle jeg selvfølgelig ha minst ti donorkort slik at jeg er sikker på at det ble funnet minst ett, og at deler ville bli vurdert for donasjon. Uten tanke på hva de eventuelle sjåførene,  vitnene eller de pårørende måtte føle, gikk jeg og smilte ved ideen om denne katastrofale ulykken. Jeg  humret og levde meg inn i scenariet og så det hele i fugleperspektiv. Jeg måtte kose meg med denne tanken nå, forestillingen, for etter ulykken ville jeg jo ikke få oppleve noen ting. Oppleve den totale forvirringen min kroppslige utspredde slingser og innvoller ville skape. Hardbarka Ambulansepersonell og erfarne åstedsgranskere ville stå der å klø seg i skallen badet i sirenelys. De ville se på all denne anatomien fordelt utover en stor flate og forstumme.

Det er en syk tanke, men morsom.

For jeg gikk der med 2 kilo torsketunger i sekken.

 

Vi har angst for å kommer for tidlig. Til møter. Vi har angst for ikke å strekke til. Vi har angst for å komme for sent. Til møter. Vi har angst for edderkopper. Vi har angst for høyder. Vi har angst for fly. Vi menn har heldigvis ikke like mange angster som kvinner, men obs obs!   Vi har fått en ny en. Og det er angst for  rekkevidde. Og her snakker vi ikke om å rekke fram til vidda. Eller det er vel kanskje det vi gjør, om det er vidda du skal til. I en hel lunsj satt jeg å lyttet til menns rekkeviddeangst. De første 10 minuttene skjønte jeg ikke bæret om hva de snakka om. Da det endelig gikk opp for meg at det hadde noe med elbiler å gjøre og ikke anatomi ble jeg litt lettet. Bildene i hodet endret seg til det bedre og mer forståelig. Jeg prøvde å delta i diskusjonen med å forslå at de skulle kjøpe seg en dieselbil så ville de bli kvitt angsten. 5 tomme blikk gikk et øyeblikk i min retning før de fortsatt sin angstfylte debatt. Konklusjonen ble vel sånn ca at en elbil kun oppnår oppgitt kjørelengde om den er i fritt fall og at de må leve med sin angst. Til deres informasjon har også en diesel bil begrenset rekkevidde. Hvor langt den kan gå på full tank vet jeg ikke, men det varierer sikker på dieselbiler også.

rekkeviddeangst m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. (om førere av elektriske biler) redsel for å kjøre så langt uten å lade å bilens batterier at man går tom for strøm.

1. Aldri pass dem uten trening

2. Sigar når de går

3. Vis respekt for hver og en

4. Ikke vær rusten i knær og skulder

5. Flytt gjerne til erfarne folk

6. Pass dem kort og finn en lekeplass

7. Pass dem aldri alene

8. Send dem vekk i tide. Det er ingen skam å sku.

9. Spar på kreftene og grav deg, eller dem,  ned i tide.

10. Ta vare på tiden, du får den ikke igjen siden.

Er  det meg det er noe galt med? Eller er det journalistene? Et lys har endelig gått opp for meg i enden av tunellen på den andre siden av bekken. Det er ikke demensen eller mensen eller den tyngende ryggsekken som gjør at jeg ikke skjønner noen ting av det jeg leser. For jeg leser alltid avisen. Men i de siste 2- 17 månedene nå har der skjedd en forandring. Jeg har lest avisen som jeg  pleier. Allikevel ikke skjønt innholdet . Avisen er av den analoge typen laget av trevirke og ikke plusser og nuller. Selv om innholdet av og til er laget av nuller er den fortsatt analog og håndholdt. Den er ei heller klikkbar. Og jeg liker det slik. Men i de siste månedene har jeg ikke helt skjønt skriften som står skrevet. Jeg har lest og lest og innholdet gir ikke mening. Overskriftene kan virke spennende og av og til ingressene. Men selve teksten, nei den har ikke gitt mening. Alt virker uklart og usammenhengende. Derfor har jeg jo mistenkt at mine varig svekkede sjelsevner har slått ut i full blomst. Kanskje det er en kollektiv fordummelse av alle journalister. Kanskje det er Google Translate som oversetter all teksten til et klikkespråk for så å oversette det tilbake til norsk via Færøyisk tegnspråk. Samme har skjedd med lesing av bøker, innholdsfortegnelser, bruksanvisninger , faktablad og andre fakturaer. Alt er samme suppa for meg. Jeg skjønner bare ikke meningen med hva som står skrevet.

Heldigvis for meg har jeg en smart person jeg er gift med. Hun foreslo at jeg skulle få meg briller.

Og som den trendsetter jeg er har jeg funnet min stil:

 

Si meg ditt navn og jeg skal fortelle deg hva du heter. Før var det mamma og fruen som best kunne gi et troverdig resyme av mitt liv. Slik er det ikke lenger. I disse dagene er det Hr. Google og Tante Facebook sammen med onkel LinkedIn som definerer hvem jeg er. Instagram og SnapChat supplerer med utdypende fakta. Jeg GeoPlottes og blottlegges overalt hvor jeg er. Det behagelige er jo at vi alle kan lene oss tilbake å slutte å tenke. Jeg trenger ikke lenger lure på hva jeg liker, hvem som er mine beste venner og hvem som egentlig er min sjelevenn. Ei heller er spørsmålet om hvilken fjellkjede jeg ligner på ubesvart og hva jeg skal spise til frokost i morgen er allerede bestemt. Jeg har jo en gang satt et merke i en check-box og akseptert villkårene. Total og betingelsesløs kapitulasjon inn i nettselskapenes adopsjonslinje. Med siste rest av egen stolthet og ørneblikk inn i sjelen så lurer jeg på hvorfor disse tilbudene kom tikkende inn i e-posten til meg. En sted inne i et datamaskinhode er det jo regnet ut at dette er Tomm interessert i. Og da stemmer det jo. Strikking+ Plastikksmelting + Vaniljestjerner + Røde Kinn = meg.

Jeg kaller meg selv kreativ naiv. Men ikke denne uken. Et enkelt hode mistet sitt initiativ. Det føltes tomt. For vanligvis surrer hodet mitt som en lekk sentrifuge. Selv om jeg er en stille, til tider introvert fyr, som ikke sier mye og holder kjeften igjen, så er øynene på vidt gap. De suger ukritisk til seg det de støter på, kun for å videresende infoen inn i hodets feilkoblinger. Der har jeg skuffer og skap og bøtter og spann. Det er som en diger gjenbrukshall. Resirkulering og sortering. Ikke alltid smart sortert. Noe blir omgjort, omsnekret, omsydd og omskolert. For så å dukke frem igjen som brukbare ting. Det er jobben min. Men nå sa det stopp. Helt plutselig ble lyset dimma, dører ble stengt, omdreiningene gikk ned, hyllene ble tømt og noen av sikringene gikk. Jeg prøvde å se videre, ville se mer. Det merkelige er at alt føltes som teflon. Begynnende ideer bare skled av. Hele uken har vært slik. Tomm var tom. Helt til i går. Mens jeg ventet på ingenting og så inn i en ubrukelig dataskjerm satt jeg på meg hodetelefonen, fant fram Biffy Clyro playlist. Den begynte med Wolves of Winter på full guffe. Fortsatte med Howl, på ennå høyere guffe. Og da, inni der et sted, stilnet hodet. Inne det rytmiske bråket åpnet dørene seg og sentrifugene tok opp farten. Den neste timen produserte jeg mer enn på hele uken som hadde gått. Underlig. Vanligvis er det stillheten og alenetiden i naturen som fyller meg opp igjen. Denne gangen var medisinen å være alene i bråket. Og da jeg sener på kvelden igjen satt i kveldssolens stillhet  på en liten høyde over Røyrvannet tenkte jeg på stillheten i bråket.

Takk Biffy.

Jeg skrev om det før , og vil vel fortsatt anbefale folk å gjøre som meg. Bli Organdonor for søren! Gi litt av deg selv dersom du dauer. Men? Så dukket dilemmaet opp. Hvor mye skal jeg gi?   Trodde egentlig ikke det var et spørsmål. Men så – – – Ved å klikke seg inn på deres nettside ble jeg litt skremt og en smule forundret. “Bli fast giver” oppfordres det til. FAST GIVER? Månedlige bidrag? Ka faen? Gir jeg en finger fast, holder det jo bare til 1o måneder. Hva skal jeg da gi? En albu? Lurer på hvor lenge en gjennomsnittlig fast giver lever?

 

https://organdonasjon.no/

Deilig myk mot kinnet når du kryper til køys. Behagelig snurret inn mellom fingrene som dovent koser med det myke stoffet,- helt til du sovner. Tryggheten i mykheten i tøystykket. Størrelsen er uvesentlig og den kommer i alle farger og mønstre. Det viktigste er at det er akkurat den. Og det er bare du som vet hvorfor. Av og til vet du ikke hvorfor du heller. Det bare er slik. Alle skulle hatt en kosefille. Et stykke tøy som er full av dine  lukter og dine tanker. Alltid der. Alltid klar for å gi trøst og kos og trygghet. Helt inn i ryggraden helt til du sovner.