Deilig myk mot kinnet når du kryper til køys. Behagelig snurret inn mellom fingrene som dovent koser med det myke stoffet,- helt til du sovner. Tryggheten i mykheten i tøystykket. Størrelsen er uvesentlig og den kommer i alle farger og mønstre. Det viktigste er at det er akkurat den. Og det er bare du som vet hvorfor. Av og til vet du ikke hvorfor du heller. Det bare er slik. Alle skulle hatt en kosefille. Et stykke tøy som er full av dine  lukter og dine tanker. Alltid der. Alltid klar for å gi trøst og kos og trygghet. Helt inn i ryggraden helt til du sovner.

Så deilig. Kanskje ikke om du er et sitteunderlag, men for meg; deilig. For jeg har det slik jeg og. En fornem og troverdig unnskyldning. Jeg virker kun 40%. På grunn av dato. Akkurat som når jeg var 17. Den gang virka jeg også kun 40%,- p.g.a. dato. Den er den  samme datoen jeg legger skylda på i dag. Den gang trodde jeg at jeg virka 100%, kanskje mer. Visste ikke bedre. Nå er jeg fornøyd med 40%. Og som sitteunderlaget som er sterkt nedpriset p.g.a. dato så skjønner jeg det. Alt blir slitt over tid, selv om det er stillestående. Tidens tann gnager seg inn i kropp og sjel. Og når noen spør om jeg kan hjelpe å bære ut et kjøleskap sier jeg at jeg kan bære det 40 % , p.g.a. dato. Og blir jeg spurt om å skifte hjul på en bil sier jeg at jeg kan skifte 1 av dem og begynne på det neste. Blir jeg utfordret til kappløp, så sier jeg det holder med 40 meter. Troverdige svar er viktige. P.g.a. dato. Jeg spurte en ung dame jeg kjenner om hun ville bli med i et opptak til en reklamefilm. Hun takket ja, og jeg måtte bare få henne godkjent av kunden. Kunden takket nei. “Hun er for ung”, sa de. P.g.a. dato. Det fine var at hun ble glad. Det var ikke så ofte lenger at hun ble sett på som – for ung. P.g.a. dato. Jeg gjør det selv noen ganger også. Stikker hode inn på Randesundheimen og spør om de har plass. “Du er for ung!” sier de. P.g.a. dato. Gudd å deilig. Og siden jeg bare funker 40% og sitteunderlaget bare funker 40% så ser jeg fram til skipauser med kald rumpe. Eller??????????

Er det pluss eller minus 40% p.g.a dato?

VM er i gang. Skiskytingens elleville fyr Tarjei Bø nådde så vidt VM deltakelse. Det er for å sei det slik ikke min skyld at han klarte det. Muligens er det min skyld at han ikke ble tatt ut tidligere. Min makt er stor. Og  i alle influensaguders navn påkalte jeg denne skiskytterens glade gullgrossist oppmerksomhet. Han skulle filmes og fotograferes i sponsoratets navn. EL-Proffen, Norges største elektrikerkjede sponser denne treffsikre fyren. Og jeg lager ting for dem.

Så vi avtalte en dag hvor han kunne følge oss og vise oss og la oss bruke hans dag. Film-Tor og Tomm dro til Oslo med bilen stappa av opptaks utstyr. Lite ante vi at denne dagen skulle bli en kompe-dag av værste vær sort. Ding Dong på et hus i Holmen kollen og Tarjei Bø åpner opp. Og for en fyr. Instant velkommenfølelse. Han er slik han er. Smilende som få og positiv som ennå færre. Vi filmet og snakka og ble varm i trøya. Eneste som ikke ble varmt var Holmenkollen. Oppe på skiskytterarenaen hadde de helt iskaldt kompegrytevann i snøkanonene som fylte himmelen med grå klissete fukt. Det var ca 5 meter sikt. Snøen var som i stykker kokte poteter ispedd fiskesaft og allikevel var det surt og kaldt. Mens Tor og Tomm  stod der med alt vi hadde av tøy og hakka tenner, sprang alltid klare Tarjei att og fram foran kamera i tynntynntynn innpakning. Inn og ut av tåkeheimen. Vi så teknikk og fart i verdensklasse på nært hold. Det var en opplevelse og positivitetsinnsprøytning å møte denne fyren. Men gudd å guffent vær. Vi var alle på randen av lyskebrokk, slåbrokk, nesehårsdemens og overhosteforkjølelsesvanvidd. Så jeg er glad han kom seg til VM i Skiskyting på tross av denne dagen i gugga i kollen. Nå heier jeg virkelig på han.

Og alle har mulighet til å treffe han. Sjekk kampanjen vi har laget for EL-proffen. Der kan du bli med i trekningen om billetter til et WorldCup renn.

https://www.elproffen.no/artikkel/bestill-elsjekk-idag/

Det er fint å være meg. En dråpe. En dråpe i et stort hav. Et lite menneske i en stor verden. Av og til alt for stor. Så stor at jeg tror jeg nesten ikke finnes. Men jeg vet allikevel at jeg finnes. Jeg er jo her. Jeg har et stille liv i en by i et lite land. Det jeg skriver og sier er viktig for meg. Det er ikke sikkert det er viktig for deg, men jeg sier det allikevel. Jeg deler dette med de jeg kjenner,- og noen til. Jeg bor langt vekk fra der det skjer, og de som får det til å skje. Allikevel kan min lille stemme bli hørt. Av noen som lytter. Av og til. Det viktige er å vite at jeg har en stemme. Og selv om den er liten i et lite land langt mot nord så kan den bli hørt. Av andre. Også de jeg ikke kjenner. Alt for mange tror ikke at en dråpe i havet nytter. Men en dråpe i havet er en dråpe mer enn før. Det er noe.

Man skal aldri undervurdere den lille dråpen. Din lille forskjell kan også være andres lille forskjell. Har du en liten dråpe, så gi den til havet.

Deilige deLuca lokker med fristelser hele dagen. Selv om jeg ikke vil, brånekter faktisk, så vil magen. Som en svak mann i et svakt legeme er jeg skutt lenge før skinnet er solgt. Dessverre går hurtigste vei i fra mitt avstigende busstopp til mitt ringe kontor forbi de mest ulidelige fristelser. Min selvpålagte jernvilje har smeltet i det bussens diesellukt er ferdig med å rense mitt neselige sansesystem. Og etter sånn ca. 157,6 meter passerer jeg Dehli deLuca, som med sin forbannede lokkemiddeltaktikk, lar døren stå åpen. Og når vindretningen står på Dehlien sin side svikter mine knær. De deiligste dufter gjør meg ør. Kun etter knokene drar jeg meg over tyggismetta brostein og inn i syndens kaloriinfiserte hule. De har så mye i disken der som pirrer mine lyster og trigger mine sanser. Så jeg ser på det som et bønnhørt kontraønske at øynene mine denne dagen falt på noe jeg ikke har lyst på. Og nei, de serverer ikke komper der. Dette var Kyllingwraps, ferske og fine i dusken og i looken. Men tilleggsteksten stoppet meg. Den ferske følelsen gikk over til en konserveringstilstand. “Håndlaget i ITalia , 60,- kr.”  En stiv pris tenkte jeg jo også, men det kommer sikkert av flyplassavgifter og flybillettgebyr. Ferske ting som er håndlaget i Italia mister min tillit så lenge jeg selv ikke befinner meg  i Italia. Heldigvis. Så denne dagen maktet jeg å unnslippe mitt egendefinerte kjøpspress.

Jeg kom til jobben like mett som da jeg gikk hjemmefra.

“Undskyld at jeg uleiliger.” Heter du Tone bør nå kvesse ørene. Jeg lette etter en bok om meg selv, men fant det ikke. Ei heller en bok om hvordan en president bør oppføre seg. Men for Tone derimot, – fant jeg en bok. Ført i pennen av ingen ringere enn Victor Chic, et navn det øser selvsentrert innsikt av. Sikkert en fyr som delvis har lyktes i å forme sine omgivelser rundt sin egen deilige tilstedeværelse. Og dette er bare noen få regler. Det finnes 333.

Et utdrag:

På gaten

Gå ledig, men sleng ikke for sterkt med armene. Slep ikke føttene.

 

 

 

Jeg tenker og tenker og får rynker. Jeg føler at jeg synker. Jeg står langt inne på land. Allikevel savner jeg snorkel.  Jeg står på land og snapper etter luft og prøver å fylle lungene. Men pusten jeg kjenner er tung, og litt klam. Jeg har fått en ny president selv om jeg er her og presidenten er der. Vårt lille land har alltid hatt deg, herr president, som storebror, far og mor. Vi har vært familiemedlemmer så lenge jeg kan huske. Jeg har til og med sett opp til deg. Du skifter ansikt av og til, men stort sett går det bra. Men tiden er kommet. Frykten har tatt bolig.  Jeg tror jeg vil bli adoptert vekk fra deg nå. Finne en ny familie. Du skremmer meg mer enn du gleder meg. Du mister mer respekt enn du får. Du sier mer om hva som gjør deg sint enn hva som gjør deg glad. Du forteller om alt som er ille og lite om hva som er godt. Og nesten ingenting som gir håp for fremtiden. Du bygger opp om  egoisme istedenfor samhold. Du er kanskje en hyggelig mann, men det går kankje ikke an. Jeg liker ikke det du sier.. Så nå vil jeg ikke være i familie med deg lenger. Jeg vil ut herr Presidente. Jeg bryter.

I  hjertet mitt vet jeg at vi er et godt land med et godt folk. Vi i Norge. Vi trenger forbilder siden vi er så små. Men vi trenger ikke forbilder som deg lenger. Så vi får prøve å fortsette å være oss, uten deg. Men akkurat nå er jeg litt redd og savner en snorkel.

For jeg vet rett og slett ikke hva jeg har i vente herr Presidente.