Coronalettelser åpner opp for Avocado og Mango

Et hverdagsproblem har det vært. Nærmest uløselig om en skal følge rådene fra folkehelseinstituttet og dertil hørende etablissementer. For vi har blitt pålagt å bære munnbind og spritet hender og holdt avstand og IKKE TATT PÅ MER ENN VI SKAL KJØPE!!!!! Og her er problemet. De som liker disse to delikatessene har levd i en sjansespillverden under hele pandemien. For hvordan i helsike kan du velge en god Avocado eller Mango uten å kjenne på de. Det er umulig. Jeg har stått ved Avocadodisken og stirret og analysert i timevis noen ganger. Hvilken skal jeg velge? Hvilken er hard nok samtidig som den er myk nok? Skikkelig “stare-down”. Og når du endelig oppdager en fin en og har gjort et valg må du nok en gang vente. For akkurat den Avocadoen som ser finest ut ligger under to andre. Da har jeg valget. Berører jeg de to på toppen må jeg kjøpe også dem for å kunne kjøpe den gode. Eller jeg kan vente. Da står jeg der igjen og håper på at andre skal plukke med seg de to Avocadoene som ligger over den gode. Det kan ta sin gode halvtime det og. Og når det endelig kommer noen, så tar de med seg alle tre.

Men nå skal det bli lettelser i restriksjonene. Det skal bli fint å kunne spise disse delikatessene igjen.

Bussen? ER du gal?

Jeg traff tilfeldig på en bekjent på vei til jobb. Gående i Markens. “Hei!” sa han. “Hei!” sa jeg. Jeg kjente han ikke igjen med en gang for halve ansiktet var dekket av en sort ansiktsmaske. Er det Zorro tenkte jeg først. Vi startet vår lille gjenoppdagelsesprat. “Lenge siden sist” og slikt noe. Jeg tror han smilte noen ganger, men jeg er ikke sikker. Han hadde fri denne dagen og hadde noen ærender i byen. Han lurte på hvor jeg skulle. “Jeg skal på jobb” sa jeg. “Jeg kom akkurat med bussen.” “BUSSEN?” utbrøt han. “Smittebussen? Er du gal?” “Hæ?” sa jeg. “At du tør med all virus som er over alt” svarte han. “Jeg har tatt bussen gjennom hele denne rare perioden” sa jeg “og endelig begynner folk å ta bussen igjen. I dag var det mange folk på bussen”. “FOLK?” sa han. “Vet du ikke at vi skal holde oss unna folk.” “Jeg tar hensyn”, sa jeg “om det klør i halsen holder jeg meg hjemme, men i dag skal jeg på kontoret”. “KONTORET?” sa han. “Smittebula? Kan du ikke ha hjemmekontor? Det har jeg hatt i over ett år.” “Jo” sa jeg. ” Men det er så trist, for da møter jeg ingen mennesker”. “Mennesker? Vi skal jo holde oss vekk fra hverandre” sa han. “Jo, men jeg er frisk og tar hensyn på jobben og”. Han var tydelig skeptisk til meg. Vi snakket videre om kone og barn og familie og slikt. “Jeg har tre barnebarn” sa jeg, ” og i dag skal jeg forresten være leksehjelp for to av dem” sa jeg. “Tør du det?” svarte han. “Hæ?” svarte jeg. “Smittebarn går på skole, treffer andre og blir syke og tar ikke hensyn og nyser og hoster og tar på ting og leker og sparker fotball og har det gøy i klassen og de er mange flere enn vi kan se for oss” virket det som han sa.

Så sa han HADE og gikk. Jeg tror han var glad for å gå og jeg tror ikke han smilte lenger bak sin maske.

“Hæ?” sa jeg til meg selv.

Pandemien får en til å lure på mye rart.

Ja. For med alle restriksjonene som finnes blir dagens inntrykk færre. Vi ser de samme vante tingene. Vi møter de samme få menneskene. Vi ser ingen smil bare halve ansikter. Omgivelsene er stort sett de samme. Syns- og sanseinntrykk fornyes lite. Hodet råtner sakte men sikkert vekk mens vi venter på at fornuften skal komme tilbake og at hverdagen kan bli logisk igjen. Siden inntrykkene er få må en jo begynne å lure på ting der en kan. Se etter nye ting der en før ikke har sett. Slik var det i dag morges. I en “rotekasse” i mitt lille verkstedrom fant jeg denne. Opprinnelsen er jeg usikker på. Kan ikke huske hvor den kom i fra. Kanskje det hadde gitt noen pekepinner inn mot svaret til spørsmålet mitt.

Hvorfor har noen syntes dette var en god ide å produsere?

Det føles som den er litt som debatten rundt vaksinene. Vi lager noe og får det ut på markedet så fort vi kan. Så får vi se om det dekker behovet og er nødvendig etter hvert. Denne saken her er altså en brusopptrekker og et skohorn i en og samme dings. Samtidig utformet som en gud fra et hinduistisk tempel. Hvem i all verden har satset på en slik liten innretning. Det koster jo å lage ting og en skal helst selge det en lager. Siden denne av en eller annen grunn har havnet hos meg betyr det vel at noen en gang her kjøpt denne. Og hvorfor ville noen kjøpe et bittelite skohorn med opptrekker i andre enden?

Hmm. Pandemien får en til å lure på mye rart.

Jeg gleder meg til å kaste bursdagspresangen

Jeg er en typisk “bruk og kast” type. Ikke at kona vil kaste meg. Til det har hun altfor god bruk for meg. Men jeg vil kaste. Ikke opp, selv om det ofte skjer. Jeg vil kaste bort, og langt, og der jeg vil. Jeg gikk nok en gang i gang med et nytt år på alderskalenderen min. Det skal bli et godt år med gode folk rundt meg. Og jeg gleder meg til å bruke det jeg fikk til bursdagen. For presangen skal kastes. Og kastes den riktig og riktig langt kjøpte kona like godt belønning til meg i samme slengen. 6 ulike typer øl jeg ikke har smakt før. Vakkert dandert i en fin kasse.

Så da er det drømmen at disse skal bli belønning for gode kast på disk-golf banen og ikke øl som drikkes for å glemme at jeg kastet disken med full kraft i nærmeste tre. Eller at den, etter å ha forlatt hånden min, havner på en meters dyp i Otra. Det gjenstår å se.

Nei dette skal bli bra. Takk for en fin bursdag med barnebarnsbakte kaker og at dere lot meg vinne i Monopol.

Dette er altså planen. . . . . .

En dose Jul

I en hverdag hvor antall doser har blitt et statussymbol hiver vi oss på med doser av et litt annet slag. Doser av Jul. Noe godt og varmt for hjerte og sjel. Og det er med en sørlendings stille jubel at jeg hver kveld sitter i containeren sammen med kollega Yalcin og ser alle de som stiller seg opp foran Domkirken i Kristiansand. Med forventning om noe fint. Med forventning om en god dose jul i kroppen. Litt høytidelig julestemning plassert inn i uvirkeligheten. Mange har kommet for både sin tredje og fjerde dose. For noen er det den første. Barn med store øyne sitter på skuldrene til fedre som smiler. Kjærestepar holder rundt hverandre. Mange velger å se showet gjennom mobiltelefonen. Det er vakre minutter og lyden og bildene som vises skaper ro og stillhet i hjertet.

Jeg er glad for å ha vært med på å skape dette.

Og trenger du flere doser viser vi showet hver dag frem til lille julaften. Søndag, Mandag og tirsdag kl. 17 og 20. Onsdag og torsdag kl. 17.00.

Kvadraturforeningen gjør alt dette mulig.

Se et opptak av showet her: https://fb.watch/9_K-apXcF1/

Håper ikke barna ser dette

Håper ikke barna ser dette. Snakk om nedtur. Alle illusjoner radbrekkes umiddelbart. For i sidesynet så jeg en rødkledd herre komme ut fra Kiwi med en snadderloff i handa. Han hoppet inn i en liten klump av en farkost og kjørte av sted. Det var da mine gamle øyne klarte å fokusere og rette blikket mot denne bittelille bilen. Og der stod det svart på hvitt. NISS1. Han har ikke en gang giddet å skrive ordet helt ut. Og i den lille bilen er det ikke plass til mange gaver. Rekkevidden er heller ikke allverdens så det blir lokallevering av julegaver i år. Illusjonen om nissen i sleden og ho-ho-ho og reinsdyr og bjelleklang forsvant sammen med den lille el-bilen.

Noe for Karate Kid og oss andre

Snø og regn. Frost og slaps. Underlaget kan gi noen og en hver en utfordring i disse dager. Men for å unngå iføringen av gummistrikk med brodder har jeg gått til innkjøp av noe jeg fant på helsekosten av alle steder. Det håper jeg skal være gunstig når det er glatt. Det er fint når du endelig finner noe som fremkaller og forsterker evner som trengs. Dette produktet bør begrense mine rykk og napp i det jeg beveger meg over is-svuler og andre sleipe saker.

Verdt et forsøk.

Har Ladejarlene gjenoppstått.

Jeg tror det. På en flott gård like ved Rona dukket denne karen opp på veggen. Det må bare være en Ladejarl.

“Ladejarlene var herskerne på det trønderske herresetet Lade gård i fem generasjoner fra Håkon Grjotgardsson Ladejarl sist på 800-tallet til Håkon Eiriksson sist på 1020-tallet. Jarleætten stammet etter all sannsynlighet fra Håløygslekta fra Hålogaland. Ladejarlene balanserte sin maktposisjon mellom økonomisk styrke og handel på den ene siden, og støtte fra bønder og landadel på den andre. Svært viktig for jarlemaktas «utenriks»-handel var kontrollen med den såkalte finneskatten, og handel med varer som selskinn, hvalrosstenner og andre produkter nordfra og til kontinentet.

I beretningen til Ottar fra Hålogaland fra ca. 890 forteller han om sin handelsrute fra det nordligste Nord-Norge via Skiringssal, Hedeby, Friesland til London.[2] Politisk ble jarlemakta flere ganger utfordret av kongemakta ved Harald Hårfagre, Håkon den gode, Harald Gråfell og Olav Tryggvason som ønsket å svekke ladejarlenes makt til fordel for et samlet norsk kongerike. Fra siste halvdel av 900-tallet inngikk ladejarlen Håkon Sigurdsson en taktisk allianse med den danske kong Harald Blåtann og var i perioder i realiteten enekonge i Norge, om enn med jarls navn.”

Si meg ditt navn og jeg skal fortelle deg hva du heter

Det er nok en yrkesskade. Kommet til over tid. Men den kan jeg leve med. Jeg har jo ingen planer om verken å møte meg selv i veggen eller at noen liten frue kan velte mitt store lass. Ei heller skal jeg vanne bekken mens jeg går og så vet jeg jo at gresset er alltid på den andre siden. Vel, jeg er av sorten som får bilder i hodet. Og kanskje andre bilder enn hva som var tiltenkt av den som ytrer en tekst eller fotografi eller noget annet. Slik var det i dag da jeg så en annonse for et nybygg på Tangvall. Og ikke et ondt ord om Tangvall. Det er et fint sted, hovedstaden i Søgne og porten til Høllen. Tangvall er snart for en liten by å regne. Det som satte tankene i sving, eller muligens fikk dem til å stoppe var slagordet; Bo der du lever – lev der du bor . . . . .

Tror tankene stoppet. …. Jeg kan jo ikke bo et sted jeg ikke lever, eller leve et sted jeg ikke bor . . . Denne fikk jeg ikke til. Men Tangvall er jo et fint sted å leve og samtidig bo så det stemmer vel allikevel. Kanskje tankene mine bare har satt seg fast i tapetet.

Konkurransen i eiendomsmarkedet er sterk. Så mange fine ord benyttes. På Lauvåsen er bydelen sprek. På Dvergsnes kan du bo i en Moderne Idyll, på Bjørndalssletta kan du leve Et sømløst liv og midt på Lund bor du bare et rifleskudd fra havet. . . .

Jeg bor godt på Strømme og vil fortsette med det. I nærheten har jeg mange Strømmetjenester som i vår digitael hverdag settes pris på. Strømme skole, strømme helsesenter, strømme omsorgssenter og ikke minst, neste stopp, Strømme dementlandsby. Så her blir jeg.

Men jeg vil muligens ønske å bli invitert til dette nye komplekset på Tangvall som overnattingsgjest, men da kun på fine sommerdager. For gjesterommet er på takterrassen.

Hei Facebook! JEG HAR KJØPT!

Facebook og dets like er underlig kjappe til å finne ut hva jeg har lyst på. Etter å ha googlet turtøy i noen timer og sett på best -i-test og årets anbefalinger begynner det. Annonsene. De utallige annonsene fra diverse turtøy-produsenter. Jeg blir bombardert av dem. Det er jo bra det. Jeg er jo på utkikk etter tur-tøy og det at facebook skjønner det og viser meg utvalg via annonser er topp. Det kan hjelpe meg til å finne det jeg leter etter. Så takk facebook.

Men. MEN. Hva med å lage en løsning hvor dere oppdager at jeg ikke ser på turtøy lenger. Jeg har ikke googlet det på en uke. Og vet du hvorfor Facebook? JEG HAR KJØPT TURTØY OG ER IKKE PÅ UTKIKK ETTER TURTØY LENGER. KAN DU IKKE SKJØNNE DET. I det jeg slutter å klikke meg inn på Rab, Norrøna, Lundhaags, Bergans og Klättermusen burde det gå opp et lys for dere der inne i Facebook. Enten er jeg ikke interessert lenger, eller så HAR JEG KJØPT TURTØY. Og da er jeg i hvert fall ikke interessert. Jeg teppelegges fortsatt med totalt uinteressante annonser fra tur-tøy-leverandører. Og hvorfor er de uinteressante?

JEG HAR KJØPT!