Det er så koselig med hytte på Hovden. Komme opp, senke skuldrene, fyre i peisen. Sette over kaffen. Det er en sannhet med modifikasjoner nå om dagen. Min venn Jørgen måtte lage tunell til hytta. Hverken koselig eller med senkede skuldre vil jeg anta. Det er høyt og hærlig og heftig på Hovden for tiden. Bygda ligger i Bykle kommune øverst i fargerike Setesdal. Bortsett fra her da,- her er alt hvitt. Vi er 800 meter over havets overflate (heldigvis med fjell i mellom). Akkurat nå er vi 802 meter over havet, og det stiger. For oss som liker å ha beina godt planta på jorda blir det vondt å puste. Det er rett og slett mye snø. Og av typen kvikk-snø. Det ser ut til at hyttene synker ned i den. Og neste år, når vi snakker om snøen som falt i fjor, vil den sannsynligvis ligge der ennå. Ville vakre Hovden. Snøen pakker oss inn så lunt og flott. Og når jeg er så heldig å få låne min bror sitt krypinn her oppe blir alt så lett. Det eneste jeg trenger å passe på er garasjeåpneren. Han har ingen snøfylt parkeringsplass. Han har parkeringskjeller. Han har leilighet. Så flott, så enkelt. En mister kanskje litt “hyttekos” men spør hvilken som helst hytteeier som kommer opp til fredag om hvor stor kos det er. De fleste hyttene er nå i ferd med å synke ned i snøen. Langsomt glir de dypere og dypere ned. Vinduer og dører dekkes til og nærmeste ledige parkeringsplass er i Valle. Nå har jeg vært en uke på Hovden. Og hvilket sted. Det er snakk om forelskelse. Og ikke bare meg. Maya og. Vi er to som digger dette. Gå på ski med sekk på ryggen til butikken. Heldigvis er løypene godt merket! Det er kos. Og i dag er det meldt store nedbørsmengder og sterk vind. Mange hytter forsvinner nok i dag. Men vi blir her litt til. En gammel Mazda har ikke mye lyst på vanskelige kjøreforhold.

En fin sang, fine folk og flott budskap. “Ingen ting skal komme oss i mellom.” I en tid hvor navlen er det mange stirrer på må vi løfte blikket. Flere av oss må bli flinkere til å se hverandre. Ser vi hverandre og bryr vi oss blir vi gladere. En bonus er også at forskere for lenge siden har bevist at positive mennesker er mindre syke, har flere venner og lever lengre. Takk Ole for lenka. Fin.

Les mer om Sara & Arash her:

http://www.nrk.no/sorlandet/sara-og-arash-vil-rasisme-og-fordommer-til-livs-med-ny-lat-1.12056962

https://www.facebook.com/saraogarash?fref=photo

“Jeg skulle ønske vi får masse snø i år, for jeg er så glad i snø”. Det var dette mine venner fikk høre om igjen og om igjen når vinteren nærmet seg. Og jeg ble muttere og muttere dess lengre inn i vinteren vi kom uten at snøen viste seg. En bitte, liten skitur på 5 cm harkjørt slaps oppe på Gautefall var alt jeg hadde hatt før jeg kom til Hovden sist Fredag. “Ah. Snø! Oh herlige Snø. Min hvite himme.” Jeg var lykkelig. Lykkelig uvitende egentlig. Snøen var der jo. Ganske mye faktisk. Og så kom Stormen Nina med mer snø og så kom dagen derpå med ennå litt mer. Og i dag så snør det faktisk veldig mye. Hovden er hvit uansett hvordan man ser på det. Dersom jeg drar 1 kilometer bortover på vidda og graver meg ned et stykke vil jeg finne Kiwi og Rimi. Stolheisen er lagt i tunell og danskene i dvale. Opp, ned, bort, vekk, inn, ut, ned. Alt er hvitt. Skal vi se sola i dag må vi spa oppover. Og skal jeg gå på sik i dag må jeg enten ha plog eller snorkel og smøre både meg og skiene med tålmodighet. Gudd.

Endelig letter vinden. Kun stiv kuling, litt regn og slaps i kastene. Skitur må man ha. Etter slaps og regn kom stiv kuling og snø iblandet hagl. Heldigvis gikk jeg midt i mot så jeg fikk praktisert skin peeling og tarmskyll hver gang jeg åpna kjeften. Hoven; høyt og heftig.

I forgårs var jeg på date med Nina. Det endte med en heidundrandes fest som varte i to dager. Fryktelig dumt gjort. Som vanlig imponerte jeg ikke damene. Ho tok ikke hensyn til meg i det hele tatt og feide meg til side. Akkurat som alle rundt seg. Full a seg selv vrivlet hun rundt på dansegulvet med alle sine attributter ute. Og både jeg og andre hadde nok med å holde oss fast. Hennes selvsentrerte oppførsel fasinerte og irriterte. Folk ravet sanseløse rundt i snøføyka og lyden hennes tok knekken på en hver. Snøen som falt over Farsund passerte Hovden et par minutter etterpå og landa på Østlandet. Det var rett og slett et voldsomt party på fjellet. Og som vanlig etter et skikkelig kalas kommer dagen derpå med hangover og rydding. Skovler og skavler måtte vekk, og noen fant frem noen gamle skispor under alt dette. Og med Femme fatale Nina borte fikk jeg Maya ut. Vi kledde oss godt og fikk en vakker tur. Neste gang vi skal ha fest skal neppe Nina inviteres.

” I saw Your willy!” En grusom ting å høre for en liten gutt. Spesielt når alle sier det. En dum liten guttespøk kan få uante følger. Naive barn trenger trygge voksne Og det er så fort gjort å gjøre noe dumt. Se filmen her og ta ditt ansvar. Pass på barna dine, og mine, og andres. Ikke vær like lettlurt som barna dine. Fortell dem om respekt for andre, og respekt for seg selv. Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg. Det er ingen dum tanke. Vi voksne må følge med. Vi må være de som vet og som rettleder. Reklamebyrået Leo Burnett Change i England med art director Lianm Busby og en haug andre har laget denne filmen på oppdrag fra NSPCC. En flott laget film og en tankevekker for mange.

Er du usikker på hva og hvordan og slikt. Denne engelske organisasjonen for hjelp og vern av barn har laget mye bra materiell.

http://www.nspcc.org.uk/

Ja! Jeg er en utro vattnisse. Flyr etter ville og villige damer overalt. Helt frivilling og uten blygsel dro jeg på date med en fyrrig dame. En dame som lett fyrer seg opp og viser seg fra sin verste side. Selv om jeg på en måte visste hva jeg gikk til ble jeg overrasket. Verken datingsiden eller match.com kunne spådd dette. Daten min tok tak i meg og filleristet liv-skiten ut av Berganstøyet mitt. I mangel av sikt tok jeg skiene fatt på Hovden. En liten kilometer til butikken. Selv om jeg hadde hørt at Nina ventet på meg ble jeg en smule blåst vekk. Av og til stoppet hun meg helt. Måtte stålsette meg for ikke helt å hengi meg til hennes temperament. Gudd for ei dame. Og akkurat nå vil hun ha oss her oppe for seg selv. Hovden er isolert. Vi kan ikke kjøre sørover. Vi kan ikke kjøre nordover. Nina har balletak på oss. Håper det var en one-night-stand.

Jeg var så glad i går. Det var min bursdag. Det er nå enda lengre siden jeg ble født.  Og takk mamma og pappa for akkurat det. Takk Geirulv for bursdagshilsen. Og takk Stian for telefonen fra Lucas og Isabella. Og takk Runar for sauebildet. Og takk Wanida og Wenche for de virituelle klemmene. Og Gunnar gav meg blomsterbildet, og Ragnhild gav meg smil. Og takk Supansa og Bjørn og Fredrik som tikket inn på mobilen mens jeg gikk på skitur. Og takk Arild og Lise som husket meg først. Og takk Ole, Janne, Aina, Bjørn Vidar, Torhild, Mikyung, Jan, Terje og Ragnhild som gledet meg på facebook. Takk fetter Finn for hilsen fra Nodeland. Og takk svigerinne Nina for hilsen og nøkkel. Og takk igjen Nina og Hans Petter. For hvilken nøkkel. Til Hovden! Som den snømannen jeg er var det fantastisk å få ta turen til Hovden igjen. En hel uke. Gudd å hvitt. Og i det hvite mørket, med sekk på ryggen,  gikk vi til butikken på silkeføre. Fantastisk. Og min kone gav meg i tillegg en gave som skal fylles med både kyllinglår og historier. En liten stekepanne. Til utebruk. Over et bål oppå et fjell eller inne i en skog. Takk alle sammen. (og takk Simon, som gratulerte meg sist.)

Mange rastløse og forvirrede sjeler har latt seg påvirke av kunstens stilarter. Impresjonisme, pointilisme og surrealisme kombineres med varig svekkede design-evner. Så også for et usystematisk sinn i Treungen. Uten å kjenne vedkommende vil jeg anta at abstrakte kunstneriske uttrykk er viktig i dette hjemmet. Tradisjon og stemning kommer i andre rekke. Det virker som et restlager av fjorårets nyttårsbatterier ble plassert i hagen. Og her snakker vi mengder av eksplosiver med stor sprengkraft. Oppå denne stabelen av mer eller mindre ustabilt fyrverkeri plasseres det som kan krype og gå av lysrekker og falmende julelyspærer. Et differensiert og uharmonisk fargespekter dominerer lysrekkene og vitner om selvvalgt snøblindhet. Etter at kilometervis med lys er lagt oppå sprengstoffet tennes lunta. Et øverdøvende smell senere og vips er all julepynten spredd i hagen. Bare å plugge i kontakten og se;-  Et stykke nonfigurativ abstrakt kunst lyser opp i nattemørket langs riksvei 41. (Samme effekt kan for øvrig oppnås ved å slippe lysrekken fra helikopter fra ca. 3000 meters høyde. De unngår man sprengstoff. )

Det er så mye jeg kan si, men jeg sier det ikke. Det er så mye jeg kan tegne, men jeg tegner det ikke.  Det er så mye jeg kan tro på, men jeg gjør det ikke. Allikevel vil  jeg forsvare retten til de som tegner det jeg ikke tegner. Til å si det jeg ikke sier. Til å tro det jeg ikke tror på. Ytringsfrihet er en bonus vi har her hos oss. Og ytringsfriheten gir meg rett til å uttale meg fritt. Til å si hva jeg vil. Til å rope ut her på bloggen, eller på torvet. Ytringsfriheten gir meg lov vil å offentliggjøre mine meninger. Men den har en begrensning, ytringsfriheten vår. Du kan si hva du vil, men du kan ikke være bevisst injurierende. Og det er viktig. Ytringsfriheten har en høflig begrensning. Du kan ikke uten videre injurie dine medmennesker. For injurie betyr ærekrenkelse, eller fornærmende uttalelse. En avis i Paris provoserte noen som ikke så helheten. Som ikke tror på ytringsfrihet. Som ikke skjønner begrepet Satire. Satiren som førte til massakren i Paris var vår rett til ytringsfrihet. Terroristene  trodde ikke på denne retten og utførte drap og mord.  Satire er en sart ting. Satire må brukes med respekt for mottakeren, og mottakeren må ha respekt for satirikeren. Det er der denne gjensidige respekten slutter at det blir skummelt. Derfor må vi bruke våre hoder. Alle sammen. Snakke opp om, og med, andre. Være våkne og frie og åpne mot fremmede. Som en venn sa på facebook;

“Den beste terrorberedskapen vi kan ha er å ta oss av ungdom som faller utenfor. Det er alltid noe positiv å bygge på hos alle dersom problemer blir tatt tak i tidsnok. Det er vårt felles ansvar å lage det lille mulighetsrommet, gi det lille komplimentet eller møte blikket til de som trenger det for å finne seg et verdig og godt liv. Vi kunne begynt med å fjerne mobbing fullstendig fra samfunnet vårt. Mobbing og isolasjon har ført til mye ondskap.”