En stille vakker kveld. Klokken har passert 1900 og solen forbereder seg på leggetid. Innimellom krokete eiketrær og stramme grantrær smyger solens siste lange stråler seg. De strekker seg helt inn til kantarellene jeg fant der inne, innerst  i den tette granskogen. Solen rakk akkurat å vise hvor de Orange delikatessene stod og gjemte seg før den klatret opp i tretoppene og fløy av sted.  Det er dønn stille. Ikke ett vindpust rasler ider oppe. Ikke en bil langt vekk en gang. Ikke et fly på himmelen. Heller ikke en sky. Kun skogens lyder av stillhet og ro. Kun de små lydene. En kongle som faller. En mus som krasler under bladene. Myke kjappe vingeslag fra småfuglene. En liten bekk klukker det borte et sted. Det gjør at mine tomme tanker tømmes helt. Det er fullstendig ro. På en tørr liten moseflekk satt jeg med lukkede øyne og beriket meg selv på skogens stille magi. Jeg hørte en ny lyd etter  hvert. Langt borte. Taktfast men stille. Jeg fulgte lyden og gikk over en liten kolle. Helt til jeg så utover Sukkevann. Stille her osåg. Og langt der borte kom en som også hadde funnet roen. Ro i skogen. Så flott.

Jeg vil få lov til å begynne med å takke dere. I mine øyne har dere alltid vært det beste stedet å handle busker og planter, plen og frø, jord og potter, hakker og spader. Det river litt i lommeboka , men allikevel, dere er mye bedre enn konkurrentene. Den kunnskapen og servicen vi alltid får på kjøpet er enestående for en som er grønn i toppen og ikke på fingrene. De andre hagesentrene når dere ikke opp til støvelskaftene en gang. Så jeg har alltid vært glad i dere. Gleden sank litt da dere fikk en interiøravdeling for noen år siden. Plutselig kom min kone hjem med et lite sammenleggbart bord til 1000 kr. når hun egentlig bare skulle ha en liten tujabusk og tips til moseminimering i plenen. Dere som har viet livet til biologisk mangfold og roter i jorda skal ikke friste med interiørprodukter. Heldigvis var ikke utvalget så stort så etter hvert kunne min kone gå ned å se på tuja igjen uten å komme hjem med 14 stearinlys. Men nå har det skjedd igjen. Dere lefler med produkter dere ikke forstår rekkevidden av og som ikke hører hjemme hos dere. Jeg heier fortsatt på dere som plantenes mester, og vil nok fortsette med det. Men jeg kommer ikke til å sende min kone ned dit igjen. Ikke før endringer blir gjort. Og jeg har bare ett vilkår. FJERN SKJERFENE. Det er ikke guds vilje at et plantesenter skal selge skjerf. Magiske Kashmir fristelser som ingen kvinne kan gå forbi uten å skjelve i kroppen. Uvitende om disse nye produktene sendte jeg nok en gang min kone ned for å kjøpe en tujabusk. Hun kom hjem uten tuja busk og et skjerf til 500 kr.

Dere kunne sendt ut et nabovarsel.

Jeg jobber nå med rettsvesenet slik at et besøksforbud kan komme på plass.

Bortsett fra de helsikes skjerfene er det blitt fantastisk flott etter ombygging og nybygging, så for oss menn er det fint der. Bare ikke begynn å selge driller og vinkelslipere. Da kan  heller ikke jeg gå der.

 

https://www.facebook.com/pages/Randesund-Planteskole/104153416341442?fref=photo

Jeg raser tilbake. For nå har det skjedd i igjen. Märtha fucker det til for kongehuset. Vår regents engasjerte datter har eglet på seg biskoper og kristenfolk over det ganske land. Og det fordi hun har samarbeidet med Lisa Williams. En person som kan kontakte de døde.

“– Kyrkja lærer at døden er eit punktum. Men nokre gjer det til eit levebrød «å samtale med dei på den andre sida» for at folk som har noko uoppgjort skal få rydde opp”, seier  biskop i Bjørgvin, Jan Otto Myrseth til Vårt Land.

Og nå føler jeg meg lurt. I søndagsskolen, skolen og diverse kirkeaktiviteter har jeg lært, og trodd, at det finnes et liv etter døden, på at det finnes en himmel og at døde kan gjenoppstå. At det finnes engler.

Og nå fornekter de samme personene disse fenomenene.

Enten er jeg lurt eller så har jeg ikke fått med meg at de har monopol, enerett, på den typen kontakt.  De forklarer jo hele vår eksistens med troen på det utenomjordiske, på engler og andre mirakler og masse annen trolldom. Og inn kommer så Lisa Williams, som er bedre enn dem, på slik kontakt. Og iikke minst, hun tar inn mer i kollekt enn dem. Ikke rart at yppersteprestene er forbanna.

Et glimrende innlegg også her:

http://www.kjentfolk.no/bloggere/ligg-unna-martha/

 

Fetisher finnes det mange av. Nå også inkluderende imitert kuskinn og bor. Hmmm. Det ligger et par mistilpassa sko et sted. En feilinvesteringsjakke henger i boden. En termos formet som en patron og en bitteliten stor utepeis står og ruster på hytta. I tillegg har jeg en øksesagknivskrutrekker i båten. Alt dette ble mitt etter hjerteslitende og nervepirrende budrunder hos Netthandelen. Som jeg gikk seirende (tapende) ut av. Siden min enkle sjel handler slike ting får jeg stadig tilbud om nye slike ting. Rett inn i e-postkassa mi kommer smiskeordene; Supertirsdag! Knalltilbud! Du vil ikke tro det! Se her!    . . . . og i går altså: “UTROLIG STILIG!” Sant nok. Det var utrolig. Men stilig var det vel ikke. Hvor kult er et imitert kuskinn? “Disse må du se!” stod det over et par sko. Men først må jeg vel kjøpe de? For å se de. Det er jo tross alt en nettbutikk. Men best av alt var Borsettet fra Northmark med overskriften; PERFEKT I HØSTMØRKET!

Gudd. Tekstforfatteren i Netthandelen har bedre fantasi enn meg. Og muligens andre preferanser i hva og hvordan høstkvelder tilbringes sammen med sine venner.” Hvilket bor skal vi bruke i dag, kjære?” . “2,5 eller 7 millimeter?”. Fetisher kommer i mange former, men har ikke hørt om bor-fetish før.

Jeg har kommet til en alder hvor mine venners barn flytter ut. De forlater huset, redet, lageret, forrådet, kokken, vaskehjelpen, ukelønna, matpakken, mekanikeren, syersken, sjåføren, maleren, sparegrisen, roomservice og hjemmet. Alt dette til fordel for å bo alene, – en annen plass. De skal, som man sier, stå på egne ben. Noen er klar for dette, andre snubler. Sult og dehydrering florerer blant nyutflyttede ungdommer. Og når sparepengene tar slutt og kreditten er maxet må de til og med muligens vaske klær. De har ikke lenger råd til å kjøpe nye. Ikke råd til å kjøpe noe. Da hender det at de unge håpløse benytter seg av angrefristen og vender tilbake til mors trygge hule. Det skjer, har jeg hørt. Og jeg mistenker en av disse for tidlig utflyttede menneskene å bo like ved Bjørndalssletta. Handyman-genet er fraværende. Jeg tror kanskje jeg skal legge oppi et par knekkebrød så ikke det går helt galt.

http://www.imdb.com/find?q=home+alone&s=all

 

 

He, he. Morobilder er ikke min store greie, men av og til kommer en liten forsiktig,- He, he knegging. Ser for meg etasjeskiltmontøren som ikke helt klarer jobben til full tilfredsstillelse for byggherren. Jobben er i utgangspunktet så enkel at ingenting kan gå feil. Kun merking av etasjer som det jo kun er en av hver i, i et hvert bygg. Men . .

Min søken er over. An, auf, hinter. I det man nesten har gitt opp så er det plutselig bare der. In, neben, über, unter, vor, zwischen. Det du har drømt om og søkt etter i år etter år. På leting etter en sann og reguliert rytme. Etter godlåten. Smektende germanske schlagerakordeontoner.  “Wohin, wohin”,- roper jeg fortvilet og kjenner håpet stilne. I smale smug og brede avenyer har jeg saumfart musikalske utsalg, men funnet at utvalget er heller slett. Men så slår Fru Fortuna til. Tilfeldighetenes underlige sammentreff. (Zufalls seltsamen Zufall). Og det i Lyngdal av alle steder. På Dyrskun i Lyngdal stoppet jeg himmelfallen (vom Blitz getroffen). Der i duskregnet mellom boder som solgte komper (Kartoffelknödel ) og boder som solgte munnharper (Maultrommel) var det en bod som solgte musikk. Min musikk,- endelig. Dager med Schlagerparaden  fra 80 tallet venter. “Vi har mye Tysk musikk!” Ventetiden er over.

Jeg jobber i en paranoid bransje. Vi deler ikke. Snakker ikke. Sees ikke.  I en liten by som Kristiansand vet vi om hverandre, vi “kreative”. Vi som ikke trenger å gå med dress i møter, – vi som er tilgitt. “Han er kreativ”, hvisker de og peker. Vi som ikke trenger å dusje før representasjon,- vi er tilgitt. “Han lukter, men han er kreativ”,- hvisker de og peker. Vi som kjører i gjennomrustne biler og har snåle introverte hobbyer,- vi er tilgitt. Vi får lov til å være anderledes. Og vi er en gjeng som ikke deler tanker. Til det er tankene våre for verdifulle. En god ide skal ikke deles, den skal selges. Mistorstå meg rett,- det er deilig å være ideskaper. Det å slippe hodet løs på et emne. La hjernen flyte inn i en tunnel full av hindringer, feller, fallgruver, lokkemat, utveier og avveier for så å komme ut på andre siden med frøene til en ide. Det er selvtilfredsstillelse på høyt nivå. Jeg stod i går kveld og tenkte på akkurat dette. Fordi jeg stod og vasket meg i vasken til Jan Andersen. Han var en høyt aktet kreativ profil i Kristiansand for noen år siden. Huset han bodde i ble solgt og kjøkkenet revet. Og hun som kjøpte huset var Art Director. Og denne kreative gav vasken til en annen kreativ til en kreativ. Jeg fikk vasken. I år fikk den nytt liv i vår lille hyttevegg i Randesund. Så her står jeg og tenker på kreativitet og gleden ved å dele i en yrkesgruppe som ikke deler, mens jeg vasker hendene og pusser tennene i vasken til Jan Andersen.

I mitt ønske om den perfekte kropp i et sunt legitimt legeme uten skavanker hender det jeg handler inn litt midler, pulver, tabletter, røtter og kokonger som jeg ikke helt vet hva er, men har lyst til å teste ut. I en jungel av preparater som skal snu opp ned på kropp og sjel  snubler jeg av og til over noe som er bra for meg. Som regel sjekker jeg så grundig jeg kan i forkant om tester, undersøkelser, referanser og slikt. Men ,- skitt! Jeg sviktet min innebygde skepsis og bestilte et par prøvebokser. Grønn Kaffe pulver og Tarmskyllevårrengjøringsmiddel. Begge to som 50 kroners test invitasjon til abbonnementsordninger. Første forsendelse gratis. Neste 600kr. “Jeg tester”, tenkte jeg og slo til. Kan alltid stoppe abbonnementet kjapt. Og det har jeg gjort. Jeg fikk tabelettene. Kun dem. Ingen info. Her er det ugler i konvolutten tenkte jeg og startet først da min ettersøkende journalistikk. Firmaet som produserer dem har ingen nettside, og finnes ikke. Preparatet har nettside som ikke inneholder noenting. Og i min søken fant jeg flere nettsider i samme familie til andre preparater som heller ikke inneholdt noe. Flotte ved første øyekast, men det stoppet der. Skitt! Disse undersøkelsene skulle jeg gjort før jeg bestilte. Og jeg har lagt igjen VISA infoen hos disse folkene. Skitt! Full retrett i dag. Avbestilling. Kortstengning. Tommetanker var virkelig tomme da jeg bestilte. Skitt.

Alt finnes i “skyen”. Alt jeg gjør. Alt jeg kan. Alt jeg ser på og alt jeg ikke ser på. Og vår vidunderlige teknologi sørger for at jeg får annonser og reklamer og e-poster som er tilpasset mitt liv. Jeg trenger ikke lenger tenke på hva jeg trenger. Jeg kan bare se i inn-boksen og google-siden og facebooksiden og bloggsiden. Der står det nettopp hva som trengs for at min kropp og mitt sinn skal bli innhyllet i velvære, trivsel og selvrealisering. Og nå vet jeg altså at jeg skal bli en “skinny hottie”. Jeg gleder meg noe så inni helsike. Dette middelet skal jeg prøve. 2 størrelser mindre hver 4. uke. Det betyr at jeg ved juletider neste år er helt forsvunnet. Men inntil da må du forberede deg. Dersom du møter en som hilser på deg som minner om meg så er det sannsynligvis meg. Bare i en annen form. Ikke så aquadynamisk passgangaktig plump og treig slik du kjenner meg, men det er meg. Jeg har bare transformert meg selv til: Tomm – The Skinny Hottie.

Gudd.

Order now!