Gode råd er dyre. Disse er billige,- og grundige, og strukturerte,  og på tysk. Ikke alt er selvopplevd. Og takk til en god venn som hele tiden minner meg på disse tingene som jo alle er en selvfølgelig del av dagens problemstillinger.

Dersom en ser på facebook utgaven, avdeling Kristiansand, 4. juni er det noe som på en måte repeteres. Motivvalgene er enspora. Fine, men tankevekkende bilder. Det virker som mange folk som har vært på konsert uten helt å være til stede. En venn av meg tar bilde av Steven Tyler på scenen. Og legger det selvfølgelig ut på facebook, sekundene etter. Og i bildet hans, mellom han selv og unge Tyler ser vi hender i været. Og på konserter skal hendene i været. En skal leve med. Kjenne pulsen. Være i nuet innhylla i lyd og stemning. Ruse seg på rytme og bass. Med hendene taktfast i været. Men i disse hendene var det mobiltelefoner og kameraer. Hender som var mer opptatt av å fortelle andre at de var der enn selv å føle at de var der. En kjemper seg ikke lenger frem til scenen for å føle bassen. Men for å slippe å zoome.  Hmmm.

Jeg var på en Prince konsert i fjor. En kamerat og meg og 55.000 andre. I det konserten skal i gang går trommisen frem på scenekanten og sier. “Bruk de første 5 minuttene til å ta bilder. Bruk resten av tiden til å delta på konserten. Bli med oss inn i musikken.” Folk tok stort sett rådet fra trommisen. Det ble en fantastisk konsert hvor de fleste var til stede. Hender i været, med kamera i lomma. Prøv det. Vær til stede.

Hva skal en bruke når noe er digitalt betent? Hvilken salve hjelper mest? Min vesle router, som holder meg i kontakt med resten av verden, skulle få seg nytt hjerte. Denne lille vennen som er min forlengende arm, mitt lange øre, mine nysgjerrige øyne og min face-booksjel, skulle få et nytt og bedre liv. Trofast flytter han mine tomme tanker ut i universet. Og nå skulle han revitaliseres. Et flunkende nytt lite sim-kort ble andektig plassert i den vesle tassens indre på fredag ettermiddag. I det jeg nemsomt lukket igjen kroppen og startet oppvåkningen merket jeg at noe var galt. Etter først å ha gitt noen svake livstegn ved inntasting av pin stoppet det opp. En betennelse som resulterte i nett verk oppsto. I fortvilet medfølelse og empatisk panikk fikk jeg ringt Telenor akutten. Der møtte jeg en hjelpsom men resultatløs stemme. “De som kan dette er gått for dagen. Ring på fredag.” Okei sa jeg mutt. Så jeg har hatt en weekend med nett-verk uten nettverk. Og hva gjør man da? Vel,- jeg åpnet jeg et annet nettverk,- kameratene. Det er kanskje egentlig det beste nettverket, det trengs ingen pin-kode eller simkort. Det trengs ingenting egentlig. Det trengs bare de, og meg. Og ei øl.

Alt på tilbud! Halv pris på hele butikken! Halv butikk til hele prisen! Eller full butikk til hel pris! Eller alt til halvparten av halvfull pris! Jeg handler på Sørlandssenteret ganske ofte. Inne i den gamle delen ligger en filial av Christiania Glasmagasin. Fin butikk med kjøkkenting. over tid har det forundret meg hvordan de prissetter varene. Jeg tror jeg aldri har sett noe til full pris i den butikken. Hver gang jeg går forbi så er alt på tilbud. Alltid. Vi tømmer butikken! Vi fyller butikken! Salg! Neste gang skal jeg forlange å betale full pris.

Postkassen gaper med sin glupske kjeft og svelger unna alt som kommer. Som en på randen til ihjelsulten måkehvalp klorer den seg fast på stativet sitt med åpent nebb og venter på at noen skal stappe noe ned i halsen på den. Selv med intoleranse for løstflagrende reklame blir den metta. Og selvpålagt futenallergi hindrer den ikke fra å få regninger. Fru Postdame kommer med sine krav fra kommunekassa. Søppelavgif, bil avgift, mauregift, eindomsskattavgift og avgiftsavgift. Og en eller annen avisleverandør leverer sine allerede stappmette aviser i en alleredemett postkasse. Mange av disse regningene kan være tungt fordøyelige. Selv den sterkeste sparesyre vil ikke løse dem opp inne utløpsdato.  Da virker det som de har en egen tankeoverføringsteknikk. Når en regning ikke går hele veien gjennom systemet for å ende opp som betalt, blir dette fanget opp og det kommer purringer. Purringer som skaper irritasjon og betennelser hele veien gjennom økosystemet. Slike ting som purringer burde kun sendes med Post Mortem.

I et pubertalt innfall en gang på 70 tallet kjøpte jeg en av mine første LP plater. Mine venner på den tiden var født med rytmesans og Deep Purple, Slade, Sweet, Uriah Heep og Rolling Stones rulte guttas platesamling. De inteligente likte Pink Floyd og jentene dånte av Donny Osmond. Jeg derimot kjøpte LP plate etter to kriterier. Coveret måtte se kult ut og den måtte komme inn i kategorien “Special Price”. Dette kom av at jeg var pengelens og tonedøv. Etter 2-3 timers nøye vurdering og utallige kalkulasjoner kjøpte jeg en dobbel-LP  av en totalt ukjent soul/funk gruppe: Sly and the Family Stone. I ettertid viste det seg at han var en dopa megastjerne i USA, men bitteliten og ukjent men fortsatt dopa stjerne for spesielt interesserte innerst i Lillemarkens. Det endte opp med at jeg likte fyren. Det var den eneste plata jeg hadde og etter 2351 avspillinger og nesten gjennomslitt plate hadde jeg klart å hjernevaske meg selv. Sly var kul. Jeg endte opp med 6 LP-plater av nevnte artist. Jeg antar at de da var utsolgt i Kristiansand. Jeg satt på gutterommet og jalla til låtene som ingen andre viste om. Trist, kult og sant. Jeg hadde nesten glemt han helt til jeg her en dag traff Mr. Løvetann.

Fantastisk sang. Tror nok jeg dansa til denne. Men helt sikkert alene.

Wikipedia sier:

Sly Stone (born Sylvester Stewart, March 15, 1943, Denton, Texas) is an American musician, songwriter, and record producer, most famous for his role as frontman for Sly and the Family Stone, a band which played a critical role in the development of soul, funk and psychedelia in the 1960s and ’70s. In 1993, he was inducted into the Rock and Roll Hall of Fame.

 

http://www.slystonemusic.com/videos

Livet til en rockestjerne endres over tid. Og for de som nekter å gi seg blir forandringene ekstra store. Og gamle fans blir som nye, tror de. Når Rolling Stones spiller konsert nå om dagen blir det ikke delt ut hørselvern, men ekstra  batterier til høreapparatene. Og trusene som kastes opp på scenen i anfall av affekt, er tyngre og av et helt annet slag enn for 50 år siden når Stones ble dannet. Og de som kaster trusene gjør til elleville hyl, men husker ikke helt hvorfor. De gamle legendariske gutta rocker ennå, og selv om de ikke kan høre hva de selv spiller kan de levere varene. Og arrangørens tilbud om teleslynge og tarmrens blir godt mottatt. Også sofaenen som er plassert rundt i salen blir verdsatt av publikummere som trenger en lur. I kveld går Rolling Stones på scenen. Slik de har gjort i 50 år. Det står det respekt av.

Ja. Jeg tok en Selfie.  Hvem er jeg?, tenkte jeg når jeg så morratrynet i speilet. Kveldstrynet, lønsjtrynet og middagstrynet også for den saks skyld. “Lurer du på hvem som ringer?”, spør de på TV. “Send “Hvem” og navnet til 1990 så hjelper vi deg”, påstår de. Dette har jeg lurt på. Og antatt at du får tilbake navn adresse og slikt. Jeg har aldri forsøkt dette for  jeg har så få venner at jeg aldri lurer på hvem som ringer. Telefonselgerne vet at jeg er fattig så de gidder heller ikke ringe. Men for å få svar på det eksistensielle spørsmål; Hvem er jeg?  sendte jeg altså Tomm Erichsen til 1990. Jeg sendte meg selv av gårde ut i det store intet. Hmmmmm. Trist men sant.

Etter en 15 minutt kom svaret. Utfyllende, overraskende og personlig.:

Tomm Erichsen, det er litt av en kul kar. Med solbriller på ser han virkelig kul ut og sommeren er favorittårstiden hans. Ved Kristiansand Cathedral School har han studert og for tiden jobber han som en meget dyktig Art Director for Blank. Han er sport til tusen og tar seg gjerne en tur på ski i snøen.

Ikke akkurat beskrivelse av han jeg så i speilet i dag morges. Men nå vet jeg i alle fall hvordan 1990 oppfatter meg. Kanskje han vil bli min venn.

“I work in the Garden”, sa min militære venn til min engelske venn. He, he. Grønne fingre har de begge to, om enn litt ulike mål. Jeg er ingen spesielt stor fan av prinsippet militæret. Jeg er ikke militærnekter for det tør jeg ikke. Jeg kan ikke nekte dem noen ting, for de har jo våpen. Min enkle livsfilosofi er å skape fred og ingen fare. Militæret kalles for forsvaret. Men i mange tilfeller bør det kalles for angrepet. Derfor er det med stor tristhet og manglende prinsippfasthet jeg synes overliggende video er kul. Enkel i sin estetikk. Vakker i sin samhandling. Dedikert i sin avanserthet.  Disse gutta er militemmelignære. Gudd å kult. For en gangs skjyld skulle jeg ønske jeg gikk i flokk.