Fire,- Walk With Me. Jeg er gammel nok til å assosiere til Twin Peaks. TV-serien som i 1990 gjorde halve Norge paranoide. En psykologisk thriller skapt av galningen David Lynch og hans medsammensvorne Mark Frost. Handlingen foregikk i den søvnige lille byen Twin Peaks, nord-vest i USA mot grensen av Canada. De våkner en dag til et grufullt funn. En 18 år gammel skjønnhetsdronning blir funnet drept, grovt mishandlet og innhyllet i plast. Stemningen i serien er absurd i likhet med sære karakterer og hendelser.  Og i går føyk tomme tanker inn i Twin Peaks verdenen. På en sti i skogen, utenfor allfarvei. Blant inntørka blåbær og tørste eiketrær hang den. I en tilstand av total ubesluttsomhet stod jeg en stund stille. Usikker på hva jeg burde foreta meg.  . . . . . . . . . . . . . . . Min vanligvis livlige fantasi gav meg ingenting. Tomme tanker var helt tomme her inne i skogen stirrende på en svømmefot. Fire,- Swim With me!

Kona mener det hele er en “HYSJ,HYSJ-affære. Men jeg føler historien må fortelles. Hvordan skal jeg egentlig svare når en kamerat spør: “Blir du med på konsert,- jeg henter deg med båten!” Det helt opp i dagen, innlysende, naturlige og rette ville være et stort,- “JA”. Og det var det jeg svarte,- “JA”. Og det var allerede der min manglende selvinnsikt slo til. “JA”, svarte jeg. Vel vitende om hva som ventet. Så Arild kom med båten og vi putret innover, retning Odderøya Live. 2 godt voksne menn skulle stå side om side  på konsert med Backstreet Boys. En gang et boy-band. Det triste er at når de gutta der virkelig var et boyband, så var vi allerede voksne. Nå var de voksne, og vi var ennå voksnere. På vei inn til konserten passerte vi drive-in-boat konsertfolket. Når vi etter 7 km på grusvei innover øya endelig kom frem til amfiet avsluttet Morten Harket sin stemningsfulle oppvarming. Og når Gøtta Backstreet Boys entret scenen løftet Odderøya seg. Jeg har vært på mange konserter her. Men aldri med et så dansende publikum. Foruten oss og et titalls andre menn, med armene i kors stirrende tomt ut i luften, besto publikum mest av damer og jenter som kunne all teksten og danset til den. Odderøya levde denne vakre, varme sommernatten. Våre mistanker ble bekreftet. Vi var for gamle, hadde feil kjønn, var for dårlige dansere og for kleine til å synge til å passe inn. Men gudd å gøy for en gammel kropp. Glad selvinnsikten sviktet. Et par øl og litt øving på de rette MOOOves var vi der. BACKSTREET MEN! Litt flaut, men sant.

 

I to uker nå har vi hatt en tenåring i huset. Et utsøkt eksemplar av arten. Høflig, hjelpsom og tvers i gjennom skikkelig. Men hun er tenåring og står på dørstokken til voksenlivet. Og som tenåringer flest finnes det store hull i erfaringsdatabasen. Siden jeg har passert 40 nå tenkte jeg at jeg måtte sette meg ned med henne. Så her en dag tok jeg ansvar og mannet meg opp til praten! Praten som vi voksne må ta. Det er vårt ansvar. Om hva som finnes på internett og hva det betyr. Tenåringene våre mestrer mediet, men av mangel på erfaring vet de ikke alltid hva de klikker på, og hvor de havner. Så med stålsatt psyke forklarte jeg med rolig stemme hva en diskett er. Om fordelene og ulempene ved en kikkert. At bøker finnes i noe som heter papirutgaver hvor vi en gang la inn et bokmerke for å hjelpe å gjøre en for lengst glemt handling,- nemlig å huske . Og at den lille røde prikken i den avlange firkanten som vi kaller konvolutt er et frimerke. Noe vi tidligere benyttet som betalingsmiddel ved overføring av filer i form av ark som ble brettet og lagt inn i nevnte konvolutt. Den gang het det bare post. Jeg fikk det til. Jeg klarte meg gjennom praten. Men jeg utelot en ting. Det får komme senere. Hun var ennå ikke klar for å vite hva en skiftenøkkel er.

Gjestene har arrivert. Nr. 1 har vært her lenge, bortsett fra i går, nr. 2 snart ei uke. Nr. 3 fra Holland som er kjærest med nr.2 kom  i forgårs. Nr. 4 som er bror til nr. 1 og 2 kom med fly fra Oslo i går . Han skulle ut å fly videre og dro på Palmesus. Og nr.5 som er søster med nr. 1 og 2 og 4 kom med Setesdalsekspressen sammen med nr.6 som hun er kjærest med og nr. 1 som hadde vært oppe og besøkt nr. 5 og 6 en dag. Da var de samlet. Og jeg fikk beskjed fra nr.7, som er mor til nr. 1 og 5. at hun gjerne ville komme ned fra nord til dekket bord. Hun skulle ta med seg nr. 7 og 8 også. Og jaggu kom ikke nr. 9. som er onkel til nr. 1, 2, 4, og 5 også. Og med seg hadde han Elise, som ble en perfekt nr. 10. Vi er heldige Maya og meg. En fin, fin familie som besøker oss ofte. Er metningspunktet nådd? Ikke helt, for vi har ikke begynt å spise ennå. Men det kom. Ei ny brygge har allerede blitt flittig brukt og fulgt oss inn i flere solnedganger. Og i går forsvant 5 kg ræger i godt lag. Mette og gode gjorde vi som sørlendinger flest. Nr 1 og 5 bada. Nr. 2 og 3 fiska ingenting fra båden. Nr. 6 fikk en blåstål fra brygga. Resten satt og smilte. Bortsett fra nr. 4 som dro på Palmesus, men burde vært her.

Heia Start! Gul og blå, – eller var det svart. Uansett har de fått mye juling,- til nå. Får håpe det ikke tar slutt for Start. Vårsesongen er ferdig og Start ligger i startgropen til sluttspurten. Samtidig ligger de i slutten på tabellen og vil til starten. Dette skal gå!  Akkurat nå hviler de og samler krefter. Lærer seg tips og triks fra kolleger bedre enn dem selv. Av de som triller ball i Brasil. Spillerne maner seg opp til kappestriden som etter hvert kommer og psyken er viktig. Mentale trenere trenerer trening som trenger forbedring. Det kan gå bra! – påstås det. Men ikke alle spillerne har det rette vinner-innstinktet. Enkelte forbereder seg til en slutt som vil ende på slutten. Fordelen med det er jo at de neste sesong vil starte på toppen. We’ll be back! sier de allerede. Sannsynligvis tilhøre denne bilen en av de inngrodde skeptiske sørlendingene på laget.

“Hvis alt går galt så har vi det greit!”. Lykke til Start!

Hilsen en som ikke er fotballidiot. Bare idiot.

Tenk å stå på svaberget en sommerkveld. Klokka passerer 22.00 og sola forsvinner opp over pannebrasken og vider opp i lia bak meg samtidig som den dukker ned bak langholmen på andre siden av fjorden. Et Plopp høres fra vannet. Et spratt! Ploppet fordobles på sjøen. Det multipliseres og fiskestanga finner veien til hendene. En seiestim løfter vannstanden noen centimeter langs land. Jeg står klar til å kaste ut sluken, men velger det vekk. Jeg senker bare sluken. Ca 30 cm ned i vannet. Etter 2 sekunder spreller den første seien bak meg. Noen minutter senere ligger det nok sei i bøtta. Stimen takker for seg og drar videre til neste fiskermann på et annet svaberg. Lett nynnende til Paul McCartney og Michael Jacksons,- Sei – Sei – Sei danser jeg opp til hytta.

 

En kollega dro av sted, han dro av sted, han dro av sted. Heldige han var det ingen som tenkte. Han dro av sted til Middelhavet. Han dro til SYDEN. Sørover. Til det ukjente og eksotiske syden. Til sol og sommer. Varme strender. Glade mennesker. Flotte serveringssteder i vannkanten. Musikk ut av høytalere og dansende ungdommer. Til fiskemagefargede engelskmenn og dissende tyskere. Til kamerabehengte asiatere og brautende botoxsprengte russere. Han dro av sted, han dro av sted han dro av sted.

Han fortalte selvfølgelig om dette til oss andre i lunsjen. “Jeg skal til S Y D E N” , san han. Responsen var moderat til fraværende. “Jeg S K A L  T I L S Y D E N”.  Ingen lyttet, en annen kollega fortalte om nye dekk til bilen. Et annet år hadde vi kanskje gapet til hans sydenplaner og drømt med ham. Men ikke i år. Etter allerede to måneders sol og sommer i det sommeren begynner er ikke tanken på eksotiske strender langs Middelhavets kyst med direkteavganger fra Kjevik like forlokkende. Han vil jo få det akkurat som oss, bare det koster mye mer og så skjønner han ikke språket.

Jeg har nå skjønt at skal man leve lenge bør man velge sunn kost. “Du er den kosten du spiser”- sier kostholdsekspertene .Ukemagasinene kommer jevnlig med kostholds-anbefalinger som er vanskelige å følge. Skal jeg ha tommelen opp eller ned ved rett kosthold. Nei, det er vanskelig, om ikke umulig for en stakkar encella organisme som meg å følge disse rådene. Til og med offisielle kostholdsråd fra helsedirektoratet. Et sunt kosthold skal dekke våre behov for nødvendige næringsstoffer. Jeg spiste  en feiekost her forleden og fikk flis i kjeften. Jeg gikk over til barberkost og fikk skjeggstubber på tunga. Oppvaskkost smaker rett og slett såpe. Den hjelper kun mot stygge ord.  Jeg har variert kosten på alle mulig måter nå, men føler meg ikke sunnere av den grunn. Jeg gikk til Biltema og spurte om de hadde lavkarbo-kost? “Nei, det har vi nok ikke”,- var svaret. “Men vi har malekost!”. “Takk”,- sa jeg og kjøpte en multipakning. Jeg følte meg ikke særlig sunn etter dem heller. Kanskje jeg skal prøve et kortreist økologisk piasavakosthold neste gang. Det blir dyrt etter hvert også. Hvor søker man egentlig ette kost-tilskudd?

Eller muligens fortsette med øl og peanøtter.

En liten Googling gav meg bilder i hodet av den uventede sorten. En sportskjede som gir 100 % fornøyd garanti. Og det faktisk på Xtra Xtra Large. Åpent kjøp i 100 dager skjønte jeg ikke. Slik jeg ser det kan slikt ikke reverseres. Og de har prisløfte. Finner jeg det billigere andre steder får jeg penger tilbake. Vel,- Jeg lukket nettleseren og gikk ut for å få nye bilder i hodet.

I min ungdom reiste jeg til Danmark for mamma for å kjøpe bogskinke. Kjøttkvoten ble fylt opp og bæreposer bragt i land. I dag får vi oppfylt kjøttkvoten via motebloggerne. De presenterer mer skinker, lår og bryst enn slagter Winther på en god dag i Hirtshals. Våre nye forbilder kom til verden lenge etter meg. Ikke så underlig siden jeg er oldis. Og det er vel kanskje nettopp derfor jeg blir så forvirret. I min “se opp til heltene” tid ble  forbildene til fordi de kunne noe. De hadde oppnådd noe. De hadde gjort noe før de ble helter. Hadde et talent som burde formidles til den store verden. Og så kom internett. Muligheten til å gjøre seg selv til et forbilde dukket opp. Enkelte smarte bloggere skjønte det tidlig og begynte å by på seg selv. Med tekst og bilder viser de klær og kropper. Bittesmå tights og trange topper. Mange har et fraværende talent i noe som helst. Allikevel har de fler daglige beundrere enn både  våre største idretts- og popstjerner. Jeg undres hva alle deres følgere ser opp til dem for. Et ønske om å bli som dem? Kanskje et ønske om å oppnå så mye oppmerksomhet uten å ha et spesielt talent? Det stilige er at de største heltene innen bloggverdenen får muligheten til å oppnå noe i kraft av sin oppmerksomhet. Mediene henter dem frem og gir dem muligheter. Kanskje noen av dem til slutt vil bli et forbilde på tross av seg selv. De fleste vil sannsynligvis gå ut på dato og var kanskje best før.