Essensen av meg
Si meg ditt navn og jeg skal fortelle deg hva du heter. Før var det mamma og fruen som best kunne gi et troverdig resyme av mitt liv. Slik er det ikke lenger. I disse dagene er det Hr. Google og Tante Facebook sammen med onkel LinkedIn som definerer hvem jeg er. Instagram og SnapChat supplerer med utdypende fakta. Jeg GeoPlottes og blottlegges overalt hvor jeg er. Det behagelige er jo at vi alle kan lene oss tilbake å slutte å tenke. Jeg trenger ikke lenger lure på hva jeg liker, hvem som er mine beste venner og hvem som egentlig er min sjelevenn. Ei heller er spørsmålet om hvilken fjellkjede jeg ligner på ubesvart og hva jeg skal spise til frokost i morgen er allerede bestemt. Jeg har jo en gang satt et merke i en check-box og akseptert villkårene. Total og betingelsesløs kapitulasjon inn i nettselskapenes adopsjonslinje. Med siste rest av egen stolthet og ørneblikk inn i sjelen så lurer jeg på hvorfor disse tilbudene kom tikkende inn i e-posten til meg. En sted inne i et datamaskinhode er det jo regnet ut at dette er Tomm interessert i. Og da stemmer det jo. Strikking+ Plastikksmelting + Vaniljestjerner + Røde Kinn = meg.
Så det var en heller lettskremt, tilårskommen mann som gikk innover skogen med en skapning pustende i nakken. Jeg prøvde fortvilt å riste den av meg, men det nyttet ikke. Ikke før vi var kommet opp. Da slapp vi løs meisen og dens innhold. Phu. Resten av oss sanket ved, svidde pølser, og nøt Mayas hjemmelagde banankake til kaffen. Til tross for ny erfaring med bæremeis på ryggen ble dagen utmerket. Og meisen landet på ryggen til tante når vi skulle ned igjen. Phu,- igjen.
Fortsatte med Howl, på ennå høyere guffe. Og da, inni der et sted, stilnet hodet. Inne det rytmiske bråket åpnet dørene seg og sentrifugene tok opp farten. Den neste timen produserte jeg mer enn på hele uken som hadde gått. Underlig. Vanligvis er det stillheten og alenetiden i naturen som fyller meg opp igjen. Denne gangen var medisinen å være alene i bråket. Og da jeg sener på kvelden igjen satt i kveldssolens stillhet på en liten høyde over Røyrvannet tenkte jeg på stillheten i bråket.
Forråtnelse og nedbrytning og ufrivillig vannlating. Slik er det å være bestefar i snøsmeltinga. Nei og nei. Et trist syn møtte meg når jeg skulle på jobb i dag. Bokhylla var smadra, og veggen mellom baderommet og garasjen hvor toalettet stod, var nesten borte. Datamaskinhylla var full av vann og takplatene var skakke. Det så ut som alt var sklidd ut. Blandebatteriet til vasken kunne nå drikkes. Hytta som var så brilliant for mindre enn 20 timer siden hadde slutta å virke. Jeg så drømmen om hytte i snøheimen renne bort mellom fingrene. Timer, tallige timer, med arbeid ble lagt ned og kilometervis med god fantasi ble surret rundt hele prosjekthytta. Vi var så optimistiske og positive vi som satt opp dette bygget. 3 par hender i ulike størrelser. Helt fra planleggings-stadiet til ferdigstillelsesattesten. Kun 5 minutter fra matbutikk og apotek. Et steinkast fra et drivhus og kun 500 meter til skole og aldersheim. Et godt strøk med andre ord. Men det ville seg ikke, nattens middeltemperatur kokte ned hele greia til en smeltende virkelighet. Jeg gruer meg til å overbringe naturens harde fakta til snekker, rørlegger, taktekker, interiørkonsulent, elektriker, kjøkkensjef og byplanleggere. Håper dette ikke ødelegger for karrieren min som bestefar.
! 