!

Yvst. Et godt ord fra Setesdal. Og der hvor Hovden Høyfjellshotell i dag står kommer et flott leilighetskompleks med navnet Yvst. Men i går var det vi som var Yvst. På et Hovden hvor både flade blaude sørlendinger og  grævla løye rogalendinger har pakket ned vinterferien og trukket mot kystnære strøk igjen ble vi igjen og ventet på skyfri himmel og et Hovden uten vrimmel. Samtidig vil jeg rette en takk til de som oppfant både skitrekk og heis. Disse har skapt avhengighet. Mange klarer seg ikke uten heis ser det ut som. For på vei mot det fantastiske høyfjellet lar de fleste seg lokke seg ned igjen fra heisen og trekket i stedet for å ta løypa. Kommer de først i heisen er de hekta. De må skynde seg ned igjen kun for å ta heisen opp igjen. Hele dagen? Underlig fetish. Men dem om det. De ble sittende fast i bakken, mens vi kunne gå videre oppover. Vi lot være å renne ned igjen. Vi brøt ut av sirkelen. Og med et siste undrende blikk bakover på disse rare menneskene som liker heis, har ukomfortable sko, korte staver og kamera på hodet gikk vi over toppen og innover. Vi fikk fjellet nesten for oss selv denne tirsdagen. Den første vi møtte var løypemaskinen. Den kom i mot oss og serverte helt nye løyper. Fra der av var det ugåtte spor og bare oss en stund. Fiskebekknuten og Storenuten smilte til oss i sin fineste vinterprakt. Fjellet var nymalt, nysukret, nyflidd, nykjemmet og nydelig. Jeg og Maya gikk stille innover, nedover og bortover og oppover. I sekken hadde jeg medbrakt ved, for vi var over vedgrensa.  Og gourmetpølser. Vi stoppet i solen og fyrte opp. Vi lagde et høyfjellsbål og grillet høyfjellespølser.  Vi satt der til skyggen fra Stemtjønnnuten seg innover oss og gav oss en kald skulder. Det var så fint på fjellet og jeg er glad jeg kunne dele det med Maya i dag. Hun ble sliten og trøtt. Men jeg visste at hjemturen der oppe fra ville bli ganske lett. 4 km utforbakke.

Litt synd på alle de som heller vil sitte i heisen hele dagen. Hadde de sett hva vi så i dag hadde de kanskje klart å bryte ut av sin onde sirkel.

Stormvarsel! Vegvesenet anbefalte folk å kjøre ned fra fjellet på lørdag. Søndag skulle bli ille. De tok mye feil, men litt rett. En liten dyrebar pakke skulle leveres på Evje i går. Et barnebarn. Han har vært med oss på Hovden i helga men måtte ned til skolen på mandag. Jeg skulle kjøre han til Evje hvor pappan overtok, på søndag. Ca 2 timers kjøring hver vei. Under gode forhold. Men; Stormvarselsøndag! Jeg sjekket YR og Storm og metrologisk institutt på jakt etter det beste været. Jeg så til og med ut av vinduet! Og værdamene tok litt feil. Det så ikke ille ut. Jeg liker ikke kjøre bil i utgangspunktet. Ennå mindre på glatta og ennå ennå mindre på glatta på natta. Men det så lyst ut. Lite vind, ingen snø i lufta. Han susset famma farvel og kl. 16.14 la Peugeot 3008 i vei nedover dalen med oss inni . Og kjøringa gikk topp. Masse biler nedover. Jeg fant noen som kjørte like seint som meg og la meg sist i køen. Slappet til og med nesten litt av. Det var nesten ikke is i veien. I alle fall ikke nedover-veien. Men øynene gled over i andre kjørefelt,- hjemover-veien. Full a snø og is. Begynte allerede å grue meg, men kona har lært meg å leve i nuet så gruinga forsvant og vi føyk langsomt nedover Setesdalen. Fine veier. Pulsen var nesten nede i hvilemodus noen kilometer. Men så.  Plutselig, litt syd for Ose, stoppet asfalten. UÅÅÅÅÅÆÆÆÆ. Klink is overtok. Zucca – føre. Og miljøbevisste meg har selvfølgelig ikke piggdekk. I det forhjula spant litt i en sving stivna jeg fullstendig. Lagde fingermerker i rattet, stoppa hjertet, beit tannmerker i leppa, pustet ikke, stirra stivt rett frem og blei kald som isen uttafor. Allerede nervøse nerver ble nevrotiske. Gutten satt ved siden av meg og spilte pianospill på mobilen uten å registrer likbleike bestefar ved rattet. Jeg lot den allerede saktegående køen forsvinne foran meg og kjørte så seint at jeg følte meg trygg. Snittet lå vel på 27 km i timen fra Ose til Byglandsfjord og det gjorde meg ingenting at skiløpere med skirulllatorer passerte meg. Heldigvis hadde veivokterne etter hvert sølt salt i veibanen så bilhjulene mine endelig fikk feste igjen. Hele denne tiden føyk morske menn i digre Audier, Volvoer, BMWer og andre forlengere forbi meg. Men jeg liker å leve så jeg holdt mitt tempo. Vi kom til Evje og gutten klemte også meg farvel. Jeg vinket i det de kjørte mot sør og jeg skulle opp til Hovden igjen. Med nerver i hellspenn lyttet jeg til Highway to Hell. Det var mørkt og glatt. Jeg lyttet til alt nytt om stengte fjelloverganger og var fornøyd hver gang speedometeret gikk over 50 tallet. Heldigvis hadde de salta hjemover-veien og så hjulene fikk litt feste her og der. Jeg så faktisk litt lyst på det, helt til Stormvarselet virka.

Men jeg kom opp. Uten nerver, de var slitt ut. Der ventet Maya med øl og gourmetisk oksehalesuppe.