!

En uventet og plutselig påminnelse kom kastet på meg. Helt uforberedt kom jeg kjørende inn bak bilen som varsler himmelrikets komme. Der alt blir hvitt og lyst og klart og vakkert. Riket hvor Bergans og Swix og Fisher står klare ved porten. Longs og votter blir utlevert og naturen knuger deg til sitt bryst. Det var den ubeskrivelige følsomme Brøytestikkebilen som kom og varmet mitt hjerte med løfter om kaldere tider. Snart skal kulden og snøen fylle bekker og kratt og groper og komper. Jeg gleder meg.

Der ingen kunne spå at en varde ville stå. Det var dit jeg var på vei. Etter tips fra TiPåTopp opplegget til Bedriftsidretten hev jeg meg i bilen og gjorde mitt til den globale oppvarmingen før jeg var fremme ved stistart. Det var langt å kjøre, ca 4 liter diesel til sammen. Opp fra Brennåsen og inn i råne-country. Gummi-tagginga på veien der inne kan bare overgås av dyktige rosemålarar frå yvst i Setesdal. Til slutt fikk jeg parkert og dro til skogs. Mot Spikkelandsvarden. Fin skog gikk snart over i surkl, surkl. Jeg hadde ikke lest løypebeskrivelsen godt nok. Der stod det at det muligens kunne være litt fukt i bakken. Og selv om solen skinte så skvatt det i stien. Nesten hele veien opp har en løypelegger med en noe blaudsvart sans for humor klart å legge stien utenom det som fantes av fast grunn. Midt i myrene gikk stien, eller bekken som det også av og til kalles. Men selv om begge lilletærne og alle tærne i mellom ble våte der nede var det fint fra ankelen og opp. Sola skinte og myrer er mystiske og magiske og fine i sine farger.

De siste hundre metrene gikk stien over til oppvoverbakke modus. Da rant vannet av og fjellnabber stakk fram. Litt glissen flott skog strakk seg innover, og midt i den skogen stod denne varden. Finere enn de fleste, og sikkert på det høyeste punktet. Men dette var en varde for innsikt mer enn utsikt. Varden var egentlig så fin for den var mer et fundament enn en varde. En gang holdt den opp en høy stang som var del av nasjonal

oppmålingsplan. Denne stanga kunne sees og peiles fra omtrent langtvekkistan. med en økologisk øl fra Royal i sekken ble tiden ved varden nytt til det fulle. Turen var fin siden været var fint. Muligens ennå finere etter noen frostdøgn. Det hadde hjulpet med mindre gyngende grunn.

Det er godt å bo på Sørlandet akkurat nå. Ingrediensen er på plass til gode øyeblikk. Et kaldt bad og ei varm øl, eller et kaldt bad og ei kald øl, eller et varmt bad og ei varm øl, eller et varmt bad og ei kald øl. Uansett temperatur, – det kan anbefales på det sterkeste. Dette enkle men gode liv. Livet som består av litt hav, litt svaberg, litt øl og litt sol. Litt kulde og litt varme. Gårsdagens kveld var av den magiske lune sorten. Den det er få av om sommeren. Av og til ingen. Og så er det jo egentlig ikke sommer lenger, selv om det er det.  I går bestod den varme fornøyelsen av et bad. Ikke en dukkert, men et bad. Opp og ned av vannet flere ganger uten at leppene ble blå og at testiklene gikk i hi for vinteren. Og om noen lurer på om det er vanskelig å koordinere et kameras selvutløser med det å ta bilde av seg selv i luften bak en ølboks så kan det bekreftes. Mens Maya nøt solen fra stolen nøt jeg den nede i tanga. “Det er så godt å leve, si meg kan du ikke se det?” Postgirobyggets; En Solskinnsdag fortsetter sine toner inni mitt hode og inn i høsten som ikke kommer. Den kalde fornøyelsen i går var en boks Nordlands Pils. En overraskende god pils. I 1897 ble Nordlands Bryggeriet grunnlagt i Bodø. Nordlands Pilsen ble kåret til Norges beste øl i 1986 og verdens beste øl i 1987 i konkurransen “Monde Selection Bruxelles”. Ikke rart at jeg likte det. Og det til tross for at det i dag produseres i Trondhjem. Det var noe trygt over dette ølet. Nam. Passer utmerket til et bedre selskap og et varmt sensensommer bad. Spesielt når du prøver å ta bilde av deg selv som stuper ut i Korsvikfjorden 13. september, – med selvutløser innstilt på 10 sekunder.