Richard Gere sin kjæreste er 134 år gammel om jeg forstår nyheten riktig. Og i disse dager med slike dyktige plastikk-kirurger er jo alder slett ingen hindring. Det oppsiktsvekkende i denne artikkelen må jo være at de kaller ei 134 år gammel dame for ung. Livet til hollywoods kjendiser er fint men annerledes. Jeg er fornøyd med min Maya. Vi er ca like gamle.
Aker Solutions tar ansvar. I stedet for å klage og syte og gnæle og gnåle har de tatt motgangen i oljesektoren som en gedigen utfordring. Rå-olje har blitt til oliven-olje og fat har blitt til tallerken. Nå satser de grønt og godt. Og alt som skulle til var en ring over A-en. I Stavanger pågår nå den berømte oljemessa. Messa hvor de messer om hvor rike de er. Eller det var til nå. Naken mann lærer kvinne å spinne jækla fort heter det. Og det stemmer. Aker Solutions har tatt steget ut i en ny bransje.
Innovative ingeniører lar forkortelsene ligge og leter etter forlengelser til hageslanger. De driller ikke lenger langt ned under havbunnen. De ligger nå på alle fire på havebunnen og planter dill. Det er slik det skal være. Verden går fremover. Også i Stavanger
Om dagen er det enkelte herrer som ikke takler anderledesfølende mennesker; de homofile. Dersom de ser disse små, men smarte filmene vil de kanskje innse hvor dumt de tenker. Eller kanskje de tar det som en bekreftelse på hvordan de ser for seg samfunnet. Jeg liker kampanjen i alle fall. Laget av reklamebyrået Saatchi & Saatchi i Toronto Canada. Og Hill, hill til art director Oskars Trinitis for jobben.
Kunden er The Canadian Centre for Gender and Sexual Diversity
En katts vesen er fint. Ikke alltid forutsigbart men fint. De er ganske stedegne så lenge de har det godt der de holder til. Og mine to puser,- Maya og pusen holder stand og stikker ikke av. Jeg tror de har det godt der de er. Så godt som en pus kan ha det i alle fall. Jeg gjør mitt for at begge to skal ha det bra. Og har de det bra, så har jeg det bra så har vi det bra. En kveld her på hytta satt vi med reker og krabber oppå bordet. Dekket til med økologisk cava i hennes glass og øl i mitt. Foran oss lå avocado, spinatblader, sitron, rosakrummede reker og ferdigrensa krabbeskall, samt duftrykende speltrundstykker nettopp trukket ut av ovnen. Sjøen klukket mot det tangkledde svaberget noen få meter til høyre. Gudd å godt. Den ene pusen satt overfor meg ved bordet og den andre var under bordet. Den under bordet gned seg så hardt mot beina mine at jeg egentlig skulle ha surra sølvtøyet rundt anklene. Antar det hadde blitt blankt. Og i løpet av måltidet havnet det på underlig vis et og annet rekehode ned i skåla til gnikkepus. Det var en fin kveld. Vi hadde det godt alle tre.
Det rare med disse to pusene er at de har et underlig bånd. Den firbeinte pusen ble bitt av hoggorm tidlig i hyttekarrieren. Siden da har han blitt innepus, eller “aldri mer enn 3 meter far hytta” pus. Bortsett fra når den tobente pusen går ut. Da kan han tusle ned på brygga og ligge i skyggesteiken mens Maya ligger i solsteiken. De har et bånd og en aksept for hverandre som er fin. Og jeg er bare glad for å ta del i det og være her.
Nå har jeg og mine 2 puser tilbragt nesten hele sommeren på hytta. Snart 100 dager i enkle kår. Ut i september en gang trekker vi til innlandet på Strømme. På tide å preparere skia.
De kaller det for et KodakMoment. Det millisekundet et kameras lille luke åpnes opp for å slippe inn det som skjer akkurat her og nå. Kameraet stopper tiden og tar vare på det øyeblikket. Akkurat dette øyeblikket deltok jeg i. Det var Maya som stoppet det. Nede på brygga var det full fart den dagen. Pysing og pysing og pysing på kaia. Selv om det var 19 grader i vannet hadde vi tatt på oss våtdrakter; Lucas og jeg. Isabella har vi ikke til ennå, men det kommer. Og etter lang pysing eksploderer det på brygga. Jeg hopper uti. Lucas hopper uti og Isabella tar litt ekstra fart og hopper jaggu meg uti ho og. Og Maya fanget inn denne bitte lille biten av evigheten i sitt kamera. Gudd det er et fint minne. For kameraet har fanget inn akkurat slik jeg opplevde det.; Glede.
Sterkere vitnesbyrd finner du neppe. Jeg bruker aldri mobilen selv når jeg kjører. Jeg sitter heller aldri på med noen som gjør det. Se filmen her, som min gode venn Ole viste meg. Stopp og tenk litt og tenk på hva du og dine nærmeste gjør i trafikken. Og ikke minst; gjør noe med det. Mobilen kan vente.
Filmen er enkel og sterk.
Les mer om ItCanWait her: http://www.itcanwait.com/apps-and-tools
Vi har alle våre helligdommer. Jeg har skogen. Andre har førersetet i en Tesla. Velg din egen og vær ærlig mot deg selv. Jeg er en enkel mann, men jeg ser hva som kan gå an. Ordene her bør bæres av noen å en hver. Eller alle oss som det også kalles. Evig og enkel visdom som er så inni helsikes vanskelig å etterleve. Men jeg tror verden blir litt bedre om du prøver. Om jeg prøver. Og takk til Maya, som viste meg visdom.
En farsott ute i verden. Voksne og unge titter i skjermer og snubler i fortauskanter og hverandre. Gleden og iveren er stor. Jeg har selv fulgt etter barnebarn som fakker Wartortle, Squirtle, Charmander eller Rattata. Gøy, gøy, gøy. Dessverre er det kommet en skyggeside inn i dette. Til og med folk med sertifikat og bil leker med Pokemon. De glemmer at de samtidig leker med livet.
Hill, hill til reklamebyrået CCI i Goiania i Brasil. Art Director Junior Oliveira viser den brutale virkeligheten som kan ramme. Og budskapet er klart; Dont Catch and Drive.
Jobben ble utført for Det Brasilianske departementet for Transport.
Gamle kjenninger treffer man sjelden inni skogene ved Vennela. Men jommen og jommen. Mine følgesvenner gjennom mange år ; sauene, dukket opp. Med sine tomme blikk og tomme tanker har vi en mental fårbindelse og fårståelse andre ikke får med får. De har jo sin helt spesielle væremåte. Jeg smilte i det jeg trodde de ønsket meg god tur. Jeg skulle til Sandlandsoksla. En heitopp i Vennesla. Og der turen startet traff jeg en annen kjenning; Bringsvær Leirskole. En fin leirskole hvor pubertale ungdomsskole-elever har lusket på hverandre i generasjoner. Mange
forelskelser og smugsussing har nok forekommet i alle krokene der. Jeg var der også en gang med klassen. Og mens de andre guttene kikket med nye øyne på jentene var jeg ute å klatret i trærne og gikk ned til vannet og fikk steiner til å hoppe. Rett og slett fordi jeg ikke visste bedre. Gode minner. Turen til “Oksla” starter rett bak leirskolen og blå prikker leder deg helt fram. Stien, eller bekken, som den kan kalles er underlig anlagt. Den som en gang lagde den turen liker å gå i myr. For det var mye myr. Bli blaut eller gå med vadestøvler. Turen var våt og vakker. Mange sprudlende bekker og vakre stille himmelspeilende dammer. Siste stykket opp mot toppen går på fjell og i skog. Oksla var en rolig og behagelig høyde. Utsikten var stille og lang. Turen er litt langt vekk og litt annerledes. Et fint alternativ til vante stier.
Sensommerens varme vinder og fine dager har hentet frem tre etter tre nedlesset med ammunisjon. Et ord barnebarna ikke skjønte før de plutselig skjønte det. En bestefar som er født utenfor den digitale tidsalderen en gang i forrige århundre vet at rognebærenes vakre ytre skjuler et mørkt bruksområde. Og da snakker jeg ikke om vinlegging og 12% rognebærvin. To lykkelig uvitende barnebarn lurte på hvorfor jeg plukket ned rognebær og rensket dem så fint. “Det er ammunisjon”, sa jeg. Vel vitende om deres manglende forståelse av det ordet. “Hva er ammunisjon?” spurte de i kor mens jeg tilfeldigvis hadde et langt plastrør i hendene. “Skal du spise de? Er de gode?” lurte de på mens jeg fylte munnen med Oransje nyrensa rognebær og lot det lange plastrøret forsiktig gli opp til munnen mens lungene ble presset opp til bristepunktet av høytrykksmetta sjøluft. PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ . Plutselig og i full fart vekk fra meg skjønte de to små hva ammunisjon betydde. Og samtidig med at bakhodene deres ble fylt med oransje små bær forstod de konseptet blåserør. He, he, “De gamle er fortsatt eldst”, tenkte jeg. Men så kom kravet om at mitt lange blåserør skulle deles i tre like deler. Lite viste jeg om hva som ventet meg. Nå, en uke etter, finner jeg fortsatt små rognebær i sokker, bretter, lummer, øreganger og øyehuler.
! 