En aften ved televisjonsapparatet brakte et program om tenåringer inn i huset. Om ganske nye mennesker som i 13-14-15 årsalderen forlater kroppen sin og erstatter lillehjernen med en trykk-koker uten termostat. Til og med tenåringer hos mormonene lot seg styre av hormonene. Emosjonelle nyvinninger får sitt utløp på innendørs skytebaner i de tusen hjem. Det er slik vi er bygd og det er slik nye mennesker blir bygd. En kollega ropte en dag opp trappen til sin tenåringsdatter; “Middagen er klar!”. Svaret kom kjapt; “Du er så teit!”

Logikkens oppklarende evner er ofte fraværende. Det er det som er så fascinerende. Og på vei til jobb i dag så jeg en tagging utført av en tenåring med selvsentrert virkelighetsforståelse.

Jeg var på shopping i går. På den største av dem alle. På IKEA. Det regnet i går. Mer enn vanlig. Det regnet ute i går. Derfor var alle inne. På IKEA. Det var fint i går. Jeg hadde en plan i går. Jeg skulle kjøpe hjul til å ha under et skap, i går. På IKEA. Min kone ville ut i går. Hun ville bli med i går. Hun ville ut for å bli med inn. På IKEA.   Og der røyk planen. Vi kjørte av sted i vindusviskervær og parkerte i parkeringsgarasjen. Vi gikk inn ei dør og stod i en stappa rulletrapp. Så var vi der. På IKEA. Som mann fikk jeg tildelt en handlevogn med blått håndtak. Det klamret jeg meg til. Og så gikk vi. Eller jeg gikk ikke. Jeg rykket. 5 meter fremrykk, stopp. Gryter. 10 meter frem, stopp. Puter. Jeg holdt bare fast i handlekurven og fulgte den. Dette hadde den gjort før. 12 meter frem, stopp. Dokoster. Hvor var kona? 5 meter frem, stopp. Batterier. Klank i kurva. Noe datt oppi. Der var kona. 17 meter frem, wow, -stopp. Tepper.  Enkelte stopp varte lenge. Lenge nok til at jeg kunne løfte blikket og se mine sjebnekamerater. På hver side langs IKEA sin svingete kommunalinspirerte bygdevei stod vi. Menn med tomme blikk og henda på handlevognhåndtak. Stille betraktet vi hverandre. Vi hadde lyst til å kommunisere, men vi kunne ikke. Det er forbudt å forlate plassen. En vet heller ikke når neste fremrykk kommer. Det skjer ofte plutselig. Gjerne midt i en samtale. 12 meter fremrykk, stopp. Rammer. Men vi kom oss gjennom. Tilbake i bilen med servietter, stearinlys, putetrekk og batterier. Men ingen hjul.

PS. For å akklimatisere IKEA turen gikk jeg inn på JULA. Gudd å godt.

He, he, og hill, hill. Jeg digger annonser som overlater ting til fantasien. I fra Istanbul og Tyrkia kommer denne annonsen. Audi har alltid vært flinke til å utfordre oss. Det er ikke alt som trenger å sies, eller vises, for at vi forbinder egenskaper med et produkt.

Reklamebyrået  Tribal Worldwide med Art Director Meriç Karabulut har gjort jobben sin Hill, hill

http://www.tribalistanbul.com/

Sønnen kjøpte hund. En Samojed.

I brukerveiledinga står det:

Samojed er en polar spisshund, med opprinnelse ifra nomadefolket, Samojedene i Sibir, Russland. Den er en middels stor, elegant, hvit arktisk spisshund.  Dens vesen gir inntrykk av styrke, utholdenhet, sjarme, smidighet, verdighet og sikkerhet. Øynenes form og plassering og de opptrukne munnviker gir det typiske uttrykket, det såkalte “samojedsmilet”.  Vennlig, åpen, oppmerksom og aktiv. Svakt utviklet jaktlyst. Aldri redd eller aggressiv. Meget sosial og anvendes ikke som vakthund.

Jeg føler det er noe de har utelatt.

HellHound for eksempel.

På linje med vaskemaskinen, hjulet og mobiltelefonen. Jeg klarer ikke helt å se for meg hvordan verden var før denne oppfinnelsen. Klikk på bildet og se filmen.

Men hvem faen er komponisten? Og hvorfor er preludium, postludium og resten av tullballet dirigert som en form for jazzimpresionistisk dubstep. Det føles noen ganger som jeg flyter rundt i en symfoni. Men hvilken symfoni det er er vanskelig å bestemme. Tonearten er ubestemmelig. Partituret endres stadig. Er jeg en vakker lykkelig symfoni av Joseph Hayden, en fugemettet trudelutt av Mozart eller en tung sjebnevariant av Beethovens 5.symfoni? Umulig av vite. Av og til strømmer vakre toner til meg fra verden rundt meg. Klanger og rytmer sprer seg deilig inn gjennom ryggraden og videre utover i sjelens umusikalske kroker. En svevende virkelighet av noter og sammenstillinger. Strykerne smelter sammen med fløytespillernes fløtemusikk. Og det er akkurat da, når jeg er inne i denne auforien av umettelige sonater spekket med treklang, firklang og fuger av femklang , at trekkbasunen fjerner trommehinnene og stortromma tres nedover hodet mens cymballene møtes ved testiklene.

Jeg må lære meg noter.

Og om du lurer på hvorfor et melkeglass vises i bildet under, så gjør jeg det også. Eller,- – – egentlig ikke.

Jeg møter et dilemma. Høyre eller venstre. Opp eller ned. Hva skal jeg velge? Vi har vel alle vært der. I kinokøen, i bilkøen, i dokøen på festivalen, i iskremkøen på fiskebrygga. Og NASA- mannen Murphy gav sitt navn til dette prinsippet gjennom det som senere bare kalles; Murphys Law:

Alt som kan gå galt vil gå galt.

Jeg vet ikke hvem som har laget animasjonen, men den er frustrerende dekkende for opplevelsen av en dårlig dag. Hill, hill til enkelheten i fortellingen.

Murphys Law.

«Loven» ble til da John Paul Stapp, George Nichols og Edward A. Murphy Jr. undersøkte den menneskelige toleranse for akselerasjon under raketteksperimenter ved Edwards Air Force Base i California i 1949 hvor Murphy under disse forsøkene uttrykte følgende postulat: «If there are two or more ways to do something, and one of those ways can result in a catastrophe, someone will do it».