He, he. Morobilder er ikke min store greie, men av og til kommer en liten forsiktig,- He, he knegging. Ser for meg etasjeskiltmontøren som ikke helt klarer jobben til full tilfredsstillelse for byggherren. Jobben er i utgangspunktet så enkel at ingenting kan gå feil. Kun merking av etasjer som det jo kun er en av hver i, i et hvert bygg. Men . .
Juhhhhhuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu. Denne uken har vært annerledes. Fra bussen hvor jeg går av på vei til jobb er det fortsatt 15 minutters tusling før jeg kan sette meg ned og starte tastinga. Jeg går gjennom en liten skog hvor jeg før har støtt på både rev, rådyr og grevling. Og denne uken, hver dag, et ekorn. Akkurat som det vet jeg kommer. Det lager ekornlyder slik at jeg blir oppmerksom på han. Ekornet hopper og bykser og svever og viser hva det kan. Gudd. Tenk å få være ekorn en dag. Basehoppene det utfører overgår alt jeg har sett ved Kjeragbolten i Lysefjorden. Ser ut som det bare kaster seg ut i X form og håper det treffer noe. Kult. Kanskje han tenker det om meg også.- “Tenk å få gå trygt på bakken en dag og spise noe annet enn kjipe nøtter”. Hmm.
Min søken er over. An, auf, hinter. I det man nesten har gitt opp så er det plutselig bare der. In, neben, über, unter, vor, zwischen. Det du har drømt om og søkt etter i år etter år. På leting etter en sann og reguliert rytme. Etter godlåten. Smektende germanske schlagerakordeontoner. “Wohin, wohin”,- roper jeg fortvilet og kjenner håpet stilne. I smale smug og brede avenyer har jeg saumfart musikalske utsalg, men funnet at utvalget er heller slett. Men så slår Fru Fortuna til. Tilfeldighetenes underlige sammentreff. (Zufalls seltsamen Zufall). Og det i Lyngdal av alle steder. På Dyrskun i Lyngdal stoppet jeg himmelfallen (vom Blitz getroffen). Der i duskregnet mellom boder som solgte komper (Kartoffelknödel ) og boder som solgte munnharper (Maultrommel) var det en bod som solgte musikk. Min musikk,- endelig. Dager med Schlagerparaden fra 80 tallet venter. “Vi har mye Tysk musikk!” Ventetiden er over.
Jeg jobber i en paranoid bransje. Vi deler ikke. Snakker ikke. Sees ikke. I en liten by som Kristiansand vet vi om hverandre, vi “kreative”. Vi som ikke trenger å gå med dress i møter, – vi som er tilgitt. “Han er kreativ”, hvisker de og peker. Vi som ikke trenger å dusje før representasjon,- vi er tilgitt. “Han lukter, men han er kreativ”,- hvisker de og peker. Vi som kjører i gjennomrustne biler og har snåle introverte hobbyer,- vi er tilgitt. Vi får lov til å være anderledes. Og vi er en gjeng som ikke deler tanker. Til det er tankene våre for verdifulle. En god ide skal ikke deles, den skal selges. Mistorstå meg rett,- det er deilig å være ideskaper. Det å slippe hodet løs på et emne. La hjernen flyte inn i en tunnel full av hindringer, feller, fallgruver, lokkemat, utveier og avveier for så å komme ut på andre siden med frøene til en ide. Det er selvtilfredsstillelse på høyt nivå. Jeg stod i går kveld og tenkte på akkurat dette. Fordi jeg stod og vasket meg i vasken til Jan Andersen. Han var en høyt aktet kreativ profil i Kristiansand for noen år siden. Huset han bodde i ble solgt og kjøkkenet revet. Og hun som kjøpte huset var Art Director. Og denne kreative gav vasken til en annen kreativ til en kreativ. Jeg fikk vasken. I år fikk den nytt liv i vår lille hyttevegg i Randesund. Så her står jeg og tenker på kreativitet og gleden ved å dele i en yrkesgruppe som ikke deler, mens jeg vasker hendene og pusser tennene i vasken til Jan Andersen.
I mitt ønske om den perfekte kropp i et sunt legitimt legeme uten skavanker hender det jeg handler inn litt midler, pulver, tabletter, røtter og kokonger som jeg ikke helt vet hva er, men har lyst til å teste ut. I en jungel av preparater som skal snu opp ned på kropp og sjel snubler jeg av og til over noe som er bra for meg. Som regel sjekker jeg så grundig jeg kan i forkant om tester, undersøkelser, referanser og slikt. Men ,- skitt! Jeg sviktet min innebygde skepsis og bestilte et par prøvebokser. Grønn Kaffe pulver og Tarmskyllevårrengjøringsmiddel. Begge to som 50 kroners test invitasjon til abbonnementsordninger. Første forsendelse gratis. Neste 600kr. “Jeg tester”, tenkte jeg og slo til. Kan alltid stoppe abbonnementet kjapt. Og det har jeg gjort. Jeg fikk tabelettene. Kun dem. Ingen info. Her er det ugler i konvolutten tenkte jeg og startet først da min ettersøkende journalistikk. Firmaet som produserer dem har ingen nettside, og finnes ikke. Preparatet har nettside som ikke inneholder noenting. Og i min søken fant jeg flere nettsider i samme familie til andre preparater som heller ikke inneholdt noe. Flotte ved første øyekast, men det stoppet der. Skitt! Disse undersøkelsene skulle jeg gjort før jeg bestilte. Og jeg har lagt igjen VISA infoen hos disse folkene. Skitt! Full retrett i dag. Avbestilling. Kortstengning. Tommetanker var virkelig tomme da jeg bestilte. Skitt.
Jeg fyrer opp Mazdaen og gjør meg klar til det nytenkende krysset som planlegges på Hånes. I utgangspunktet kjeder jeg meg i bil. Min sønn også. Han kjeder seg i min bil. I alle fall når jeg kjører. “Daukjørt” er hans bedømmelse av Mazdaen og meg innkludert. Men det er jo fordi jeg kjeder meg i bil at den er daukjørt. Men om ikke lenge, når krysset står ferdig, skal også jeg ha det gøy i bil. Kanskje ikke daukjørt lengre. Men kjenner jeg meg rett vil jeg nok stoppe bilen øverst slik at jeg kan nyte utsikten. Sannsynligvis er det jeg som blir daukjørt.
Se flere gode nytenkende alternative ideer hos NL Architects.
http://www.nlarchitects.nl/virtreal/
Jeg har ikke helt skjønt at det er høst og sopptid. Kanskje fordi mine venner har rett i karakteristikken av undertegnede. “Tomm”, sier de, “du er en sopp”. Man høster det man får, også om høsten. Vel, jeg er så ufattelig treig av meg at jeg har ikke skjønt at sommeren er over. Vi bor fortsatt på hytta. Vi flytta ut i slutten av April og har ikke rotet oss hjem 
ennå. Det er 5. september sies det, men jeg tror de lyver. For jeg bada etter jobb uten å hyle og uten at manndommen forsvant inn under vomma. Jeg stekte noen pølser og sitter ute på svaberget og ser nabobuktfolket leke seg på vannski. I shorts. Jeg tok en båttur i shorts og redningsvest. De bada på Dvergsnestangen også.De som fortsatt påstår at det er september har bare sett på kalenderen og ikke sett ut. Det er og blir sommer. I alle fall i dag.
Alt finnes i “skyen”. Alt jeg gjør. Alt jeg kan. Alt jeg ser på og alt jeg ikke ser på. Og vår vidunderlige teknologi sørger for at jeg får annonser og reklamer og e-poster som er tilpasset mitt liv. Jeg trenger ikke lenger tenke på hva jeg trenger. Jeg kan bare se i inn-boksen og google-siden og facebooksiden og bloggsiden. Der står det nettopp hva som trengs for at min kropp og mitt sinn skal bli innhyllet i velvære, trivsel og selvrealisering. Og nå vet jeg altså at jeg skal bli en “skinny hottie”. Jeg gleder meg noe så inni helsike. Dette middelet skal jeg prøve. 2 størrelser mindre hver 4. uke. Det betyr at jeg ved juletider neste år er helt forsvunnet. Men inntil da må du forberede deg. Dersom du møter en som hilser på deg som minner om meg så er det sannsynligvis meg. Bare i en annen form. Ikke så aquadynamisk passgangaktig plump og treig slik du kjenner meg, men det er meg. Jeg har bare transformert meg selv til: Tomm – The Skinny Hottie.
Gudd.
Order now!
I år har jeg opplevd mye. Litt for mye etter min pietistiske patetiske sørlandske smak. Men livet kan ikke planlegges og styres og forberedes. Jeg antar jeg ikke får et strykejern i hodet i morgen, men jeg vet det ikke. Jeg kan forberede meg og gå med hjelm hele morgendagen. Allikevel garanterer ikke det at jeg ikke får et strykejern i hue. I år har jeg blitt utfordret på nye plan. Jeg har blitt bedt om å ta den vanskeligste veien. Jeg har måttet forlate min mannlige praktiske overfladiskhet for å forsøke å forstå ting som ligger under overflaten. På dypet. I grøftekanten. Jeg er milevis fra komfortsonen og tusler rundt og tenker tanker jeg bare har lest om tidligere. Jeg har gjort det for å hjelpe en venn som sliter. Det er slitsomt å hjelpe, men på en utmattende tilfredsstillende måte. Jeg er trygg på meg selv, og det er kanskje derfor jeg tør. Jeg har lært. Jeg har vært redd. Jeg har hatt lyst til å gå en lettere vei. Jeg har hatt lyst til å gå til venstre. Jeg har hatt lyst til å gå til høyre. Men jeg vet at kanten jeg kastet meg utfor tidligere gjør meg bedre evnet til å fly. Jeg tror jeg skal klare å lande. Forhåpentlig sammen med en annen.
Kiwi, Kiwi. Sitter her og innser hvor lite kreativ man egentlig er. Ting jeg gjør, og irriterer meg over, gjør jeg om igjen. Og igjen. Og igjen. Skrelle Kiwi har til nå vært en av dem. Uansett hva jeg gjør blir det kliss, klass og ikke fint. Til nå! En hyggelig facebookvenn viste en video av en som har knekket Kiwi koden. Kjapt trygt og billig. Hill, hill.
På playlist til Dave Hax kan du finne masse kule triks. Kiwiskrelling er nr. 5.
! 