Det er hyggelig at Aquarama har suksess. Byen har virkelig fått en ny plaskedam. I den forbindelse er det på tide å dra frem en klassiker innen reklame. Jeg har sett ideen mange ganger før, men smiler hver gang. HILL, HILL.Annonsen er laget i forbindelse med Young Directors Award, med overskriften Born to create drama og kommer fra kreative hoder i Finland ved Art Director Minna Lavola. Hill, hill.
Jeg var på filmopptak i går i helvetes forgård. Mørkt, varmt og flytende metall. Hyggelilge folk i romdrakter. Gudd. Mannemannjobb. De jobber med å støype ting i ulike former. Det var litt vanskelig å fokusere siden jeg hadde glemt brillene. Men det gikk. I slike miljøer blir man tørr i munnen. Heldigvis myste jeg meg frem til veggen hvor det hang en tyggisautomat. Jeg lurte til meg et par og og tygde i vei. De varer ennå. Smaken var så som så, men de var sukkerfrie. Smakte kanskje litt voks?
Eller vi har fått hund, fordi naboen har fått hund. Og når nærmeste nabo tilfeldigvis er min sønn så har altså vi fått en hund inn i våres liv vi også. En vakker liten isbjørn av en Samojed. Odin har den fått som navn og det er en flott hundevalp full av ignorant energi. Den skjønner ennå ikke at høyt er høyt, eller lavt er lavt eller at katt er vondt. Den skjønner ikke at med et tau rundt halsen er det lurt å bremse etter å ha løpt ca. 6 meter fra utgangspunktet. Den skjønner ikke at det er ufint å spise bæsj, for så å slikke barnebarna i fjeset. Men det kommer nok. Og jeg skal i hvert fall drøye litt med å gi den Purina Dogfood.
Men annonsen for nevnte hundemat er fin. “All the energy Your dog needs!” Men jeg tror Odin er godt forsynt som det er med energi.
Annonsen er laget av reklamebyrået McCann Erickson i Tel Aviv, Israel av art Director Moran Kal.
Hill, hill
Løp for livet, eller løp fra livet? Det er det jeg lurer på nå. Alle steder finnes de. Rømningsveiene. Og viktig er det. Dersom det brenner skal det være lett å finne veien ut. Røyk, brann, vræl og løp. Tiden er dårlig når det brenner, du må fort ut. Og da er det bare å følge skiltingen. Løp for livet. Men så! Men så begynner de tomme tankene å stille spørsmål. Og jeg tenker,- HÆ? På vei vekk fra et brennende inferno og den sikre død fulgte jeg skiltene mot sikkerheten helt til jeg kom til dette skiltet?” Helvete”, tenkte jeg, “det skiltet gir valgmuligheter”. 1. “Jeg må snu å løpe inn igjen?”. 2. “Aha! jeg m å finne tre til, slik at vi blir fire, for så å løpe feil vei.” 3. “Å ja! Denne døra er satt inn feil vei slik at jeg må gå baklengs ut.” Jeg valgte det siste og reddet livet.
Ett annet skilt viste veien jeg skulle løpe sammen med kyrne.
Tusen bilder sier mer enn ett ord,- eller,- et bilde sier mer enn dustete ord heter det. Og bildet over sier mye. Enkle, tafatte, selfie, dustete Tomm er en sammensatt person han også viser det seg. Jeg lagde et bilde av meg selv. Et selvbilde. Bildet lagde jeg av bilder. Og slik ble jeg til. Ett bilde av tusen bilder. Og det er jo slik vi er, vi alle sammen. Bilder på bilder på bilder. Bildet jeg lagde av meg selv fortalte plutselig mye og ,- trist men sant,- jeg har sittet og sett på meg selv ganske lenge nå. Det er ganske fint.
Som pubertal ungdom gjorde jeg dyrebare innkjøp. Innerst i Lillemarkens fantes det en platebutikk. Vi hang der til tider, med fingrene tafsende på plater som stod der som nysmurte knekkebrød. Vi siklet og suklet og var musikkeksperter av høyeste rang. Av og til prøvehørte vi plater. Med digre høretelefoner nikket vi med hode, lukket øynene og trodde vi var dødskule. Og vi var det, virkelig, for selvinnsikten var totalt fraværende. Vi sang Love Hurts av full hals på klassefesten, midt i stemmeskiftet. Vakkert.
Rester av denne tiden dukket opp i ei eske under flyttinga. Noen av klassikerne hadde jeg spart på. Men årene har gått og selvinnsikten steget. Det er lenge siden jeg nikket taktfast og sang med tyggismetta sprekkestemme til Sailing av Rod Stewart innerst i Lillemarkens og svei av tildelte lommepenger. Jeg har innsett at musikalske nerver finnes ikke hos meg. Ei heller sangstemme. Den ble slettes ikke bedre etter at puberteten hadde tatt kvelden. Og samlermanien er svekket. Derfor sier jeg nå farvel til Mick Jagger, Rod Stewart, Nazareth, UB40 og Jahn Teigen. De selges ut og vil forhåpentligvis få et bedre liv hos en elskende samler.
Selges hos Finn som bor på internett: http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=47369324&searchclickthrough=true&searchQuery=mick+jagger
Livets Bok! Alt vi gjør er nedskrevet der. Vår gode og våre onde dager. Hver minste detalj fra vår reise i livet fra fødsel til død. Og det er notatene i denne boken som avgjør om du skal brenne i helvete til evig tid, eller oppleve harmoni og fred i himmelen. Finner du ikke navnet ditt i livets bok blir du rett og slett kastet i ildsjøen!
Det er det som er budskapet i trykksaken vi fikk. En liten tegneseriefolder havnet hos oss. Den viser et møte mellom en avdød mann og engelen som tar ham fram for Gud. Kristendommens gud. Og denne mannen, som ikke har levd et dydig og perfekt liv, blir sent til “evigvarende straff” av gud. Jeg blir skremt av slikt opplysningsmateriell. Ikke skremt til å tro på gud, som meningen er, men skremt av menneskene bak. De vil skremme meg til tro. Skape frykt og redsel for livet etter døden. Hos meg er det i dette livet jeg blir engstelig. For menneskene som sprer disse tegneseriene. Og hvorfor velges det en naivistisk tegneseriestil for å spre dette budskapet? Gudd, sier jeg bare. Gudd å gudd. Kristne er også troende til litt av hvert.
Folderen har ingen menighet som avsender, men to enkeltpersoner. En nettadresse viser hvor tegneserien kommer fra og der finnes fler, om alle mulige temaer. Skremmende lesning. Der selges blant annet t-skjorter med påskriften: Please don’t og to Hell. www.chick.com
Vi har vel alle misunt Nordsjøarbeiderne til tider. De jobber intenst mens de jobber, for så å ha lange friperioder. Lønna er god. Og vel kjent er at de kommer til dekket bord med sjokoladepudding og vaniljesaus til dessert hver dag. Men det fortjener de. De jobber hardt i et manns-dominert miljø. Vekk fra familie over lang tid. Skipet eller plattformen begrenser bevegeligheten. De er på en måte nødt til å like sine kolleger. Det finnes ingen rømningsvei. Derfor er det viktig med organiserte velferdstiltak. 
Og det er de flinke til. Alt fra Yatzy og fluebinding til innebandy. Men litt overrasket ble jeg under et besøk på en av Nordsjøens supplybåter. Velferdstiltakene skal jo fornyes og team building er viktig, bånd skal knyttes. Kameratskap dannes. Det kan jo bli ensomt der ute på havet. Kun de andre gastene å hygge seg med. Men allikevel? Nede i skipet fant jeg ut hvor skapet stod, med utstyret som forbløffet, forundret og pirret meg. De har noe å glede seg til, gastene på dette skipet.
Jeg skjønner det bare ikke. Mine frontallapper klarer ikke å ta dette inn i en analyserende korrekt verden. I går var jeg om bord i gastenes rike. Et skip. Som landkrabbe innebar dette besøket mange nye og sjelsettende inntrykk. Alt var nytt og uforståelig. Skott og dekk og bysse istedenfor vegg og etasje og kjøkken. Trosse istedenfor tau. Styrbord istedenfor høyre. Akterspeilet istedenfor bak, selv om det ikke er noe speil der. At de gidder! Og så var det myten rundt sjømannsbrudene da. Og myten er avkreftet. Det er ikke lenger myte, det er sannhet. Jeg fant tydelige spor som bekrefter uttrykket sjømannsbrud. I et avlukke langt nede i skipet fant jeg Brude Sikkerhets Pulver. Det bekrefter jo at det finnes bruder om bord. Men hvordan det brukes klarer jeg ikke å forstå. Er det for prevensjon? Er det viagra? Er det lokkemiddel i fremmede havner? Jeg turte ikke spørre gastene heller.
Varme dager og færre lag med klær er i horisonten. Og for de av oss som ikke er Helsestudio Faddere finnes det en løsning. Finn frem malesakene og la selvrespekten fare. En aften med penselen i hende kan utgjøre en stor forskjell på svabergene. Shorts, speedo og singlet kan trygt hentes frem fra sommerskuffen. Jeg fant frem litt gammel Butinox allværsbeis, gamle taggeboxer og bengalakk og gjorde et testforsøk en kveld jeg var alene hjemme. Det kan ikke anbefales. Resultatet ble kleint. Det måtte vekk. . . . . . Etter å ha ligget nedsunket i et badekar fylt med whitespirit i 11 timer forsvant endelig malingen.
Jeg tok feil! Jeg, ja. Det er lurere å velge trening. La mageskvalpet stumme før du kaster deg ut i bølgeskvulpet. Reklamebyrået Kolle Rebbe ( eller som de på strukturert tysk selv kaller seg: Kolle-Rebbe Kommunikationsagentur) i Hamburg og et team av Art Directors med Ralf Bierhenke, Moritz Hake og Johannes Wölfel har vist at vinterens festivitas er umulig å skjule. Hill, hill.
! 