!

Dropp plastikk-juletreet i år. Lag et selv. Maya så et julevindu i en blogg. “Det hadde passet fint hos oss i vinduet over sofaen” sa hun til meg. “Vet du hvor vi får kjøpt slike fine juletrær?,” Fortsatte hun. Direkte oversatt; “Lag sånne”.

Og jeg er ikke tung å be når Maya spør. Jeg liker å lage. Jeg for ut i kvisthaugen bak huset. Gikk amok med hagesaksa. Og på hytta hadde vi en tørr bjørkelengde i ved skjulet. Sager har jeg over alt og min lille drill skulle få kjørt seg. Vi hadde først en oppvarmingsjulelagedag med ei på 5 og ei på 10. De kom og lagde juletrær sammen med meg. Ett hver. Det var stas og deres mamma ble glad. Faktisk så glad at hun ville ha flere hun og.

Men Maya spurte først og masseproduksjon ble igangsatt. Tre etter tre vokste opp på benken foran meg. Og dette var kortreist vare. Bortsett fra bjørkebiten var alt fra tomta. Pinner og kongler er alt en trenger, pluss litt ståltråd og en drill med et bor som er like tykt som ståltråden.

Nå har vi et vindu nesten slik som bloggen. Fint ble det.

Jula er i gang.

Kanskje ikke så rart at jeg ikke så ugla ved Hellerstøvann. Vi var 6 stykker som gikk på tur og vi så alle mørkt på det. Først en kameratslig og lykkelig gjenforening på parkeringsplassen ved Ravndalen. Skravlende tok vi fatt på trappene oppover mot Ravnehei. Etter det 17 trinnet minket skravlingen. Ved det 32 trinnet var det tyst. Og etter trinn 74 ble oksygenmangelen merkbar. Og melkesyra som hadde slått inn fra trinn 2 var forferdelig.

Vi kom opp allikevel uten å ringe respiratortelefonen eller redningssentralen på sola. På toppen ventet en overraskende flott utsikt. Et opplyst Grim med Kvadraturen bortenfor. Stille regn og stille natt. Flott. Etter rekonvalesens-stopet på toppen av Ravnehei gikk vi innover i skogen. I takt med meter over havet steg fuktigheten i lufta. Det var blaut men godt.

Slike turer i mørket gjør at en får innsikt isteden for utsikt. Vi prater om alt. Om jobb. Om familie. Om skavanker og dårlig syn. Vi prater om skit og om ting som betyr noe. Etter hvert hadde jeg ingen anelse om hvor vi var, bare at vi hadde gått over 5 kilometer. 5 kilometer med skravling (bortsett fra tiden i trappene). Men jeg gikk ikke først.

Det gjorde han som så ugla. Takk for turen.

Det var så vidt. Det var nesten. Sofaen lokka mer enn gjørma rundt sukkevann. Jeg hadde overlatt stoltheten min til fantasien og gitt mitt hjerte til pleddets lune kos. Jeg liker å gå tur og er sjelden sur, men det var meldt opp til 10mm regn samt kuling opptil 15 sekundmeters vind. Jeg meldte en av mine turkamerater og sa jeg stod over. I den tro at hele arrangementet ville bli avlyst. Jeg var jo tross alt kjentmann på disse kanter av skogen så uten meg ingen tur.

Tror du ikke den kjeltringen klarte å lokke med seg 4 andre ut i regnhelvete. Og tror du ikke herren under pleddet i sofaen var dum nok til å ha mobilen ved sin side og enda mer dum lese meldinga min turkamerat sendte ut en halv time før turstart. “Vi blir 5-6 som tar turen. Godt kledd.”

Skitt. Bye, bye, hjemmets trygge favn. Jeg hev meg i tett tøy og for ut i himmelens mørke regnskyll. Pingla i meg hadde tapt. Heldigvis kanskje, for den lille gruppen av menn som nå skulle bli klissblaude sammen hadde mobbestrofene klare. Om pingla Tomm.

Heldigvis traff jeg den rette beslutningen. For det er fine folk, og det ble en fin tur. Og kjentmannen, meg, var kjent med stien helt til jeg ikke kjente den igjen. Jeg gikk oss vill i mørket en stund. Godt vi gikk oss vill her på sørlandet, for her ender vi alltid opp med å se lyset. Det skjedde denne kvelden også. Vi fant lysløypa og fant bilene. Ikke akkurat tørrskodd, men skitt au.

Ta turen nå, den er vel verdt det. Fine farger og masse vann i bekker og stryk. Bare tre og en halv kilometer att og fram. Akkurat langt nok til at det ikke er for langt. Det går mye oppover fra parkeringsplassen ved idrettsbanene på Solsletta i Tveit. Men løypa er bred og fin og av og til våt. Når det regner mye er stien blitt til bekk og balansenervene testes ut i det vi hopper fra gress-tuste til gress-tuste i håp om å holde oss tørre. En kort liten avstikker fra hoved-stien og du er på historisk grunn. Mestertyven og “folkehelten” Ole Høiland hadde en av sine hemmelige huler her i skogen. For ca 200 år siden stjal han masse. Ble arrestert en haug med ganger og rømte like mange ganger. Det skal visstnok være noen inskripsjoner akkurat her som han har laget. Turen videre oppover går i fin skog som blir finere og åpnere i det du ankommer Guritjønn. Guritjønn er et lite smykke av en plass. Som skapt for pølsebål og pause. I dag var dette akkurat langt nok. Men om du lyster kan du gå videre opp til Heietjønn, om mulig et ennå finere lite sted. Og tar du en annen vei hjem, kan du se rester av et tysk fly som styrtet i skogene her.

Løypene er godt merka og skilt i alle stikryss. Tveit Turlag passer på.

Ta turen.