!

En gang var Dyrøya en av landets rikeste kommuner. Det var fiskebåter og fiskevær og fiskere over alt. Og havet gav av sin overflod. Slik er det ikke lenger. Vi kjørte Dyrøya på langs og så restene av storhetstiden. De gamle store sveitservillaene til fordums fiskeriherrer. De gamle fiskemottakene som ikke har sett fisk på mange år. Gammel storhet som forfaller. Det er litt trist. Men det var ikke for å se historie at vi kjørte til enden av Dyrøya denne dagen. Vi skulle til Dyrøygommen. Dyrøyas sørlige fjelltopp. Ikke så veldig høy, 491 moh, men med en hel verden foran seg.  I det fjerne ligger Harstad. På utsiden ligger Senja og på innsiden fastlandsfjellheim. Alt badet i sol og snø. Turen opp er akkurat passe. ca 3 kilometer opp og overraskende nok, ca 3 kilometer tilbake. Sammen med niese Oda og svigerbror Rory gikk Maya, Lucas, Isabella og meg gjennom blomstrende frodig skog og opp gjennom myke multemyrer til topps. Et godt alternativ til folkemetta stier i Lofoten og Senja.

Og det virken som myggen ikke likte oss denne dagen. Det var bare Rory som fløy i luften. Fantastiske nord.

Well, there is more to be Saithe! Vi traff han Per her en dag. Han bor i Brøstadbotn og driver Demas, en stor elektrobedrift. Og han har båt. Fin båt med godt utstyr og oppvarmet kupe. Passet godt på en grå dag. For i dag så vi ikke fjellan i nord. Men vi så fjorden. Og han Per hadde hørt at det var tatt storsei litt lenger sør. Vi dro dit i 30 fot med 25 knops fart. Maya heiv snøret men fikk ikkje nokka. Vi prøvde litt og dro heimover. Han Per så noen hundre måker som lå på havet. “Under dem e det fæsk”, sa han. Vi for dit og Maya heiv snøret. Resten ser du på filmen.

Skitt fiske.

Søringer i Nord. Kristiansandere i hopetall har trukket nordover med Widerøes direktefly til Evenes. Det så ut som et fly fyllt med tannleger. Blaude konstonanter og saktmodighed utfordrer nå den nordnorske temperaturen. Dialekten er over alt. Lofoten og Senja er fyllt opp av søringer. Så vi holdt oss litt utenfor allfarvei for å treffe nord-lendinger når en først har tatt turen. Vi slo oss ned hos svigers i Brøstadbotn. Og som søringer flest liker vi å sette rekorder selv om vi ikke liker å fortelle om dem.

En ny historisk begivenhet fant sted i går. For første gang ble en crocketkøllle løftet over hodet oppe på Børingen. Og ikke nok med det. Et solid tresverd var køllas følgesvenn. Tror kun en liten sørlending kunne velge å ta en crocketkølle med på fjelltur. Børingen er fjellet som rager 1045 meter over havet i bakhagen til svigerfar. Jeg stod på toppen der for lenge siden med min sønn Stian. I går stod jeg der med 2 av mine barnebarn, Lucas og Isabella. Jeg ble stolt i hjertet når vi kom opp. En 10 åring og en 12 åring som tok utfordringen sammen med bestefar. Vi kjører litt opp i lia til Finnfjellet før vi tar beina fatt. 800 høydemeter gjenstår. Turen er lett helt til den blir bratt. Og merkingen stopper der det blir bratt. Kanskje ikke så rart for her er det like høyt som det er langt ned. Detter du her detter du langt.

Men vi gikk forsiktig og varsomt. Vi gikk der sauene hadde gått. Vi var jo tre enkle saueskaller fra sør på tur, så det var liksom å følge etter slekta. Innimellom var jeg redd og innimellom var jeg stolt. Mine to turkamerater klagde ikke. De hjalp hverandre denne dagen. Og de hjalp meg. Det var fortsatt mye snø og is så det skapte litt nye veivalg her og der som var litt skumle.

Vi nådde toppen og kunne se halve Nord-Norge. Senja lå foran oss og litt lenger ned lå Lofoten. Vakkert og vindfullt. Og Maya sin deilige nistepakke ble inntatt litt nedenfor toppen i ly av vinden.

Veien tilbake er like skummel om ikke skumlere. For da ser du utover og nedover og oppdager hvor bratt det egentlig er. Men vi kom ned en ny vei. På ny fulgte vi sauene. Det funker.

Takk for turen fra en stolt bestefar. Og en ikke så lite stolt crocketkølle har noe å fortelle sine medkøller om. En søring hadde bragt den hele veien opp og hele veien ned.

Total lengde 12, 4 km.