Ole Høilands huler. Tveit, Timenes og Stampa.
Hulen ved Timenes
Hulen i Baneheia
Langs en ikke så mye gått turvei ved Timenes ligger Ole Høilands hule. Mestertyven Ole Høiland. Les det som står nedenfor her, ta med deg noen barn og besøk hulen. Historien om Ole Høiland er best fortalt akkurat der. Også ved Stampa i Baneheia hadde denne kjeltringen ei hule. Og inne ved Solsletta på Tveit er det en godt skiltet sti opp til nok et gjemmested. Ta turen.
Ole Høiland var født i 1797 på gården Høiland i Bjelland sokn i Vestre Agder. Da
han var 10 år gammel, flyttet familien til Kristiansand. I 1816, 19 år gammel,
fikk han sin første dom, for 13 tyverier. Han ble siden en skikkelig tyv. Inn og ut av fengsler. Men han var ingen 
voldelig mann, og hadde humor i sin tilnærming til politiet så han ble en slagsw folkehelt.
En etterlysning beskriver ham slik. “68 ½ Tomme (1.77) høi, rank af Væxt og af godt Udseende. Han har blaae Øine og noget lyst Haar, et Ar paa det høire Skinnebeen samt flere paa Hænderne”. Arrene skyldes utvilsomt hånd- og fotlenker i fengslene.
Han var alltid på rømmen og brukte huler rundt om kring til overnatting og gjemming av ting han hadde stjålet. Rundt 1822 brukte han bla. annet hulen ved Timenes.
Hans mest fantastiske ran var av Norges Bank som han brøt seg inn i 3 ganger før han fikk tak på pengene.
Historien om hvordan Ole skaffet seg kopi av den store banknøkkelen, er fantastisk: i fire kvelder fulgte han etter bankbudet, som gikk med lykt og bar nøkkelen i den andre hånden. Ole så nøye på nøkkelen og tegnet da, etter hukommelsen, en kopi av nøkkelskjegget, med hele 14 hakk. En annen kveld dro han ned til banken og fikk tatt en bekavstøpning av nøkkelhullet. Ut fra dette slipte han da til nøkkelen.
Men Ole hadde nok et problem: om natten var det væpnet vakt ved banken – mannskaper fra Akershus festning. De som hadde vakt jule- og nyttårshelgen 1835, var to brødre, Hans Olsen Kullebunden og Peder Olsen Kolseth. Nå hadde det seg så heldig at Ole kjente begge disse soldatene fra sitt opphold på Akershus festning. Så Ole tok kontakt med dem og lovte dem 500 (kommende) speciedaler hver for å se en annen vei når han plystret et bestemt signal. Hans hadde vakt frem til nyttårskvelden, deretter overtok broder Peder.
Ole valgte natten mellom juleaften og førstedag til innbruddet, da han kunne regne med at området var nokså folketomt. Ved midnatt er han der nede, ser Hans gå sine runder, plystrer signalet og Hans forsvinner bak bygningen. Så lister Ole seg opp trappen, og – under over alle under: nøkkelen passer, og den tunge døren glir lydløst opp. Med seg har han et stort knippe dirker, og han låser seg gjennom fem dører, men da er det stopp: døren til kjelleren, der pengene er, får han ikke opp.
Omhyggelig låser han etter seg og begir seg opp til Åsen for å arbeide med den siste og avgjørende dirken. Natt til fjerde juledag gjør han nok et forsøk, men den siste døren er han ikke kar om å hamle opp med.
Igjen låses alt, og påny drar han til Ole Vidste for å slipe videre på dirken. Natt til 2. nyttårsdag er han i banken igjen, og den gjenstridige kjellerdørern gir seg endelig for dirken, og Ole kan fylle sin sekk med 64.100 speciedaler – kasserte – men fullt gangbare sedler. Og atter låser han etter seg, slik at det skal ta lengst mulig tid før det dristige tyveriet blir oppdaget.
Han ble selvfølgelig tatt ganske snart og satt i fengsel uten å ha brukt mye av pengene og det meste ble funnet. Han var en kjendis og folk valfartet bare for å se han. Han rømte nok en gang ved å sage og grave seg ut, men ble igjen arrestert
Han begikk selvmord på cella på Akershus festning i 1848.
Kan du denne historien blir turene litt mer spennende.
Les mer her: https://nbl.snl.no/Ole_Høiland
https://no.m.wikipedia.org/wiki/Ole_Høiland
Da var vi på Geitåsen, 177 meter over havet og med utsikt til Varoddbrua og forbi. En perfekt plass for å nyte litt vann, kjeks og frukt. I bål-sesongen er det og et fint ildsted der. På turen nedover igjen passeres et av Ole Høilands hjemmesteder.
Farmen Kjendis og 71° Hvor Kjendis sees av mange. Av og til av meg. Jeg kikket på Farmen her en dag og langt uti episoden syntes jeg at jeg dro kjensel på en av deltakerne. “Er ikke det . . . . “, spurte jeg min kone. “Jo”, svarte hun. “Så stilig at han var med i realitybondegårdenserien” sa jeg. “Det er Farmen Kjendis” sa min kone tørt, før hun fortalte meg hvem de andre kjendisene var.
“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.
Kunst vi kan være stolte av. Kanskje Kunstsiloen en gang ender opp i den kategorien. Eller ikke. Enn så lenge tynger kunstkiloene manges skuldre. Den er et irritasjonsfenomen for mange. Så tiden vil vise om Siloen blir verdsatt. Kunst kan i alle fall det med å engasjere og irritere. I forbindelse med kunst er det nå en ny ting vi Kristiansandere kan være stolte av. Det er omfavnelsen av gatekunst. Anerkjennelsen av at dette er kunst på høyt plan utført av kreative og dyktige kunstnere. Og nå har Kristiansand vært så vanvittig heldig at den portugisiske gatekunstneren Bordalo II har laget et stort viktig kunstverk på en vegg ved Aquarama og Snadderkiosken. Han lager mye kunst av søppel. Dyrekropper laget av plast og annet drit han finner. Vakre kunstverk skapt fra restene av får overflod og grådighet. Og som han selv sier;
! 