!

Jeg sitter her på buss-stoppet og undrer meg over at ikke flere tar bussen. Forbi meg siger køen. Alle disse damene og mennene alene i sine biler.  Hva med dem i den hvite bilen? Hvorfor tar ikke de bussen? Eller han i den lille sølvgrå el-bilen? Eller han i Audien? Eller de i den røde bilen? Det er vel like mange grunner til ikke å ta bussen som det er biler antar jeg. Men jeg antar også at de fleste av dem ikke er så gode. Tilværelsens uendelige letthet overtaler nok de fleste til å kjøre egen bil. For meg er bussen den beste måten å reise på. Tror kanskje de fleste ikke vet hvor lett det er å ta bussen. Reise sammen og ikke alene. Sitte og se på andre ting enn bilen foran deg. En dag vil kanskje noen av dem se lyset. Kanskje de i den røde bilen. Nesten slik jeg så det da jeg satt der i egne tanker og så på køen som sneglet seg forbi.

Så havna vi under torvet vi og. I denne curlinghallen av en parkeringskjeller. Det er så åpent og oversiktlig at jeg må passe på å ikke sovne bak rattet mens jeg parkerer. Bilen liksom bare sklir på plass. Gudd å fint. Hva som skjer under torvet forblir under torvet sies det. Men ikke her, for vi steg inn i en sitatmetta trappeoppgang . Vi gikk inn i heisen og seg langsomt opp i lyset, opp til overflaten på behagelig vis. Til et torg som er blitt en stor småby verdig. Flott er det. Det er godt å gå på. Gode bygninger lyser mot oss og den vakre domkirken får fortsatt dominere synsinntrykket. Og på torget strålte barnebarna like mye som strålene som omkranset dem. Akkurat som Ari Behn hadde sin lysfontene har vi Kristiansandere fått vår. Vannstrålene lekte mykt med små barneføtter som frydefullt både elsket og fryktet vannet. Det er så gøy det tilfeldige. Vann som helt random blir sprøytet opp fra masse hull i torget er perfekt på en varm soldag. Blir jeg kliss, eller blir jeg klass. Det finnes ingen mellomting.

Torget i Kristiansand har blitt fantastisk flott. Byen vår har mye å være stolte av.

Jeg liker å skrive. Jeg liker å se det som dukker frem bak markøren. Bokstavene som følger etter markøren bortover linjen og nedover siden. Underlig nok blir jeg overrasket over hva som kommer. Det å skrive en historie begynner med et tastetrykk. Det er da reisen starter. Hva som følger og hvilke ord som kommer vet jeg ikke når jeg begynner. Det er skummelt, fascinerende, utfordrende og gøy. Og i jobben blir jeg utfordret av kunder og jeg utfordrer meg selv. Skriv et manus? Finn på en heading? Hva skal det stå her? Det begynner med et tastetrykk.

En ny og litt annerledes utfordring kom fra en kunde, en ganske stor entreprenør med rundt 70 ansatte. Beskriv oss som legmann. Hvem er vi og hva gjør vi? Hvordan skal vi best beskrive oss. Mye info kom fra kunden. Subjektiv selvfølgelig, men ærlig. Min oppgave var å skrive om hva som var særegent med dem i forhold til deres konkurrenter. Jeg kunne ikke sette meg inn i alle konkurrentenes historie så jeg fokuserte kun på dem. Hva var essensen av denne kunden. Etter mye research, mer info fra kunde og stille tenketurer i skogen satt jeg meg ved tastaturet og begynte å skrive. Etter en stund dukket det opp et nytt ord. ; INNOVATRAUST. De var rett og slett INNOVARTRAUSTE . De så på seg selv som trauste og ble sett på av andre som trauste. Men i min oppfattelse av dem var traust for dem et positivt ladet ord. Det betyr at de har håndverkstradisjonene med seg. Kunnskapen om godt håndverk sitter langt inne i ryggraden. De kan bygge skikkelige hus. Samtidig er de nyskapende og søkende. De benytter det siste av bransjens teknologi og de leter etter nye måter å tenke på når nabolag skal skapes. Menneskene i disse nabolagene skal trives. De bygger tillit like mye som de bygger hus.

Lite visste jeg om denne teksten og dette ordet da jeg startet å skrive. Jeg presenterte dette for kunden med litt spenning i kroppen. Jeg hadde jo skrevet ærlig, og beskrevet dem slik jeg oppfattet dem. Men det er ikke sikkert jeg hadde rett. Og det er slett ikke alltid at ærlighet varer lengst. Kunden nikket og tenkte og nikket.

Siden har teksten og ordene modnet. De brukes nå med nysgjerrig stolthet av kunden.

En litt annerledes stillingsannonse så dagen lys i Agderposten og en liten film for sosiale medier ble laget.

Det er gøy å skrive.

Og er du søken etter ny jobb i entreprenørbransjen kan du se her;

HSH Entreprenør Arendal søker folk!
https://www.hsh-as.no/Jobb-i-HSH

Nysgjerrig la jeg merke til denne statuen som var reist på torvet. Jeg så den på avstand og på avstand gikk det bekymringsmelding på bekymringsmelding gjennom mine uskyldsrene tanker. I alle mine levedaer, tenkte jeg og korset meg som seg hør og bør her sør. Hva vil hellighedane og menighedane rundt om kring tenke om dette staute og strunkne kunstverket.

Svetten pipla.

Da jeg kom nærmere stoppa svetten og et lettelsens sukk gikk gjennom kroppen. Det var ikke kunstverket jeg så, det var presenningen over kunstverket som hadde fått tankene til spore av.

Riktignok har vi blaude konsonanter her på Sørlandet, men i dette tilfellet ble også vokalene blaude.

Blant oss som skriver som en del av jobben finnes det et uttrykk som heter “Tekstvask”. Tekstvask er også et ord som kan være åpent for feiltolkning. Og det aner meg at det er det som skjer på bildet over. For egentlig er tekstvask en kontrollfunksjon. Det betyr at det jeg skriver gjennomgås av en annen som skal dobbeltsjekke teksten. Se etter staveleifer, feile ord og kanskje forbedre noen formuleringer. Teksten blir liksom billedlig vasket og rengjort.

Jeg ser for meg at det kan bli en utfordring for innehaverne av denne butikken å få lest morgenavisen etter denne karens mistolkning av ordet tekstvask. For dagens avis lå tørr og  pent rullet sammen med strikk rundt på denne trappen. I påvente av at en nyhetshungrig innehaver skulle ta den inn og kose seg med den sammen med en god kopp kaffe før butikken skulle åpne. Men i forkjøpet kom denne vindusvaskeren som vasket og spylte og fikk vinduene skinnende vakre i takt med avisens vannopptak.

Bevisstløs i arbeidøyeblikket kan vel være betegnende på denne vindusvaskeren.