De små lydene er de gode lydene. Ikke dunk, dunk og hopp, hopp lyder. De er gode de også. Men det er noe eget med avmålte lave lyder. De du nesten ikke hører men hører allikevel. Av og til er det nok å vite at de er der. Du trenger ikke alltid høre dem. For meg er det lyden av en katt som maler. Ikke når jeg klør den, men når den bare ligger der i sofaen og koser seg,- og maler. Det er den stille lyden av en liten bekk som klukker. Det varsomme vannet som renner forsiktig over en liten stein og detter ned i en bitte liten kulp nedenfor. Så liten at du ikke ser den under gresset. Og du hører den ikke før du stopper opp og står helt, helt stille. Den lyden er god. Det er lyden av min Maya som leser i en bok. Lyden av lesing er en god lyd. Og i går når jeg kom hjem fra en liten skogstur hørte jeg en god lyd til. Det var lyden av en lavmælt samtale mellom to gode venninner. Det var 9.september og burde vært kaldt, men sommeren i år er dårlig til å passe tiden så den er her ennå. Jeg hjalp å dekke bordet nede ved brygga med krabbe og reker og vin og slikt. Og når Marit kom rundt 7- tiden så gikk jeg. Hun kom til brygga og jeg gikk i skogen. Der ble jeg til det ble mørkt. Og da jeg stille gikk mot hytta igjen i mørket hørte jeg denne gode lyden. Litt vind, litt bølgeskvulp, men stillest av alt var lyden av samtale i mørket. Jeg kunne bare se stearinlysene blafre, men de var en del av lydbildet de også. 2 venninner som ennå sitter der ved bordet på brygga. I denne verden fyller man seg selv opp med lyd overalt med direkte intravenøs innsprøytning fra mobilens stereoanlegg og til begge kroppens øreåpninger. Jeg tror det kan skape uro med uro. Jeg tror det er viktig også med de små lydene. De små, bitte små, gode lydene. Hør etter og du kan høre dem du og.

Sensommeren er god mot oss.