Tørka hundebæsj? Gammal skumgummi? Mugga tetningsmasse? Nix,- det er en sopp. Med en høy pris. Drøyt for sopp tenker noen. Verdt hver krone tenker andre. Dust tenker de fleste. Vel jeg er en dust, det er etablert. Jeg tror på ting jeg ikke kan se og jeg stoler på andre enn meg selv noen ganger. På en tur i skogen fant jeg det som er på bildet; Chaga. Selges på nettet for sånn ca. 1590,- pr kilo. Denne magiske klumpen som holder sykdommer borte. Mine klumper er ikke til salgs. Fordi jeg tror på det jeg har lest om denne soppen, plukker jeg dem med meg når jeg finner dem. Antioksidanter er bra har jeg hørt, og denne har mer enn alt annet.

Noen steder i nordlige Russland bedret folkehelsen seg etter Sovjetunionens oppløsning. Forsyningslinjene til avsidesliggende steder ble dårlige og vanlige produkter som te og kaffe ble mangelvare. Dette førte til ag veldig mange av de som bodde der fant fram en gammel oppskrift på “kaffe”. Kok opp chaga og la det trekke lenge. Smaken er nesten som kaffe. Dette ble drukket av mange over veldig lang tid. Og så og si alt av sykdommer gikk ned. Forskerne tror det var chaga-effekt.

Uansett så smaker det godt. Det har ei heller noen bivirkninger bortsett fra en tynnere konto dersom du må betale for herligheten. men går du i skogen finner du kanskje en slik en. Ta den med og prøv. Liker du det ikke så gi det til meg, eller selg det for 1589,- pr. kilo.

http://www.foxnews.com/health/2013/05/29/chaga-potent-immune-enhancing-fungus.html

Jeg skjønner det nå. Hvor uttrykket kommer fra. Vi sitter her i hytta. I kveld. Men vi sitter ikke på samme sted som for en time siden. Gudd! Det blåser. Vi sitter i samme sofaen og kjenner veggen dirre. Og vi sitter i samme hytta som rister og skaker. Det er hytta som har flytta seg. Et par meter innover og nærmere trygghet. Forgi oss suser Andersen i sin cabin-cruiser. Mens alle hans venner suste forbi i sted. Og Andersen suser forbi oss ca 30 meter over oss. Det blåser. Heldigvis er bølgene så store at de ikke bryr seg om oss. Vi er småplukk for dem. Vi sitter her i havgapet og det er i ferd med å gape over oss. Naturen er fantastisk. I dag morges undret jeg meg over havet og skyene og fargene. Nå undrer jeg ikke mer. Jeg holder meg fast.

En uventet og plutselig påminnelse kom kastet på meg. Helt uforberedt kom jeg kjørende inn bak bilen som varsler himmelrikets komme. Der alt blir hvitt og lyst og klart og vakkert. Riket hvor Bergans og Swix og Fisher står klare ved porten. Longs og votter blir utlevert og naturen knuger deg til sitt bryst. Det var den ubeskrivelige følsomme Brøytestikkebilen som kom og varmet mitt hjerte med løfter om kaldere tider. Snart skal kulden og snøen fylle bekker og kratt og groper og komper. Jeg gleder meg.

Der ingen kunne spå at en varde ville stå. Det var dit jeg var på vei. Etter tips fra TiPåTopp opplegget til Bedriftsidretten hev jeg meg i bilen og gjorde mitt til den globale oppvarmingen før jeg var fremme ved stistart. Det var langt å kjøre, ca 4 liter diesel til sammen. Opp fra Brennåsen og inn i råne-country. Gummi-tagginga på veien der inne kan bare overgås av dyktige rosemålarar frå yvst i Setesdal. Til slutt fikk jeg parkert og dro til skogs. Mot Spikkelandsvarden. Fin skog gikk snart over i surkl, surkl. Jeg hadde ikke lest løypebeskrivelsen godt nok. Der stod det at det muligens kunne være litt fukt i bakken. Og selv om solen skinte så skvatt det i stien. Nesten hele veien opp har en løypelegger med en noe blaudsvart sans for humor klart å legge stien utenom det som fantes av fast grunn. Midt i myrene gikk stien, eller bekken som det også av og til kalles. Men selv om begge lilletærne og alle tærne i mellom ble våte der nede var det fint fra ankelen og opp. Sola skinte og myrer er mystiske og magiske og fine i sine farger.

De siste hundre metrene gikk stien over til oppvoverbakke modus. Da rant vannet av og fjellnabber stakk fram. Litt glissen flott skog strakk seg innover, og midt i den skogen stod denne varden. Finere enn de fleste, og sikkert på det høyeste punktet. Men dette var en varde for innsikt mer enn utsikt. Varden var egentlig så fin for den var mer et fundament enn en varde. En gang holdt den opp en høy stang som var del av nasjonal

oppmålingsplan. Denne stanga kunne sees og peiles fra omtrent langtvekkistan. med en økologisk øl fra Royal i sekken ble tiden ved varden nytt til det fulle. Turen var fin siden været var fint. Muligens ennå finere etter noen frostdøgn. Det hadde hjulpet med mindre gyngende grunn.