Trollbundet satt jeg å stirra oppi skoeska, inn i bronsealderen. “Faenmætastisk”, tenkte jeg. Jeg kjente meg igjen i det jeg så. Ikke i bladene og kittet men i metoden. Man tager en stor tanke og fyller den med de store tingene. Så de mellomstore tingene og deretter de litt mindre tingene. Helt til slutt kommer detaljene. De deilige detaljene. Når alt grovarbeidet er gjort og underlaget ligger der kan man forsvinne inn i sluttfasen og fininnstille tankene på de bittesmå tingene. Legge til litt der og trekke fra litt der. Rette og flytte og pynte og myse.

Har en god tid er dette den fineste tingen i prosjektene. Jeg tror det gjelder for all kreativitet og alle oss med unormal mye skapertrang. Jeg tror alle har skapertrang. Om du er som regnskapsfører eller konditor. Snekker eller basehopper. 4. klassing eller pensjonist. Det er så fantastisk å sitte ved enden av et prosjekt å ta inn over seg at; jeg er sååå flink. Jeg er så fornøyd! Dette er jeg solt av.

Og jeg kunne se det i øynene hennes denne dagen. Dagen da hun viste frem sitt skoleprosjekt om bronsealderen. Hele bronsealderen billedliggjort i en skoeske. En liten verden og et lite landskap jeg satt og så lenge på. Jeg oppdaget nye ting og bildene i hodet mitt ble rikere og rikere. Og jeg så det i øynene hennes denne dagen. Barnebarnet mitt var stolt. Hun visste hun hadde vært flink og hun var fornøyd.

Og jeg ble stolt av henne.