For ca. 45 år siden tok hun av seg skøytene. I går tok hun dem på. Som liten var hun flink på isen. Danset og lekte og fikk iskjole strikket av mamma. Men så ble skøytene mistet en dag, og nye ble ikke kjøpt. Det var siste gang hun gikk på glattisen med meier nederst. Takket være Spareskillingsbanken i Kristiansand har vi en skøytebane midt i byen. Navnet Kompis sier noe om glede og vennskap. Kompis er navnet på banen. Og her dro vi med tre små og en stor og 4 par skøyter. Maya fikk låne skøyter som passet. Maya hadde ikke glemt sine kunster. Hun hjalp vår Isabella med tips og triks. Isabella har dans i kroppen og lærer fort. Lucas har skøyter som er 5 nummer for store og blir om ikke annet sterk i anklene. Semina på4 synes skøyter er strevsomt. Det var Maya og Isabella sin dag på isen. De snurret og rygget og koste seg. I mellomtiden stod jeg og passet en liten skjelvende pyntehund som vi passer for andre. Mitt maskuline jeg fikk en knekk da jeg til slutt måtte pakke hunden ned i sekken med kun hode stikkende ut. Jeg stod å hang der med hund i veske.

Selv om min selvfølelse var nede for telling hadde den økt for dem der ute på isen.

Gøy å se på Maya Henie.

Julens godhet har vist seg til oss. Til alle i den lille familien vår.  I år kom også svigerfar Steinar og svigermor May på besøk for å feire jul med oss. De har tre oldebarn her som raskt skjønte at med oldeforeldre på besøk øker gavepotensialet. Og det stemte.  Pakkene lå ikke bare under treet i år. De lå rundt og oppover og over  og over alt.  Tradisjonen tro skal ikke pakkene åpnes før etter middag. Ungene mente at tradisjoner er til for å brytes, men vi voksne stod på vårt. Maya var flott vertinne og orkestrerte forberedelsene som bare en mesterdirigent kan klare. Stormiddag er et fellesprosjekt hos oss. Pinnekjøttet dampes hos sønnen. Riskremen hos svigerdatter. Og tilbehøret oppstår hos oss. Det ble servert eminent pinnekjøtt til middag og riskrem til dessert. Ungene var rimelig fortvilte over hvor seint voksne kan spise. Selv var de ferdige på litt under to minutter. Og i det svigerfar var ferdig med maten jublet de. Men til sin store sorg skulle han ha en porsjon til. Det er den aller lengste ventetiden for disse små. Men deres tid kom og pakker ble åpnet. Størstemann fikk bare en pakke. Alle hadde spleiset på et digitalt piano. Jeg fikk også æren av å prøve det. De andre fikk hundre pakker vær og jeg fikk sokker og ostehøvel og datakabel og barnetegning.

Takk familien min.