Elefanten i rommet er meg selv. Jeg stod der med nissegenser og lue og følte meg som en dust. Dette blir grusomt. Jeg skulle inn til naboen på nissefest. Usosiale meg. Noen ganger føler jeg meg som en dust. Og denne gangen så jeg ut som en i tillegg. Selvfølelsen var laber. Det var da jeg snudde tankene.

Vi har alle øyeblikk vi er stolte av. Øyeblikk vi vet vi har gjort noen andre glad. Øyeblikk vi vet vi har fått det til. Øyeblikk da mestringsfølelsen setter seg i ryggraden. Det er en god og deilig følelse som alle fortjener. Og det kan jeg gjøre noe med. Jeg har selv mye jeg kan være stolt av.  Og jeg kan til og med gjøre slik at andre blir stolte av seg selv. Jeg kan si de er flinke når de er det. Jeg kan skryte av dem til andre mens de hører på. Jeg kan åpne kjeften i stedet for å holde kjeft. Jeg kan si i fra når jeg liker noe. Jeg kan si fra til noen som strever at jeg heier på dem. Alle trenger å være litt stolt av seg selv i blant. Alle trenger å høre at de kan.

Jeg tenkte jeg skulle skrive om hvor dust jeg følte meg i det jeg skulle inn til naboen på nissefest. Men så stemte det jo ikke. Selv om jeg så nissedustete ut gikk jeg med hevet hode. Jeg tenkte jeg hadde så mye annet jeg er stolt av at et tulleantrekk ikke skal gjøre meg forlegen.

Alle er flinke. Alle har noe de kan være stolte av.

Si det til dem. Si det til deg selv.