Mørkemenn på Flekkerøya

Når jeg var liten hørte jeg at de ikke kunne svømme der ute på Flekkerøya. Fra min bestemors gård i Korsvikfjorden kunne vi se den store øya langt der ute. “Der ute kan de ikke svømme”, sa min største fetter, “de går på vannet.” Vi som ikke kjente stedet trodde at troen var sterkere der ute. At de hadde kortere vei til himmelriket enn oss andre. Det var ikke før tunellen kom og folk var tvunget ned i avgrunnen før de nok en gang fikk se lyset på den andre siden at de lærte å svømme på Flekkerøya.
Nå er de kjent for mopeder og fyrverkeri. Fint har det visst alltid vært. Jeg ble nok en gang invitert inn i mørket av denne lavterskelgjengen med lys i panna. Vi skulle gå tur på Flekkerøya. “Er det skog der”, tenkte jeg. Etter 7 km var jeg overbevist.
Og når en går tur med en kjentmann som kan peke og fortelle underveis blir turen fin. Skjønt det at han pekte skjønte jeg ikke så mye av. Det var jo mørkt. Men det nære er også fint. Det var en blikk stille kveld med en bitte liten skalk av en måne. Snøen gjorde mørket lysere og lydene mindre. Vi pratet om mye og mangt igjen og jeg lærte mye om Flekkerøya. Vi gikk ut til Daumannsholmen, over den nye fin broa de har laget.
“Hvorfor heter det Daumannsholmen” spurte jeg. “De fant en dau mann her en gang”, sa kjentmannen. “Åja”, sa jeg.
Der er mye historie på Flekkerøya. Bestefaren til en av turkameratene var Los og hadde bukta Biskopshavn som sikker ankerplass for losskjøyta når det virkelig blåste opp. Tyskerne overtok også Flekkerøya og hadde et massivt radaranlegg ytterst ute.
Turen var topp og skal gjentas i dagslys og når isen legger seg kan jeg også gå på vannet.


Den har forflytta seg fra Hovden, ned dalen og helt til oss. Oss kystnære varmehungrige Kristiansandere som ordna beddane og satt ut solstolane. Helsike. Det som ikke skulle skje; skjedde. Det kom snø. 10 cm hvitt regn. Noen av oss elsker det. Noen av oss hater det. Enkelte danset og feiret våren mens jeg våknet opp, og gledet meg til dobbeldans innover skogen.








Baneheia er Kristiansands egen byskog. Halvparten av Kvadraturens gater ender opp i Baneheia. Selv om utbyggere skjuler den mer og mer med sine digre bygg så vet jeg at den er der. Den ligger der og tar i mot alle oss som liker en kortreist pause i skogen. Med nok av barnevogntrillevennlige veier er en sjelden alene der oppe. Joggere, tuslere, barnehager. Det er alltid folk der. Allikevel er det plass nok. Og det er nok å se på om en ser. Ekorn og fisk og huler og planter. Ute i ett av vannene fikk jeg dette synet. Naturen er tilpasningsdyktig sies det. Og det stemmer nok det. Det vil sikkert være litt natur igjen lenge etter av vi har klart å utrydde oss selv. Naturen klamrer seg fast og tilpasser seg endringer. Jeg fasineres stadig over trær som vokser i fjellsprekker, på fjellhyller og steder en skulle tro at ingenting kunne gro. Men her er det noen som har feilkalkulert vil jeg anta. Disse to vennetrærne kommer til å slite en dag. De vokste opp av en parykk som stakk opp av Kristianiafjorden. Jeg lurer på hvor langt de klarer å vokse før de innser at dette var en dårlig ide. Den vesle tusta som stakk opp av vannet kan nok fore dem med rikelig vann, men tror kanskje den ikke kan holde oppe to furuer som vil vokse seg store og sterke. Jeg ønsker dem uansett lykke til.








