“Se der er Tinnheia!”. “Nei det er Strai”. Hund og galskap og nattur, eller som noen kaller det; Hundegalskap, i skogene rundt Bærvannet ville noen sagt, inkludert meg selv. Men jeg ville ikke vært den foruten. Galskapen i dette lavterskeltilbudet for menn jeg nesten ikke kjenner er myrra for sjelen. Hver onsdag kveld lures vi med ut i nattens mørke. Og han som tar oss med kan stiene rundt Kristiansand. I stummende mørke møttes vi ironisk nok på Glitre. Herfra gikk han i front og ledet an. Vi andre skravla og hadde aldri peiling på hvor vi var. Vi diskuterte galskapen i Trumps verden og galskapen i vår verden. Vi ble oppdatert på skavanker og livets anker. Hele tiden mens en hund med dårlig stedsans føyk inn og ut av stien i 120 km i timen. Etter et par timer sa vår los at vi var fremme. Og der stod bilen. HÆ? Da hadde vi kommet tilbake til Glitre. Riktignok glitret det i øynene våre da han sa vi hadde gått rundt Storemyrvann og Grunnevannet og Tvitjønnane og slett ikke rundt Bervannet som jeg trodde.

Godt vi har noen som kan veien.