Bussen var full i dag så jeg måtte stå til byen. I min semioppvåkningstilstand stod jeg å så på skjermen som angir stoppesteder og informasjon. I halvannet år har de formidlet lover og regler; husk setebelte, husk ansiktsmaske, husk avstand, husk pandemien. Men i dag kom gladmeldingen; Tillatt å sitte skulder ved skulder i kjøreretning.

Restriksjonene er fjernet og normalen nærer seg. Som en av svært få tenkte jeg at dette måtte foreviges. Jeg tok mobilen opp. Flippet den åpen og startet kamera. Så stod jeg der på en nesten full buss med kamera rettet forover i bussen og ventet på at nettopp det skjermbildet skulle dukke opp igjen. Det ble tappet på skulderen min og en ung dame med morske øyne så på meg. “HVEM ER DET DU TAR BILDE AV?” spurte hun. Da gikk det opp for meg at jeg ble mistenkt for å smugfotografere på bussen. Gudd. Flaut. Det ble ikke mindre flaut av mitt korrekte, ærlige men totalt utroverdige svar. “Ehhh.. jeg skal ta bilde av skjermen . . . ”

Jeg sank gjennom gulvet i bussen og langt ned i asfalten. Jeg kom ikke opp før den unge damen gikk av ved universitetet. Litt dumt for jeg burde takket henne. Selv om jeg følte meg som en gammel skitten slimål uten å være det var jeg imponert over denne unge damen. Hun brydde seg. Hun så en gammel mann med fotomobilen på. Det så ut som jeg fotograferte på bussen. Og det er ikke greit uten å spørre de som eventuelt blir med på bildet. Hun var modig og irettesatte meg. Skjermen fikk jeg bilde av etter hvert, men det var ikke så viktig lenger.

Det som var viktig var at hun sa i fra når hun så noe hun trodde var ugreit. Hun brydde seg.