Jeg burde varslet naboene om at vi nok ville trenge all den strøm som var tilgjengelig i de neste timene. Det var ikke strømbrudd. Det var besøk. Uvitende meg. Jeg burde ha sett det komme. Men hva gjør en ikke for et barnebarn som bare vil overnatte og samtidig ha besøk av to kamerater. “De kan vel overnatte de og?” spurte han fløyelsmykt. Og selvfølgelig kunne de det. Hvilke besteforeldre kan frarøve sitt barnebarn gleden ved å ha overnattingsgjester. Det var da overnattingsgjestene ankom at jeg ante trangere kår i ukene og månedene som lå foran oss. De ringte på og satt sekken inn i ganga. Så gikk de ut i bilen igjen og hentet en skjerm. Så hentet de en til. Og enda mer. Så hentet de hver sin monsterdatamaskin. “Den er jo stasjonær” sa jeg. “Burde ikke den holdt seg hjemme.” Vel de kom seg inn med sine kilometere med ledninger. Tastatur som blinker og harddisker som høres ut som kommunens gamle generatorer.

De startet opp sine maskiner samtidig med at jeg så ut av vinduet. Jeg så det blinke i gatelys. Jeg så at lyset inne hos de nærmeste naboene sakte ble svakere. Jeg så buler på strømledningen som bare forsvant inn i huset vårt og ikke kom ut igjen.

De neste timene tror jeg nesten at strømkablene til Tyskland ble tømt de og. Prosessorkraft hos tre 14 år gamle gutters gaming-pc-er krever sitt. Gleder meg til regninga. Og jeg som bor på Strømme. Det hjalp ingenting.