Smertefull omtanke.
“Er det bedre på blø i hjel?”, tenkte jeg. 9 år gammel og ny-tryna. En slik tanke skal jo ingen 9-åring ha. Allikevel kom den. Jeg hadde akkurat tryna på sykkelen på vei hjem fra bading i Tretjønn. En solbrunn lyslugga utvanna liten kropp i shorts og t-skjorte kikka opp på en fugl som fløy forbi. Det jeg ikke så var at veien svingte uten at jeg gjorde det. Forhjulet gikk rett i en stein. Sykkelen sladda og jeg tryna. Rævva og låret gled vakkert et stykke langs asfalten før jeg stoppa. Det må ha vært et opprivende syn selv om shortsen og sykkelen og skoan og t-skjorta og det fuktige hånkleet på pakkebæreren slapp uskadd fra hendelsen. Den opprivende hendelsen ble påført mitt legeme. Der hvor hud møtte asfalt var det ikke lenger mye hud. Skinnfiller lå oppetter veien, spredd utover. Et stort skrubbsår var det jeg satt igjen med. Større enn hånda mi. Det blødde litt. Det pipla litt. Men ikke så mye. Allikevel slo tanken meg, “Skal jeg heller blø i hjel.” Den fryktelige tanken kom fordi jeg visste at hjemme ventet det masse smertefull omtanke. Min velmenende mamma ville tørke vekk tårene mine som først ville komme i det jeg gikk inn døra. Som andre gutter på den tiden var jeg for tøff til å grine offentlig. Grininga begynte først ved ankomst hjemme. Og min velmenende trøstefulle praktiske pappa vill løpe etter sårbehandlings pakka. Plasteret som skulle på og – – – og – – – og – – JODSPIRITUS. 5 %. Djevelens eliksir. Dette stoffet de voksne smurte inn små sår og store skrammer med. Det skulle rense såret. Det gjorde det. Tror ikke så mange levende organismer og bakterier overlever et Jod-Angrep. Det svei noe så inni helvete. Og grein du ikke før, begynte du i alle fall da. “Så, så” sa mamma. “Så, så” sa pappa, mens jeg svevde mellom liv og død på grunn av sårbehandlinga. Ikke av skaden.
Kun til utvortes bruk,- står det på flaska. Giftig,- står det på flaska. Oppbevares utilgjengelig for barn,-står det på flaska. Allikevel ble det penslet på åpne kutt og skrubbsår. Flaska fant jeg i et gammelt skap på hytta. Og minnene den vekket var gamle, men ikke gode. De svir ennå.
GUDD.
Det ene benet detter ut av senga og treffer gulvet. Tærne søker etter fast grunn. Litt etter detter også det andre beinet ut over sengekanten og svever litt før det lander med et mykt brak ved siden av det andre. Et par minutter etter er det bevegelse i resten av kroppen. Det knaker i korsryggen og høyre albu sover fortsatt. Jeg sitter litt på sengekanten før en ufattelig selvkontroll får meg til å tippe forover slik at knærne retter seg ut og noen ville kalt meg for oppreist. Litt etter løfter jeg opp overkroppen og med den ene hånden inntil veggen forlater jeg soverommet. På forhåndsinnstilt autopilot går jeg der jeg går hver morgen. Rutinen leder meg. En fot foran den andre. Helen i gulvet og fotsålen etter. Så vipper jeg forover. Og så repeterer jeg dette. Hel etter hel. Fortsatt føles hodet som en kompe og alle morgenlydene jeg hører er pakket inn i blaut bomull. Jeg har retning kjøkkenet og de livsnødvendige vitaminene som min skakkjørte kropp skriker etter. Øynene er fortsatt nesten igjenklistret. Kun svake lysglimt vises i veldig lav oppløsning. I det jeg når benken og skal runde hjørnet inn mot vitaminskuffen tar jeg tak i kanten, planter helen bestemt ned i gulvet og skal til å svinge meg rundt. Og DER,- AKKURAT DER. Ligger det en bitteliten lego-bit. Biten borrer seg inn nedenfra. Rett oppover og inn i en nervebane som henger sammen med min altfor lave morrasmerteterskel. Øyelimet løsner og øyeeplet har en ut av kroppen opplevelse og blendes av alt lyset. Jeg hyler som barnebarnet og synker skjelvende sammen på gulvet etter å ha vært innom taket. Mens skriket fortsatt ljomer i nabolaget ligger jeg selvmedlidende sammenkrøllet på parketten og forbanner min nyeste slekt og en dansk oppfinner.
En uvanlig tur på en uvanlig dag. 17. april varte hele dagen og tung snø dekket en stund landskapet og gjorde lang sikt til kort sikt. Familie og påskemiddagstappa magesekk vek plassen for egentid og turstappa ryggsekk. Helt egentid ble det ikke. Mine alltid velkomne turfølgesvenner ble med. Gunnar og Da. Selv om ikke været så lyst ut så vi lyst på det. “Ta med lommelykter”, sa jeg. “Vi skal på huletur.” I vakre omgivelser gikk vi langs en neddemmet elv og en jernbanelinje i vinterdvale. Setesdalsbanens småspektakulære trasè er vakker. Også i tett snøvær. Vi lukket øynene en stund og hørte buldringen og så strykenes villskap, fra den gang fossen, og elven, var fri. Det må ha vært villere enn vilt der oppe. Vi gikk gjennom den lange tunellen til tømmer-renna og den korte til jernbanen. En ufattelig jobb ble gjort for lenge lenge siden. Steinhuggere og tunellarbeidere som kunne sine ting. Med ærefykt mintes vi de som bygde alt dette en gang. Litt fantasi, og turen blir magisk. På Paulen Gård ventet det overbygde bivuakker og bålplass. Vi fikk til og med delt litt av vår pølseoverflod med en liten familie fra Vennesla. Det er godt å dele.
Et liv har gått tapt. Et lite liv, men et liv. En liten fugl led en grufull død på hytta vår. Den har flydd ned i pipa, inn i peisen og aldri funnet veien ut igjen. I skrekkslagen panikk har denne lille skapningen virvlet opp sot og aske med sine vakre små vinger. Den har bakset og sett friheten gjennom peisglasset før alt støvet i nebbet og lungene har stanset pusten. Den lille fuglen landet for aller siste gang inne i vårt ildsted. Den så fredelig ut der vi fant den. Men vi forstod den hadde ingen rolig død. Et liv var gått tapt. Et verdifullt liv. Og hvem andre enn mine to små barnebarn viste dette livet den siste ære. De fant fram de gode tankene. Medfølelsen, omtanken, tristheten. Følelser som ofte er vanskelig å finne. De ønsket å forlenge denne fuglens liv i deres egne tanker. Og tankene deres kom naturlig i møte med dette bittelille livet som hadde slutta. Det var godt for en enkel sjel å se. De gravla den lille fuglen på en liten knaus med utsikt utover Korsvikfjorden. Der ligger den. Der den hørte hjemme. De små energiene til den bitte lille fuglen lever videre. Den lever videre i minnet vårt og den lever videre i auraen rundt hytta.
! 