Vi er et tuslende turfolk, og skogen i bymarka ved Kristiansand er et godt bevis for det.

Bervannet er et vakkert vann med mange supre badeplasser og bålplasser. Det finnes tusen stier som går dit. Fra alle kanter. Fra sykehuset, opp langs Otra og opp i skogen. Fra Dalane, fra Ravndalen. Fine myke stier og god merking tar deg med på en fin tur. Oppe i heia passerer du Hellestønuten og åpen fin skog hvor furutrærne bærer preg av lang tids kamp mot vind og vær. Lengre dager og klokkestilling har gjort hodelyktene overflødige på våre faste onsdagsturer. Rart å gå de samme stiene i lyset fra solen og ikke fra lyktene. Bymarka i Kristiansand har turer for alle. Og bekkene er fulle av lyder om dagen. Fint når det bruser litt ekstra.

Velg en sti og ta den. Alt er godt merket. God tur.

Jeg er fasinert av Jettegryter. Jettenes kokekar. En ivrig turgåer fortalte om denne gryta opp på Lille Redalshei. Jeg har gått forbi der mange ganger uten å vite. Men med en god venn og en jettegryte-sporhund vi lånte dro vi av sted en sen kveld. Vi fant, vi fant. Fornøyde nådde vi målet for turen. Gryta var kald, full av is, så det var en stund siden jettene har brukt den.

Men hvem var egentlig Jettene som kokte mat i disse grytene.

Jætten Surt med flammende sværd. Thor hos jætten Trym og Jættekvinnen Gunlød.

Wikipedia beretter:

Jætterne repræsenterede en selvstændig æt, der ifølge den mest udførlige beretning om verdens skabelse i Gylfaginning opstod uafhængigt af asernes æt. De var ikke udelukkende destruktive kaosvæsner, men levede i et velordnet samfund. Ophavsmæssigt var aserne og jætterne i realiteten meget nært beslægtede, i det Odin, Vile og Ves mor var en jætte. Jætterne repræsenterede den af de oppositionelle kategorier, som præger den nordiske verdensforståelse. De var knyttet til naturen, og blev derfor associeret med kvindelighed, uorden, forandring og død. Guderne var på deres side knyttet til kultur, mandlighed, orden og stabilitet. Kulturen blev opfattet som en kvalitativ forbedring af naturen, den var derfor en forudsætning for kulturen, samtidig med at den var underlegen. Natur var imidlertid ukontrollabelt, og kunne i længden ikke holdes nede.

Chat GTP sier dette:

En jette er et vesen fra nordisk mytologi som beskrives som en stor, kvinnelig skapning med overnaturlige krefter. De ble ofte sett på som fiendtlige mot mennesker og guder.

Jetter var ofte beskrevet som å være ekstremt store og sterke, og kunne skape naturfenomener som stormer og jordskjelv. Noen av de mest kjente jetter inkluderer Skadi, som var gudinnen for jakt og vinter, og Angrboda, som var mor til noen av de mektigste skapningene i norrøn mytologi, inkludert Fenrisulven, Midgardsormen og Hel.

I norrøn mytologi var jetter ofte sett på som en trussel mot gudene og verden, og konflikter mellom guder og jetter var vanlige temaer i mytene.

Og går du litt lenger opp mot Oddersjå kan du finne en til. Liten gul ring på kartet.

Gryta var kald, så det var lenge siden den var brukt.

Alt var i fyr og flamme i går kveld. Og noe mer spektakulær stillhet skal en lete lenge etter. Ansteins fyr ligger ytterst ute på vestspissen av Flekkerøya. Et værhardt sted hvor vindstille og stillhet stort sett er fraværende. Svabergene her ute bærer preg av årtusener med bølgeslitasje og de få trærne som våger seg utover her ser ut som de helst vil hjem igjen til skogen sin. Det var første gang for meg at jeg gikk ut til dette populære turmålet og det må være fantastisk om sommeren når svabergene varmer føtter uten sko her ute. Men det var jaggu fantastisk i går også. Hvem trenger vel nordlys når vi har sørlys. Himmelen var like stille og vakker som havet den speilet seg i og to planeter tittet ned på oss fra lenger opp og lenger vest.

Turen er lettgått. Den er ikke spesielt godt merket, men du skal allikevel være flink om du går deg vill. Vi gikk på svabergene ut og gjennom en fin myk skog hjem. Vi så både sjark og sel på veien, så vi var ikke helt alene.

Kan absolutt anbefales, også i mørket som ikke lenger er så mørkt. Parkeringsplasser ved Risleviga.

Foreldrene hans kjøpte hytta for lenge siden. Og siden har den vært slik. Ikke strøm. Ikke vann. Bare kos. Hytta ligger på Gautestad, 1 drøy times kjøretur fra Kristiansand. Og siden vi ikke har snø i Kristiansand har de fått dobbelt så mye der oppe. Det lå sikkert 1 meter hard snø i terrenget. Hytta har parkeringsplass ute ved veien og vi må bære litt og skli litt for å komme inn i varmen. Skjønt; varmen? Hytta var kald. Sofaen var kald. Teppene var kalde. Ovnen var kald. Alt var kaldt. Men vi fyrte fort opp og varmen skulle langsomt komme snikende, tror jeg. For vi kom ikke opp hit for å sitte i hytta. Det var sol og skyfritt og min eminente vert ville vise meg den største høna jeg noen gang kom til å få se. Så vi la av sted. Jeg på treige felleski. Han på bakglatte ski fra i fjor. Men tur er tur og vi føyk av gårde i sneglefart. Vi kom opp på Høna. En fin liten topp sånn ca 640 moh. Utsikten var lang. Det var hvite snøkledde heier langt langt innover.

I sekken min hadde jeg pølser og lomper og tilbehør. I sekken til Arild var verdens største sitteunderlag. “Vi skal ha det godt ved bålet” sa han. Inne i skogen fant vi en semilun krok og fyrte opp med nyknekt gammel furuved og never fra et hjelpsomt bjørketre.

Det var lenge siden jeg har hatt den gode bålfølelsen. Pølser, prat og bållukt i hjertet.

Tilbake i hytta hadde lunken begynt å komme og når mørket senket seg var det stearinlysene som lyste opp hytta. Ingen lamper, ingen radio, ingen TV, bare kos. Yatzy terningene fikk kjørt seg denne kvelden og et godt vennskap varmet like mye som ovnen.

Etter frokost neste dag gjorde vi et tungt valg. Eller valget var lett. Resultatet var tungt. Himmelsyna ble målet for turen. Et fint utsiktspunkt som jeg har vært oppe på for 30 år siden en gang. Turen opp har jeg tydeligvis fortrengt siden den gang. For løypa går ganske flatt innover helt til du står ved foten til Himmelsyna og et skilt forteller at det er bare 1,5 km igjen til topps. Men de 1,5 km går omtrent rett opp. Det var bratt og glatt og hardt og svett. Men vi kom opp og vi nøt toppen.

Heldigvis fortalte en hyggelig dame der oppe oss at vi burde ta den lengste løypa hjemover. Den var ikke så stupbratt og de første 2-3 km kan du nesten bare renne.

Vi fulgte rådet og fikk oss en fin rundtur. Tilbake i hytta dukket nymotens ting opp. Et aggregat.

Det var til støvsugeren.

Takk for turen.

Vi skulle ikke gjort det. Men vi gjorde det fordi jeg leste denne lille teksten fra Tveit Turlag.

“Med en høydestigning og -reduksjon på 290m fordelt over 6,5km gir denne turen både økt puls og
pust. Men «premien» etter strabasene er en nydelig utsikt over ytre del av Ålefjærfjorden mot Hamresanden, Hånes, Søm og Varoddbrua, og med Oksøy og Flekkerøya i det fjerne!”

Turen har jeg tatt før og den er fin og tung med noen svært bratte oppforbakker. Men vi tok pingleruta. Vi gikk motsatt vei. Går du over Skiperreisheia først kommer stigningene litt her og der. Går du derimot raskeste vei opp mot Gyrestolheia blir du garantert varm og får garantert oksygenmangel om du er over 12 år gammel. Vi burde ant tegninga da vi passerte store hauger med tømmer langs starten av løypa. Der stien hadde vært var det nå to bekker av gjørme. En Tømmerskogsmonstermanskin hadde vært på færde. Etter en stund fant vi stien igjen og vi hoppet glade innover og litt oppover. Skiperreisheia har fin utsikt til vanlig. Men ikke i går kveld. Tåka hadde lagt seg. Vi gikk videre innover og fortsatt litt oppver. Det ble mer og mer glissent mellom trærne. Helt til det ble helt glissent. Langt inne på heia hadde hogstmaskinen kost seg. Den hadde fjernet alt av trær og stier og blå merker og kledd skogbunnen med kvist og kvas. Ikke akkurat lettgått. Og så var stien nok en gang gjort om til to gjørmete bekker. Vi fant Gyrestolheia med utsikten som var like grå som tåkeheimen. Og vi fant stien igjen og gikk ut og inn av nyhogd skog helt til vi var nede på veien igjen.

Herfra og ut til idrettsplassen på Kjevik er det trolsk så det holder. En mosegrodd gammel granskog er en opplevelse i mørket.

Vi så også en hare som kom hoppende. Den har ikke helt fått med seg klimaendringene så den lyste godt opp i skogen.

Akkurat denne turen kan ikke anbefales.